Mye tyder på at vi ikke kommer til å nå FNs togradersmål i tide. Selv om det beste er å redusere klimagassutslippene, er det nå på tide å vurdere andre muligheter for å motvirke klimaendringer, oppfordrer amerikanske The National Academies i en ny rapport.

På norsk bruker vi ofte begrepet «klimamanipulering» eller «klimainngripen» om teknologier som i stor skala skal gripe inn i klimaet for å bremse eller reparere effektene av global oppvarming.

Sperre for sola

Det finnes to hovedtyper av teknologier for klimamanipulering. De kanskje mest radikale går ut på å begrense solstrålingen inn til jorda, for å kjøle ned planetens overflate.

Å øke omfanget av havskyer med salt, å legge et lag av svovelpartikler høyt i atmosfæren eller sette opp solskjold i verdensrommet er noen av de foreslåtte tiltakene. Dette vil trolig ha rask effekt på jordas temperatur, men det er også stor fare for at tiltakene vil kunne ha en ugunstig og uforutsigbar effekt på nedbørsmønstre og stormer.

– Selv om mye av dette rent teknologisk vil være mulig å få til, er det så mye uforutsigbarhet og så mange etiske utfordringer knyttet til disse tiltakene, at få vurderer noe av dette på alvor. Dette forteller Bjørn Hallvard Samset, seniorforsker ved Cicero – Senter for klimaforskning. Han er en av innlederne på et åpent møte om klimamanipulering og etikk 11. juni i Oslo.

Fange CO₂

En annen variant er å fjerne CO₂ fra atmosfæren for å forsøke å reversere noe av drivhuseffekten. Blant forslagene er ulike metoder for å forsterke det naturlige karbonopptaket i naturen, for eksempel ved å «gjødsle» havet med jern for å binde opp karbondioksid fra atmosfæren.

Felles for disse tiltakene er at de vil trenge lengre tid for å ha noen effekt. Samtidig er de trolig mindre etisk utfordrende enn metodene for å begrense sollys.

– Det meste av den nyere forskningen er på karbonfangst. Men her er vi også teknologisk mye lenger unna å finne løsninger som det vil være mulig å få råd til, forteller Samset.

Lekegrind for klimaforskning

I begge tilfeller er klimamanipulering et forskningsfelt som foreløpig er lite utprøvd og preget av stor usikkerhet. Ifølge en rapport gitt ut av The Royal Society er ikke de største utfordringene med klimamanipulering de tekniske og vitenskapelige, men de samfunnsmessige, etiske, rettslige og politiske.

– Spørsmålet er om kuren blir verre enn sykdommen, skriver professor Alan Robock i artikkelen 20 reasons why geoengineering may be a bad idea.

Samset deltok på en stor, tverrfaglig konferanse om klimamanipulering i Berlin i fjor høst. Der var det ingen som for alvor mente at disse metodene noensinne skulle settes ut i livet. Samset sammenlikner heller forskningen på feltet med en lekegrind for tanker.  

Å legge helt om fra bruk av fossile brensler er vanskelig. Samtidig vet man at effektene på klimaet kan akselerere.

– Derfor får vi stadig oftere spørsmålet «Finnes det ikke en plan B?», både fra enkeltpersoner, media og politikere. Og da må vi kunne gi et godt svar. Det er den etiske begrunnelsen for å forske på dette feltet, forklarer Samset.

Med noen få enkeltunntak ønsker de aller fleste i forskermiljøene å holde forskningen på et teoretisk plan, og holde seg til klimamodeller, sier Samset.

– Likevel forsker vi på dette med et åpent sinn. Det kunne jo være vi fant en løsning som ville være mulig å gjennomføre og som ikke innebar så store etiske utfordringer.

Fjerner fokus

– Jeg er generelt avventende, skeptisk og kanskje også litt redd for at klimamanipulering kan ta vekk fokuset fra problemet vi faktisk har, sier Helge Drange. Han er professor i geofysikk, og forsker ved Bjerknessenteret i Bergen.

Drange mener spørsmålet blir om vi går til roten av problemet eller bare finner midler til å bøte på problemet.

– Klimamanipulering kan bli en veldig farlig sovepute, advarer han.

Kan dekke over problemet

Tanken om klimamanipulering er ikke ny. Paul Crutzen, nobelprisvinner i kjemi, var en av dem som for alvor satte i gang diskusjonen om å sende ut svovelpartikler i atmosfæren.

– Dette er noe vi med sikkerhet vet virker, for det skjer hver gang det er store vulkanutbrudd, forteller Drange.

Problemet er at mens levetiden til svovelpartiklene er ganske kort, fra noen år til noen tiår, har CO₂ en levetid på mange hundre til flere tusen år i atmosfæren.

– Hvis vi i mellomtiden fortsetter med klimagassutslipp, vil jo det bare bety at vi på kort sikt dekker over et problem, slik at kommende generasjoner faktisk får en enda større byrde enn de ellers ville fått. Det mener jeg er et stort etisk dilemma.

Hvem har ansvaret for tørke i Amazonas?

Etter vulkanutbrudd, skjer det også systematiske, store endringer i klimaet på jorden, forklarer Drange.

Mens noen områder får det mye tørrere, blir andre våtere. Temperaturen stiger noen steder og faller andre steder.

– Hvem skal ta ansvar for at det for eksempel blir utbredt tørke i Amazonas? spør Drange.

Både han og Samset er tydelige på at dette er forsking som reiser en lang rekke etiske spørsmål. – Dette trenger vi flere enn naturvitere til å kunne svare på, sier Samset.

– Hvor komfortable er vi med at for eksempel amerikanerne skal ha kontrollen på dette? At noen skal sitte med en bryter for jordas klima? Hvem sitt ansvar blir det når vi får en situasjon på jorda, det være seg hungersnød eller krig og ustabilitet? Hvis vi blokkerer for sola, i hvilken grad vil dette gå ut over fotosyntesen? Hva med energiproduksjonen fra solceller? Er det slik at vi ikke vi får se blå himmel lengre? spør Drange.

Likevel har forskningen en viktig oppgave, fremhever Samset. 

– Nettopp ved at vi forsker på og diskuterer dette, kan vi kanskje komme litt lenger i tenkningen rundt store, globale etiske utfordringer.

Referanser:

National Academies of Science (2015): Climate Intervention. Carbon Dioxide Removal and Reliable Sequestration. Reflecting Sunlight to Cool Earth

The royal society (2009), Geoengineering the climate Science, governance and uncertainty, RS Policy document 10/09.