Færre menn blir fedre

Selv om norske kvinner får stadig flere barn, er det en kraftig nedgang i antall menn som blir fedre.

Publisert
Ønsket om å få barn sto sterkt hos alle forskerne intervjuet, likevel er det flere som ender opp uten barn. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com)
Ønsket om å få barn sto sterkt hos alle forskerne intervjuet, likevel er det flere som ender opp uten barn. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com)

Hvordan kan man være både en tilstedeværende forelder og en suksessfull arbeidstager? Dette spørsmålet har norske kvinner stilt siden 1970-tallet. Nå er det mennenes tur.

– For 40 år siden var det ikke noe problem for yrkesaktive menn å få barn i Norge, sier An-Magritt Jensen, professor i sosiologi ved NTNU.

‒ Det var jo kvinnene som tok seg av barna og hjemmet. I dag forventes det at menn skal mestre arbeidslivet i tillegg til at de skal bidra hjemme og involvere seg i barna. Dette kan være en grunn til at færre menn får barn i dag.

De doble kravene kommer ikke bare utenfra; menn ønsker selv å lykkes på begge arenaer. De vil være suksessfulle arbeidstagere og tilstedeværende fedre.

– Å vente noen år med å få barn kan være løsningen for å klare begge deler. Men for en del menn fører utsettelsen til at planen om å få barn aldri blir realisert. Livet går sin gang og blir som det blir, sier forskeren.

Høye fødselstall

Jensen har sammen med Anne Lise Ellingsæter og Merete Lie tatt utgangspunkt i fødselsratene i europeiske land. Norge skiller seg ut som ett av få europeiske land der antall fødsler har økt siden midten av 1980-tallet.

Men selv om norske kvinner får stadig flere barn, er det en kraftig nedgang i antall menn som blir fedre.  

Jensen viser til annen forskning som har funnet at blant menn født i 1940-1945 var 20 prosent av de med lav utdanning barnløse ved 40 års alder, samtidig som 10 prosent av de med høy utdanning i samme årskull var barnløse.

Blant menn som var født ti år senere, hadde andelen barnløse menn i 40 års alder økt til 20 prosent for de med høy utdanning og 26 prosent for de med lav utdanning. I samme periode sank antallet barnløse kvinner.

Hittil har det vært to teorier i omløp for å forklare dette paradokset.

Den første teorien er at noen menn blir valgt bort av høyt utdannede, yrkesaktive kvinner. De «resirkulerer» høyt utdannede menn, som dermed blir fedre til flere kull, mens lavt utdannede menn ikke «når opp», og mister muligheten til å bli fedre.

Den andre teorien er at menn selv trekker seg unna fordi de ikke ønsker barn.

– Jeg var nysgjerrig og ville finne ut om det kunne være andre forklaringer også, forteller Jensen.

Alle vil ha barn

Sammen med forskerkollegaene har Jensen intervjuet 90 norske menn og kvinner fra både arbeiderklasse og øvre middelklasse om deres forhold til og tanker om barn og barnløshet. Studiedeltagerne var fra Trondheim og Oslo, og omtrent halvparten var foreldre.

– Det resultatet som overrasket oss mest var at hele utvalget uttrykte et ønske om å få barn; om ikke akkurat nå, så i alle fall en gang i fremtiden. Vi forventet at i alle fall noen av deltagerne ville forsvare et ønske om ikke å få barn.

– Vi vet jo fra nettet at det finnes menn og kvinner som gjør det, men ingen av dem vi intervjuet hadde et slikt standpunkt. 

Etter intervjuene hadde Jensen dermed et stort materiale som viste at ønsket om barn står sterkt hos de aller fleste, samtidig som en del likevel ender opp uten. Dette tyder på at barnløshet ikke er en beslutning som blir tatt tidlig i livet, og en gang for alle.

Det er heller en situasjon som oppstår gradvis, ifølge forskeren. Hun anser utsettelser for å være en viktig grunn til den økende barnløsheten blant menn.

Ikke nå, men senere

«Min kone ville ha barn raskere, og jeg ville vente litt. Så da giftet vi oss først. Det var nok min kone som var veldig ivrig på å få barn.»

– For denne mannen var giftemålet en strategi for å utsette å få barn. Ønsket om å vente lenge var fremtredende blant dem i øvre middelklasse, særlig mennene. Mange hadde hatt partner i 10-12 år, men var barnløse likevel.

– De begrunnet det med at de ikke hadde funnet «det rette tidspunktet». Dette kunne i praksis innebære årelange forhandlinger der det som regel var mennene som ville vente, sier Jensen. 

Hun fant et annet mønster blant arbeiderklassen.

– Mange av de barnløse arbeideklassemennene som deltok i studien var enslige. De begrunnet barnløshet først og fremst med at de ikke hadde funnet en partner.

– Og der menn fra øvre middelklasse planla og utsatte før de ble fedre, var det mange fedre fra arbeiderklassen som ikke hadde tenkt så mye over tidspunktet i forkant. Å få barn var en naturlig del av livet, og det kom når det kom, sier forskeren.

Haster mer for kvinner

An-Magritt Jensen. (Foto: Rannveig Svendby)
An-Magritt Jensen. (Foto: Rannveig Svendby)

Et fellestrekk for begge klassene var at kvinnene som regel bragte temaet om barn på banen. Jensen forklarer forskjellene i menns og kvinners tempo med at menn ikke har den samme biologiske tidsbegrensningen for å bli foreldre som kvinner har.

– Det er nok lettere for menn å tenke at det ikke haster; at jeg kan vente, det kan vente. Mens når kvinnene tipper 30 år setter presset inn og krever handling før det er for sent, mener Jensen.

– I tillegg er det mange studier som viser at menns behov for å få barn er mindre presserende enn kvinners. Det kan komme både av biologi og av sosiale forventninger og føringer.

Smittsomt

Studien viser at en viktig faktor for når man får barn er at andre i omgangskretsen blir foreldre. Venner som får barn smitter. En av kvinnene sa det slik:

«Det smitter jo, ja, det er klart det er smittsomt. Det er utrolig mange jeg kjenner nå som er hjemme med barn.»

– Å få barn samtidig fungerer som et slags lim for kvinner; det linker dem sammen. De snakker mye om barna og følger hverandre opp. De kvinnene jeg intervjuet refererte ofte til venninner og søstre.

– De brukte ord som «bølger» og «eksplosjoner» om det å få barn. At de ikke akkurat hadde avtalt å få barn samtidig, men at det «lå i lufta», forteller Jensen.

Menn observerer

I kontrast til kvinnene snakket de mannlige studiedeltagerne lite med vennene sine om barn. Det gjaldt både arbeider- og øvre middelklasse.

– Fedre sitter ikke i timevis og snakker om at barnet har gjort ditt og datt, og de snakker sjelden med barnløse venner om barn. Det påvirker likevel barnløse menn at vennene deres blir foreldre.

– De observerer hvordan kameratene oppfører seg etter å ha blitt fedre, og de spør seg om dette er noe som kan passe for dem også. Å være sammen med venner som har barn ble en sosial læringssituasjon, sier forskeren. En av mennene fra øvre middelklasse formulerte det slik:

«Det er jo veldig sånn motiverende da, å se venner av seg som blir foreldre. Det må jeg si. At det var veldig lett å se for seg at en selv skulle ha det fint som foreldre også.»

– Ikke alle var så positive som denne mannen. En god del var ambivalente til endringene de observerte hos venner som ble fedre. Flere var redde for å bli absorbert inn i kvinnenes verden eller for å miste frihet.

– Men alle fedrene sa at de uansett usikkerhet i forkant var glade for valget de hadde tatt da barna først hadde kommet, avslutter Jensen.

Referanse:

Ellingsæter, Jensen og Lie: The Social Meaning of Children and Fertility Change in Europe, Routledge 2013.