Uten risiko som brannmann

Å løpe inn i et brennende hus er ikke farlig så lenge man følger reglene, mener brannmenn. De bekymrer seg mer for kreft enn for å få en brennende takbjelke i hodet.

Publisert
Det ser farlig ut for utenforstående, men ifølge brannmenn i en svensk studie er dette en kontrollerbar situasjon. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Det ser farlig ut for utenforstående, men ifølge brannmenn i en svensk studie er dette en kontrollerbar situasjon. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Om forskerne

Anneli Häyrén Weinestål er forsker, og utreder ved Universitetsförvaltningen, Uppsala universitet. Hun har tidligere vært ansatt som forsker ved Centrum för genusvetenskap samme sted.

Henrik Berg er forsker ved ved Centrum för genusvetenskap, Uppsala universitet.

De to har sammen med Fredrik Bondestam skrevet sluttrapporten Från novis til nestor om sin studie av brannmenn.

Rapporten er tilgjengelig på nett

– Vi gikk inn i denne studien med en idé om at dette er et farlig arbeid, og at brannmenn er risikotakere. Men vi fant fort at det finnes objektiv risiko, og oppfatninger om risiko, og at disse kan se ganske ulike ut, forteller den svenske forskeren Anneli Häyrén Weinestål, som i tre måneder har fulgt en gruppe brannmenn i jobben.

– Brannmennene vi studerte, hadde andre ideer om risiko enn oss forskere. De mente at jobben deres ikke er spesielt risikofylt, blant annet fordi de har så mange regler.

Premierer ikke risikoadferd

I løpet av feltarbeidsperioden til Häyrén Weinestål skjedde det tre alvorlige ulykker på nærliggende brannstasjoner, to av disse under øvelser. En mann gikk tom for surstoff under røykdykking.

En annen snublet i brannslangen og skadet seg så alvorlig at han var sykemeldt i seks måneder. Den tredje falt ned fra et tak med en motorsag i hendene.

Men da hun spurte sine informanter med disse hendelsene, mente de fortsatt at jobben deres ikke var farlig.

– De forklarer ulykkene med at noen ikke hadde fulgt reglene, men tatt unødvendige sjanser. De understreker også at de ikke premierer hverandre for å ta sjanser. De mener at de er risikounnvikende, forteller Weinestål.

Viser stor omsorg

Brannmennene kommer fram til en villabrann, og sjåføren fastslår øyeblikkelig at «Det her klarer vi ikke. Det har allerede tatt fyr i taket.» De går allikevel i gang med slukningsarbeidet, og får klarlagt at det ikke er mennesker eller dyr inne i huset.

De begynte allikevel å gå inn i bygningen. Det indre taket falt ned over dem og det brant ganske mye, men de fortsatte for å hente ut eiendeler til kvinnen som bodde der.

– De spurte henne «hvor har du lommeboka, hvor har du veska di, er det noen viktige papirer vi kan hente for deg?» Og jeg sto der og tenkte at dette er jo kjempefarlig, forteller Weinestål.

Til slutt meldte lederen: «Dere må ut !», og alle brannmennene forlot bygningen.

I etterkant spurte forskeren om ikke dette var en farlig situasjon. Hun fikk til svar at nei, det var ikke farlig, det var bare gips som falt ned, og brannmennene vet når de må gå ut. Da er det viktigere å hjelpe den brannrammede:

«Du skjønner, i morgen våkner denne personen og har fått hele sin tilværelse ødelagt. Alt vedkommende eier, har brent inne. Jo mer vi kan redde av følelsesmessig verdifulle ting, desto bedre. Å ha mistet identitetspapirer er veldig traumatisk for denne personen, og å måtte ta tak i det når man ikke har et hjem engang. Selv om vi ikke kan redde alt innbo, så kan en kommode eller et bilde være kjempeviktig. Vi skal først og fremst redde liv, men hvis vi kan lette tilværelsen for denne personen i morgen gjennom å redde ting, så er det også vår oppgave.»

– Av omsorg for brannofferet plukker de ut så mye som mulig, så lenge det ikke er risikofylt. Det er en viktig del av måten brannmennene konstruerer sin maskulinitet på, understreker Weinestål.

Sammen med kollega Henrik Berg holdt hun innlegg på den nordiske mannsforskningskonferansen som ble avholdt i Oslo i juni.

Andre farer

Der hvor menigmann tenker på overtente hus som den største faren en brannmann er utsatt for, er det andre ting som bekymrer informantene til Weinestål.

– Det handler om hvilke situasjoner de føler at de har kontroll over. Dersom bygget som brenner oppbevarer eksplosiver, er de redde, fordi de da mangler kontroll over brannutviklingen, sier forskeren.

En annen ukontrollerbar situasjon er trafikken. Både den raske farten under utrykning og det å oppholde seg i veibanen ved en ulykke føles risikofyllt.

Kollegaen Henrik Berg forteller at brannmennene også opplever mer langsiktig risiko.

– De mener at de har en økt risiko for kreft, fordi de kan være utsatt for farlige stoffer under røykdykking. Og de kan slite med opplevelsen av å måtte håndtere døde og skadede, sier han.

Brannmennene i studien er mer redde for trafikkulykker og kreft enn for å brenne inne. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Brannmennene i studien er mer redde for trafikkulykker og kreft enn for å brenne inne. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Brannmennene bekymrer seg også for hvordan blir sett på av omverdenen. Røykdykking er tungt, og de er avhengig av å ta pauser.

Men for tilskuere kan det se ut som de ikke jobber. Og de mener at bilder av glade brannmenn kan gjøre at folk mister tiltroen til dem.

– Det er svært viktig for dem å ha allmennhetens tiltro. Det er en del av det å ha kontroll, understreker Berg.

Å falle utenfor

– En risiko jeg så, var faren for å komme utenfor i arbeidsgruppa. Samholdet mellom mennene er en av de viktigste strategiene for å unngå risiko. De sier at man må komme inn «på rett måte». Hvis man ikke gjør det, blir man aldri en del av gruppa, fortalte Weinestål og fortsetter:

– Gruppas sammensetning er viktig: De mener at de må være like. Da vil de forstå hverandre slik at de kan bygge opp nære følelsesmessige relasjoner.

– Dette er en del av deres risikounnvikende strategi. Hvis man ikke får del i samholdet, mister man en del av det sikkerhetsnettet som er nødvendig i yrket.

Arbeiderklasseidentitet er en del av det som legger grunnlag for likheten. Men det er ikke tilstrekkelig:

– Informantene mine går så langt som å si at du må komme fra samme område, eller så forstår vi deg kanskje ikke, og det blir en risiko. 10 kilometer fra eller til kan avgjøre om du hører hjemme eller ikke, forteller Berg.

– De som ikke «passer inn», får ikke støtte i farlige situasjoner. Dette innrømmer ikke brannmennene selv, men sånn er det, fastslår Weinestål.

Kvinner og transer

Weinestål fant at informantene hennes ikke hadde motforestillinger mot homofile brannmenn, eller menn som kler seg feminint.

- For å teste grensene deres spurte jeg om menn som kler seg i dameklær kan være brannmenn. Det mente de var tegn på en «abnorm seksualitet», og konstaterte at sånne menn ikke var aktuelle for rekruttering.

Brannmennene var også svært negative til kvotering av kvinner. De mente at det ville medføre risiko å senke kompetansekravene til styrke og utholdenhet. De sa seg heller ikke enige i det mye brukte argumentet om at kvinner kan tilføre noe annet enn menn:

«Det fins ingenting kvinner kan som vi ikke kan. Vi trenger ikke kvinner her for å uttrykke følelser. Vi kan uttrykke følelser. Vi er pedagogiske og tar hånd om hverandre hvis det trengs. Vi fikser alt det andre også, som matlagning, klessvask og gulvvask. Det fins ingenting kvinner tilfører som vi ikke allerede har.  Skal de komme inn her, så skal de gjøre det fordi de er kompetente til å være her.»