Innvandrerkvinner setter pris på friheten de har i Norge. Derfor har de i mindre grad enn innvandrermennene lyst til å vende tilbake til hjemlandet. (Foto: Heiko Junge, NTB scanpix)
Innvandrerkvinner vil bli i Norge
Mange innvandrere i Norge snakker om at de vil flytte tilbake til hjemlandet sitt. Men kvinner vil oftere bli her enn menn.
Mange innvandrere til Norge sier de kan tenke seg å flytte tilbake til opprinnelseslandet. Få gjør det.
Nå har en gruppe på åtte forskere i et stort forskningsprosjekt sett nærmere på returmigrasjon fra Norge. Tilsvarende studier er gjort i Storbritannia.
Forskerne har intervjuet mange innvandrere fra Pakistan, Polen, Afghanistan, Burundi og Irakisk kurdistan,.
Studiene viser at retur ikke bare er et personlig spørsmål. I innvandrermiljøer er det mange som har sterke oppfatninger om nettopp returspørsmålet. Dette skaper engasjement og diskuteres ofte, ikke minst når familie er involvert. I mange innvandrermiljøer finnes det klare oppfatninger om hvordan man bør eller ikke bør forholde seg til returspørsmålet.
Forskerne har fått fram ny kunnskap om hva innvandrere tenker rundt retur til opprinnelseslandet.
De vet også mer om hva som skjer ved returmigrasjon, og hvordan retur oppleves av dem som prøver det.
Denne forskningen er finansiert gjennom programmet Velferd, arbeid og migrasjon (VAM) i Norges forskningsråd.
Forskningsprosjektet PREMIG sin egen nettside finner du her.
Forskere har intervjuet innvandrere i Norge fra fem ulike land. Mest omfattende intervjuer er gjort med pakistanere og polakker.
Målet var å finne ut mer om det som kalles returmigrasjon – det vil si når du vender tilbake til opprinnelseslandet ditt.
– Norge oppleves som et godt land å være i for kvinner. Vi ser at kvinner stort sett er mindre lystne på å reise tilbake enn det menn er, forteller Jørgen Carling. Han er ansatt ved forskningsinstituttet PRIO i Oslo og har ledet dette prosjektet.
Setter pris på friheten
Kvinner opplever at de mister frihet ved å flytte fra Norge tilbake til mer tradisjonelle samfunn, hvor likestillingen mellom kvinner og menn ikke er som i Norge.
Selv kvinner som med det norske samfunnets øyne ses på som dårlig integrerte her i landet, setter ifølge forskerne pris på den større friheten de opplever i Norge.
Det handler også om at kvinner ofte er mer knyttet til barn og familie i Norge enn menn er.
Når andre innvandrerkvinner heller ønsker seg tilbake til opprinnelseslandet, legger de gjerne vekt på at de savner det sosiale nettverket de hadde der. Også det er et funn i denne forskningen.
Innvandrermenn søker respekt
I Norge må mange menn med innvandrerbakgrunn finne seg i å stå plassert langt nede i statushierarkiet. De kjører drosje, jobber på et lager eller står bak kassa i en butikk.
Ved å reise tilbake til opprinnelseslandet kan de oppnå noe helt annet, ifølge Carling. De kan få anerkjennelse for å være en mann som har lyktes i livet, ikke minst materielt.
Returmyten lever hos mange
Hele seks av ti innvandrere i Norge svarte ifølge en levekårsundersøkelse gjort for et par år tilbake at de ikke utelukker å vende tilbake til fødelandet sitt. For mange er dette likevel mer snakk om en løs idé enn noe de fleste realiserer. Forskerne kaller dette «returmyten».
Muligheten til og tanken på å kunne flytte tilbake er likevel med på å forme deler av livet til mange innvandrere som bor i Norge.
Hvor du er i livet er viktigst
Når medier og folk flest skiller mellom innvandrergrupper til Norge, legger vi ofte vekt på hvilket land innvandrerne kommer fra. Vi tenker oss for eksempel at det er stor forskjell på polakker og pakistanere.
Det er ikke feil at opphav skaper forskjeller. Men ofte viktigere enn landbakgrunn, finner forskerne i dette prosjektet, er hvor i livet innvandreren befinner seg.
Annonse
Er du ung eller gammel? Kom du til Norge som 2-åring eller som 20-åring? Har du vært i Norge i to år eller i 20 år?
– Ofte er det livsstadier som betyr aller mest for hvordan innvandrere til Norge tenker om seg selv og sin egen situasjon, forteller Jørgen Carling.
Handler om identitet
I innvandrermiljøer tenker mange på returspørsmålet daglig. Mange snakker mye med andre om det.
Mye engasjement og ofte sterke følelser skyldes sannsynligvis at dette i så stor grad handler om individenes identitet.
For mange kan spørsmålet sammenfattes i hva den enkelte tenker på som «hjemme». Er det i Norge – eller er det i Pakistan eller Polen? Eller er det begge steder? Eller ingen av stedene?
Forskerne har gjort dybdeintervjuer med totalt 75 polakker og pakistanere i Norge. De så at spørsmål om «hjemme» ofte satte sterke følelser i sving hos dem de snakket med.
Tenker likt om tilhørighet
Et slående resultat er ifølge forskerne hvor likt to tilsynelatende svært ulike grupper som polakker og pakistanere tenker om tilhørighet.
Mange pakistanere, polakker og andre innvandrere til Norge sliter en god del med å svare forskerne på spørsmålet om hva som er «hjemme».
Forskerne ser altså at tilknytning og identitet sjelden handler om enten–eller, enten Norge eller Pakistan. Oftere handler det om både–og. Eller ingen av delene.
For svært mange innvandrere er Norge en del av det de føler og ser på som «hjemme».
Annonse
Identitet er balansekunst
Mange innvandrere ønsker verken å være utelukkende norske, eller å bare tilhøre en innvandrerghetto. Dette kan ses på som en ressurs, mener Mata Bivant Erdal som er forsker ved PRIO i Oslo. (Foto: PRIO)
– Identitet er ikke noe nullsumspill, der de ulike identitetene kan summeres opp og blir til 100 prosent. Du kan for eksempel være både polsk og norsk, eller pakistansk og norsk, sier Marta Bivand Erdal som også er forsker ved PRIO.
I stedet handler det om at individene har varierende identiteter. Identiteten din er avhengig av hvor du er og hvem du er sammen med.
– Noen ganger er du mye polsk og mye norsk samtidig. Noen ganger er du lite av begge deler.
– For mange innvandrere er dette en balansekunst, konstaterer Erdal.
«Ja» betyr ikke nødvendigvis ja
Hun er også opptatt av hvor vanskelig det er for mange innvandrere å svare ja eller nei på et spørsmål som: Ønsker du å vende tilbake til opprinnelseslandet ditt?
– Svarer du «nei» på spørsmålet, kan det oppleves av innvandreren som en full avvisning av hjemstedet han eller hun en gang forlot. Da er det mer komfortabelt for mange å holde muligheten åpen og svare «ja», selv om det kanskje ikke er særlig aktuelt å vende tilbake.
Svaret må snarere tolkes som en identitetsmarkør, ifølge Erdal.
Trives med transnasjonalitet
Forsker Marta Bivand Erdal er også opptatt av at mange innvandrere er godt rustet til å mestre det å ha flere identiteter samtidig.
Disse innvandrerne ønsker verken å være utelukkende norske, eller å bare tilhøre en innvandrerghetto. I stedet forsøker de å gripe mange av mulighetene til å opptre på flere ulike arenaer med ulike identiteter.
Annonse
– Et individ kan ofte greit tilpasse seg det å leve et liv med tilhørighet til flere steder eller flere land, samtidig. Ganske mange ønsker å leve slike liv, sier Erdal.
Hun mener dette kan være en ressurs som setter folk i stand til å leve et interessant liv, ikke ulik den mange etniske nordmenn med mye internasjonal erfaring har i dag.
Men for andre innvandrere er usikkerhet rundt egen identitet også noe plagsomt.
Frykt for barnevernet
Forskerne har også møtt enslige menn som har fortalt at det tøffeste med å være i Norge, er å ikke få være sammen med barna i hjemlandet.
De møtte det polske ekteparet midt i trettiårene som ikke våger å få barn i Norge av frykt at det norske barnevernet skal ta barnet fra dem. En frykt overraskende mange innvandrere fortalte forskerne om. De fleste svarte imidlertid at det er like godt for barn å vokse opp i Norge som i hjemlandet.
