“Kvinnelige fotballspillere maser om dårlig økonomi. Kanskje de heller burde søke bidrag fra handikapforbundet. Damefotball er handikapidrett.»

Sitatet refererer ikke til Knut Haaviks omdiskuterte tweet fra 2011, men er bare ett av til sammen 186 debattinnlegg på VG-nett som nylig har vært gjenstand for sosiologisk analyse.  

Det skorter nemlig ikke på nedlatende og krenkende beskrivelser av kvinnelige fotballspillere og kvinnefotball i VG-netts diskusjonsforum.

Kvinnelige fotballspillere karakteriseres som treige, latterlige, barnslige og fysisk svake. Stygge og lesbiske eller pene og sexy og derfor verdt å se på. De har null peiling på teknikk, kan ikke sparke ballen ordentlig og har ingen fotballintelligens. De beskrives som så sykt dårlige at det bare er altfor irriterende å se på. Et kvinnefotball-lag på toppnivå kan enkelt slås av gutter 15.

‒ Man ville aldri sammenlignet Marit Bjørgen og Martin Johnsrud, og på bakgrunn av det latterliggjøre Bjørgen. Man sammenligner heller ikke kvinnehåndball med herrehåndball, selv om det er kjempeforskjell i spillet. Herrene er raskere og skyter hardere, sier Jorid Hovden, professor i idrettssosiologi ved NTNU.

Men i fotball, der er det mennene som er målestokken.

‒ Sånn sett skiller fotballen seg fra de fleste andre sporter i Norge, der popularitet handler om sportsresultater. I fotballen handler det om kjønn, sier Hovden.

- Så mye kvinneforakt!

I artikkelen Negotiating the status of Women's Football in Norway som vil bli publisert i European Journal of Sport and Society, har Hovden sammen med sosiolog Arve Hjelseth analysert diskusjonstråder om kvinnefotball fra VG-netts debattforum.

Tre diskusjonstråder fra 2009 med til sammen 186 innlegg er valgt ut og nærlest. Bakgrunnen for mange av de negative kommentarene er Fotballforbundets «jenteløft» som fra 2008 innebar at TV2 sendte en rekke kvinnefotballkamper fra toppserien.

‒ Det var så mye kvinneforakt der! Jeg trodde vi hadde kommet lenger, sier Hovden.

‒ Norge har vært et foregangsland i utviklingen av kvinnefotball internasjonalt og Fotballforbundet har hatt mange satsninger for å styrke kvinnefotballen. Jeg var ikke klar over at det var så stor avstand mellom de idrettspolitiske diskusjonene og den ekstreme motstanden som en del supportere viser i disse nettdebattene.

Hjelseth og Hovden mener debattantene representerer folk som identifiserer seg som ekte fotballsupportere. De antar at de fleste er menn, selv om dette ikke er mulig å lese ut av navnene.

Diskusjonstrådene er åpne for alle å lese, og er derfor å regne som annet offentlig tilgjengelig skriftlig materiale, ifølge forskerne.

Kvinnekroppens mangler

Det dominerende argumentet i innleggene er at kvinnefotball ikke kan regnes som fotball. Det er dårlig kvalitet på spillet. Kvinnekroppen duger ikke til det fotballspillet krever.

En debattant foreslår at kvinnene kanskje burde ha mindre baner, mindre mål og lettere ball.

‒ I de fleste idretter konkurrerer kvinner og menn i ulike klasser på grunn av ulike fysiologiske forutsetninger. Prestasjonene deres kan derfor ikke sammenlignes. I fotballen ser ikke dette ut til å være akseptert på samme måte, sier Hovden.

Kvinnefotballen sammenlignes konstant med herrefotballen, men når aldri opp.

‒ Kvinnefotball blir fremstilt som noe annet, noe kjønna, basert på kvinners manglende kroppslige og mentale kapasitet – som ikke kan måles med menn. Det er spesielt for fotballen at kvinner pekes ut så eksplisitt på denne måten.

Frykten for det feminine

Med henvisning til biologiske forskjeller mellom kjønnene, sterke menn og svake kvinner, forsvarer debattantene hvorfor kvinnefotballen diskrimineres.

Hvorfor den får så lite penger, til tross for at dette er den største sporten for jenter og kvinner i Norge. Og hvorfor den får så lite oppmerksomhet, til tross for at det norske damelandslaget har vunnet europamesterskap, verdensmesterskap og OL. Herrelandslaget har på sin side aldri nådd opp i internasjonale mesterskap.

‒ Fordi supporterne argumenterer med biologi og kjønn som noe essensielt, kan de hevde at det er helt naturlig at menn er best i fotball. Fordi menn er fysisk og mentalt sterkere enn kvinner. Slik forsvarer de sosial urettferdighet, sier Hovden.

Hun og Hjelseth lurer på om supporterne er redde for at fotballen skal tape maskulinitet - en demaskulinisering av fotballen.

‒ En del forskere sier jo at tar du fotballen fra mennene, så tar du identiteten fra dem. Mange liker ikke at kvinner er i ferd med å trenge seg inn og kreve sin rett også på denne arenaen – de vil ha fotballen for seg selv. De er redde for ikke lenger å få være de som definerer hva fotball er.

Beckham-syndromet

En rekke mannlige fotballspillere har de senere årene blitt sexsymboler og frontet trenden med metroseksuell mannlighet, men dette truer ikke fotballens maskuline identitet, ifølge Hovden.

‒ Dette er noe som bare de aller beste tjener penger på. Du må først være god idrettsutøver, så kan du glamorisere deg. Heterofile Beckham som er gift, har barn og var en av verdens beste fotballspillere, kan gjøre hva han vil. Han tjener masse penger på å vise sine feminine sider. Han mister ikke statusen han allerede har.

Mannen som målestokk

Påstanden om at kvinnefotballen er av dårlig kvalitet finner man ikke bare i diskusjonstråder.

Selv da Hovden presenterte sine funn på en forskningskonferanse mente en forsker og fotballsupporter i salen at det rett og slett er kjedeligere å se på kvinnefotball fordi nivået er så lavt.

‒ Ligger det noe i påstanden, er det lavere kvalitet på spillet?

‒ Det spørs jo hva kvalitet er. Er det sånn herrefotball vanligvis spilles? Dette avhenger av hvem og hva som setter normene, sier Hovden.

‒ Marit Bjørgen går helt annerledes på ski enn Martin Johnsrud. Det blir ikke sammenlignet. Hvorfor sammenlignes hele tiden herrefotball og damefotball? Kanskje er det fordi man ikke vil slippe inn kvinner i dette maskuline rommet og gi dem innflytelse over hva fotball er.

Så lenge mannen og herrefotballen er normen, vil kvinnene aldri bli ansett som gode nok, mener Hovden.

‒ Dette kan tolkes som et uttrykk for biologisk determinisme, hvor kvinner og kvinnekroppen ikke anses som en del av det generelle og universelle.

I tillegg gjennomsyres sporten av normer om heterofili.

‒ Det er en tap-tap situasjon for kvinnene. Spiller du fotball som en mann, kategoriseres du som lesbisk, eller et tredje kjønn. Er du feminin kan du være fin å se på, attraktiv for det mannlige blikket, men du er uegnet for spillet.

Urettferdig sammenligning

At det er urettferdig å sammenligne damefotball og herrefotball var også den vanligste innsigelsen fra de debattantene som gikk mot strømmen i diskusjonstrådene.

«Selvfølgelig har kvinnefotballen lavere ferdigheter – men hvorfor sammenligne? Ikke i noen andre idretter enn fotball gjør folk et poeng av at kvinner har lavere ferdigheter enn menn», skrev en.

«Kvinner fortjener respekt for sine prestasjoner på sitt eget grunnlag (…). Hva vil vi ha ut av denne diskusjonen – slå fast at fotball bare er for gutter/menn?», spurte en annen.

Ofte gjorde det at diskusjonene stoppet opp.

‒ Om dette var fordi de ikke klarte å argumentere mot disse innvendingene, eller fordi det var politisk ukorrekt å argumentere imot det, vet vi ikke, sier Hovden.

Fotballifiseringen

Fotball er ikke den eneste gjenlevende mannsdominerte sporten. I norsk sammenheng er blant annet ishockey og mange kampsporter dominert av menn og tradisjonelle maskuline idealer. På verdensbasis er for eksempel rugby og amerikansk fotball utpreget mannsdominerte.

I USA anses imidlertid fotball – soccer – som en kvinneidrett, mens amerikansk fotball er for menn, påpeker Hovden.

Men i norsk kontekst står herrefotballen i en særstilling blant idrettene. Den er størst, har mest penger, og mest makt.

‒ Idrett er en symbolsk institusjon, den har enorm symbolsk makt i det norske samfunnet. Siden idrettsprestasjonene alltid uttrykkes gjennom kjønnede kropper, snakkes det mye om kjønn. Det har derfor store kjønnspolitiske konsekvenser når over 90 prosent av fotballdekningen i media handler om herrefotball og menns prestasjoner, sier forskeren.

Hun mener dessuten det har skjedd en fotballifisering av samfunnet.

‒ Du kan drive med fotball hele tida. Det er viktige kamper på TV hver dag, hele helgen, og barna skal følges på fotballtrening og turneringer.

I tillegg har herrefotballen vært et uttrykk for noe folkelig, noe som kan være allemannseie. Den er en form for populærkultur med røtter i arbeiderklassen, den er for folk flest.

Kvinnefotball på frammarsj

Hovden og Hjelseth er usikre på hvor enkelt det er å endre meningene til supporterne i diskusjonstrådene.

Debattanten som mente at kvinnefotball tilhørte handikapidretten fikk mye motbør, men nye krenkende utsagn blomstret opp igjen kort tid etter.

Under EM i fotball for kvinner i 2013 fikk det norske landslaget mye medieoppmerksomhet og både ris og ros for finalekampen som endte med sølvmedalje.

‒ Det er bevegelse her. Kvinnefotballen vokser prosentvis mer enn herrefotballen og det gjør at Norges fotballforbund må ta den seriøst. Så det er ting på gang, men det er mest på det politiske nivået. Det vi har sett på er debatter blant supportere på grasrota. Det som ikke trenger å være politisk korrekt. Og her er det langt igjen, sier Hovden.