For å få spalteplass måtte kvinnelige journalister bringe inn og dekke saker på helt nye områder.

I prosjektet Opp fra fotnotene har pressehistoriker Else-Beth Roalsø ved Universitetet i Stavanger forsket på kvinnenes inntog i pressen, med hovedvekt på de store distriktsavisene Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Adresseavisen i perioden 1920–1970.

– De kvinnelige journalistene tok med seg erfaringene hjemmefra inn i spaltene. De skrev for og om kvinner. Skulle kvinnene gjøre en forskjell, måtte de bringe inn og dekke saker på nye områder, forteller hun.

– Det kunne være stoff om ernæring, oppdragelse og skolestoff. I mellomkrigstiden gjorde sosialstoffet for alvor sin entré i norske aviser med temaer som fattigdom, nød og urett.

Saker vi i dag regner som selvsagte nyhetssaker, som sosialstoff, forbrukerstoff og utdanningsstoff, ble lenge holdt utenfor nyhetssidene. Stoff som i utgangspunktet var av allmenn interesse, ble gjerne gjemt bort på egne kvinnesider.

– Man kan kanskje si at de mannlige redaktørene definerte hva menn skulle interessere seg for, og hva som var kvinners interessefelt, sier Roalsø.

– Kvinnenes inntog i redaksjonene skyldtes langt på vei de mannlige redaktørenes oppfatning av at de trengte kvinner som kunne skrive for kvinner. Kvinnestoffet og kvinnesidene var altså en måte å utvide avisens stoffområde på, forteller Roalsø.

– Det skal heller ikke underslås at med stoff rettet spesifikt mot kvinner fulgte også annonser for husgeråd og liknende. Altså nye inntektsmuligheter for avisene.

Jakten på kvinnene

Til tross for at kvinnene brakte noe nytt inn i spaltene, har de nærmest vært usynlige i norsk pressehistorie.

– Dersom kvinnene i det hele tatt er nevnt, er det stort sett i fotnotene, forteller UiS-forskeren.

– Den journalistiske tradisjonen med usignerte artikler og pseudonymer har gjort aviser til en usikker kilde når det gjelder journalistene som produserte dem. Derfor har det også vært vanskelig å finne de kvinnelige journalistene, sier Roalsø.

Hun har i stor grad skaffet opplysninger om kvinnene gjennom Norsk Presseforbunds biografisamlinger, Norsk Journalistlags arkiver, Riksarkivet, nekrologer, redaksjonenes egne historiebøker og gjennom dybdeintervjuer med åtte tidligere kolleger av de kvinnelige pionerene i de fire distriktsavisene.

Et fellestrekk ved de fire distriktsavisene er at det fantes én sterk kvinnelig journalist med hjerte for de svake i samfunnet i alle avisene i mellomkrigstiden og like etter andre verdenskrig: Åse Løvdal i Fædrelandsvennen, Johanne Margrethe Johnsen i Stavanger Aftenblad, Esther Johannessen i Bergens Tidende og Elise Lund i Adresseavisen.

– De var alle ugifte og levde og åndet for arbeidet sitt både i og utenfor spaltene. De ble trolig viktige symboler på at kvinner kunne forsørge seg selv. Og siden det oftest bare var én kvinnelig journalist i redaksjonen, ble hun ofte mer synlig i det offentlige rom enn sine mannlige kolleger, forklarer Roalsø.

– Hvordan satte disse kvinnene spor etter seg?

– Åse Løvdal så blant annet behovet for kvinnelige kilder lenge før det ble aktuelt å etterlyse kvinner i avisspaltene. Johanne Margrethe Johnsen var trolig den første kvinnelige journalisten fra en norsk dagsavis som fikk dra på reportasjetur til Afrika for å skrive om misjonsarbeid.

– Esther Johannessen satte standarden for Bergens Tidendes sosiale profil, blant annet med en langvarig kamp mot hushaier som profitterte på etterkrigsårenes bolignød. Elise Lund jobbet mye for syke, fattige og gamle og for psykisk utviklingshemmede barn.

– Dette var kvinner som noen kolleger senere har omtalt som «menn i skjørt». De kunne nok virke noe harde i sin framferd, til tross for et varmt hjerte for svake grupper i samfunnet. Sannsynligvis var væremåten en ren overlevelsesstrategi i en mannsdominert verden, sier Else-Beth Roalsø.

Kvinnene kommer. Eller?

Mens de kvinnelige journalistene i mellomkrigstiden risikerte å bli sagt opp hvis de giftet seg, møtte de andre hindringer etter andre verdenskrig. Landet skulle bygges, og menn ble prioritert i arbeidslivet.

I 1960 var over 55 prosent av alle voksne kvinner husmødre. I avisredaksjonene var bare 13 prosent av journalistene kvinner.

Men på 1970-tallet fikk de unge kvinnene nyte godt av sine formødres kamp. I stortingsmelding 27 fra 1971–72 ble det for første gang slått fast at det var et mål å øke kvinners yrkesdeltakelse.

Fra midten av 1970-tallet utgjorde kvinnene nesten halvparten av studentene ved Norsk Journalistskole. Andelen kvinnelige medlemmer i Norsk Journalistlag økte imidlertid bare til 20 prosent i 1980.

– Nå ble ikke kvinnene lenger satt til hovedsakelig å dekke kvinnestoff. Én forklaring kan være at denne typen stoff nå ble dekket på nyhetsplass og ikke lenger på egne kvinnesider.

– Så kvinnene fikk etter hvert et sterkere fotfeste i redaksjonene?

– Fortsatt er det få kvinner i redaksjonene, tatt i betraktning at 60–70 prosent av journaliststudentene er kvinner, sier Roalsø.

I 2009 var 43 prosent av journalistene og drøyt 20 prosent av de ansvarlige redaktørene kvinner. I familiebladene var drøyt 70 prosent av redaktørene kvinner.

– Det er et paradoks at mediene, som skal være en brytningsarena, ikke har en jevnere kjønnsfordeling, sier Roalsø.

At det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret fortsatt sitter i veggene i landets redaksjoner, er hun ikke i tvil om.

– Fortsatt er det slik at de fleste avisartiklene er skrevet av menn, har mannlige kilder, er illustrerte med bilder av menn og handler om en eller flere menn. Kanskje er det slik at kvinner vegrer seg, både når det gjelder jobb i redaksjonene, og når det gjelder å uttale seg til medier? spør Roalsø.