Hvem kjøper sex?

- Om vi ser på mannlige sexkjøpere som overgripere eller som hvem-som-helst, har stor betydning for hvilke politiske tiltak vi mener er best, sier forsker ved Rokkansenteret, Dag Stenvoll.

Han er bidragsyter til en ny bok som, i følge pressemeldingen, er “et svar på mange politikeres skrik om kriminalisering av sexkjøp”. Boken har tittelen Det ideelle offer - andre tekster om prostitusjon og redaktør er Liv Jessen. Jessen har ledet Pro-senteret - kompetansesenteret for prostitusjon i 23 år, og er kjent som en sterk motstander av å kriminalisere kjøp av sex.

Media får spesiell betydning

Loven som forbyr sexkjøp i Norge skal tre i kraft 1. januar 2008. Lovforslaget kom i stand etter kraftig debatt både på partienes landsmøter og i offentligheten i vår. I høringsrunden, som nylig er avsluttet, var det flere instanser som etterlyste et grundigere og mer omfattende bakgrunnsmateriale før avsluttende, politisk behandling.

Stenvoll, som leder det store prosjektet Prostitution, gender and migration med midler fra Forskningsrådet, mener det er viktig å analysere de offentlige representasjonene av menn som betaler for sex.

- I forhold til politisk handling er det interessant å se på hvilke kundebilder som legges til grunn for regulering og lovgivning rundt kjøp og salg av sex. Fremstillinger av mannlige sexkjøpere i media, kultur og politikk får en spesiell betydning, særlig fordi vi på dette feltet sjelden har egne erfaringer å bygge på. I tillegg har det foreløpig blitt forsket mye mindre på menn enn på kvinner i prostitusjon, sier Stenvoll.

 Overgripere og tapere

Statsviteren har blant annet sett på hvordan Aftenposten, Dagbladet og NTB skrev om den såkalte Finnmarksprostitusjonen på 90-tallet. Kundene ble her gjerne omtalt enten som kyniske utnyttere eller som tapere på kjønnsmarkedet. Stenvoll bruker også filmer som Lilja 4ever og Sex Traffic som eksempler.

- Dette er filmer som med sine sterke scener, gjorde stort inntrykk på folk. Mannlige sexkjøpere fremstilles som ekle, primitive og hensynsløse - overgripere som bør straffes. Om det er noe årsaksforhold mellom mediefremstillinger og den politiske oppslutningen om å forby kjøp av sex, kan man vel kanskje ikke slå fast, men de har nok vært med å påvirke i den retning, sier Stenvoll.

Stenvoll er klar over at en problematisering av “horekunde-myten” kan tolkes som en legitimering av kjøp av sex.

Vil ikke ta standpunkt

- Boken til Jessen kan sees som et innlegg i kriminaliseringsdebatten. Har du tatt et standpunkt?

- Våre bidrag i boken står for seg selv, og jeg vil ikke i denne sammenhengen, som forsker, ta politisk standpunkt. Jeg synes det er viktig å reflektere rundt de ulike kundebildene som ligger til grunn for debatten, enten man er for eller mot kriminalisering, sier Stenvoll.

Mens “hore” er et av de verste skjellsordene om og til kvinner i Norge, har man ikke en tilsvarende bruk av ordet “horekunde”. Det at en mann kjøper sex har tidligere blitt sett på som mer naturlig - som et resultat av sterk seksualdrift. Det har også blitt unnskyldt med at det har hendt i et svakt øyeblikk, for eksempel da mannen var i utlandet, var sterkt beruset eller hadde utdrikkingslag.

Stenvoll viser til at denne oppfatningen har endret seg i norsk offentlighet. Kvinner som selger sex blir nå oftere beskrevet som et offer, mens menn som kjøper sex blir avvikere eller overgripere. Dette mener han kan forklare hvorfor betegnelsen “hore” blir mindre brukt i offentlige sammenhenger, mens det er stuerent å bruke “horekunde” på de som kjøper seksuelle tjenester.

Omdiskuterte holdningskampanjer

I den politiske debatten har imidlertid menn som kjøper sex, blitt fremstilt som nokså vanlige. I hvert fall hvis man ser på Stortingsdebattene om prostitusjon og menneskehandel siden slutten av nittitallet, slik Stenvoll har gjort. Han mener at sexkjøp her blir omtalt som noe som angår menn generelt, og at tiltakene som ble foreslått, vitner om dette. Her dreier det seg stort sett om holdningsskapende arbeid som opplæring og bevisstgjøring.

- Har dette kundebildet også endret seg i politikken de siste årene?

- Ja, kriminaliseringsforslaget kan jo tyde på at kundene nå mer sees som overgripere, som noen “andre”. Samtidig har man jo også eksempler på kampanjer som henvender seg til “mannen i gata”, sier Stenvoll, og viser blant annet til holdningskampanjen initiert av Barne- og likestillingsdepartementet. Kampanjen Stopp menneskehandel! har som formål å senke etterspørselen av seksuelle tjenester fra kvinnelige ofre for menneskehandel. I materiellet deres poengteres det at kundene kan være hvem som helst, noe som også har blitt møtt med kritikk, sier Stenvoll.

Det er Reform - ressurssenter for menn - som administrerer departementets nettsider sexhandel.no om prostitusjon og menneskehandel. De er kritiske til kriminalisering av sexkjøp og understreker i sin høringsuttalelse at et eventuelt lovforbud må følges av et behandlingstilbud for de som kjøper sex.

- Argumentasjonen for hjelpetiltak rettet mot mannlige sexkjøpere, baserer seg på en oppfatning av at disse mennene er syke i en eller annen forstand. Og hvis menn som kjøper sex er syke, hvorfor skal de da holde ansvarlig å straffes for det? spør Stenvoll.

Følelsesladet felt

For å rettferdiggjøre og skape allmenn aksept for å gjøre kjøp av sex straffbart, er det viktig å opprettholde et skille mellom kundene og “vanlige menn”, påpeker Stenvoll.

- Men mener du at man har for lite kunnskap til å si noe om hvem kundene er?

- Dette er ikke et innlegg for mer forskning på området. Om det skulle ha kommet en rapport eller to til om hvem disse mennene er og hvorfor de kjøper sex, tror jeg ikke at de hadde fått særlig politisk betydning. Dette er et svært ideologisk og følelsesladet felt, og mye av politikken baserer seg på bildene man har av aktørene. Det er det viktig å reflektere rundt, sier Stenvoll.