De glemte tenkerne

Hvorfor er det ansett som viktigere å drepe fiender enn å oppdra barn? Det spørsmålet stilte filosofen «Sophia» allerede på 1700-tallet. – Feministisk filosofi oppsto ikke på 1960-tallet. Problemstillingene har en lang fagtradisjon, sier filosof Tove Pettersen.

Publisert

Forfatter

Tove Pettersen er førsteamanuensis ved Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk, Universitetet Oslo. Hun har nylig kommet ut med boka Filosofiens annet kjønn (Pax).

www.hf.uio.no/ifikk/personer/vit/tovepe/index.html

 

– Man tenker ofte på feministisk filosofi som noe som oppsto på 1960-tallet, men det går en linje fra «Sophia» på 1700-tallet, via Mary Wollstonecraft, Harriet Taylor og Simone de Beauvoir til dagens feministiske filosofi.

– Disse tenkerne har diskutert omtrent de «samme» problemstillingene – «samme» i hermetegn, fordi samfunnet selvsagt har forandret seg, sier filosof Tove Pettersen.

Pettersen er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, og har akkurat kommet med boka Filosofiens annet kjønn, en introduksjonsbok om feministisk filosofi.

Boka tar for seg hva filosofer i historien har sagt om kvinner. Den løfter fram noen kvinnelige filosofer, og omtaler moderne feministisk filosofi.

– Filosofi handler blant annet om å være i dialog med en fagtradisjon, og jeg ønsker å lage noen forbindelseslinjer til enkelte av de glemte kvinnelige filosofene, sier forfatteren.

Hvorfor mangler de?

For de finnes, kvinnene i filosofihistorien, selv om de ikke har fått plass i kanon.

– Det er lett å tenke at de mangler fordi kvinner ikke hadde samme adgang til universiteter og læreinstitusjoner som menn. Men særlig på 1600- og 1700-tallet fantes det en rekke kvinnelige filosofer utenfor akademia.

Så hvorfor har ikke disse fått plass i kanon? Pettersen avviser at det handler om at kvinnene skrev lite betydningsfulle tekster.

– Flere av kvinnene var godt kjente i samtiden. Sophias essays ble trykket opp mange ganger. Wollstonecraft og Catharine Trotter Cockburn ble lest og anerkjent, og de var i dialog med mannlige filosofer som nå er kanoniserte.

Pettersen kan heller ikke se at disse tekstene er dårligere skrevet enn de kanoniserte filosofene.

– I en viss grad tar kvinnene opp andre emner, og skriver på andre måter, enn mange mannlige filosofer. Alt er ikke filosofifaglig relevant i dag, og mye oppfyller ikke sjangerkravene til moderne filosofi.

– Men heller ikke kvinner som skriver tradisjonelt får plass i kanon, mens mannlige filosofer som skriver annerledes allikevel får være med, sier hun.

Pettersen mener derfor at grunnen til at disse kvinnene har falt ut av kanon, er nettopp at de er kvinner.

– På 1800-tallet skjer det en endring både i synet på hva filosofi er, og i synet på kvinner. En intellektuell kvinne ble betraktet som et kjønnsavvik, og de som ytret seg i offentligheten ble gjerne sjikanert for sin avvikende personlighet, fremfor å bli kritisert for det de skrev.

– Dermed ble de heller ikke lest og henvist til. Da går et verk fort tapt, påpeker hun.

Etterlyste empirisk bevis

Pettersen trekker fram den anonyme filosofen «Sophia».

– Hennes verk Woman not inferior to man fra 1739 er utrolig interessant. Her kritiserer hun de opplysningsfilosofene som mener at kvinner er mindre rasjonelle og mer følelsesstyrte enn menn.

Sophia spør om dette synet på kvinner bygger på rasjonelle argumenter, og svarer at nei: Det er et uttrykk for følelser og fordommer hos mennene som hevder det. Motivet er egeninteresse.

Det finnes heller ingen holdbare empiriske beviser for sannheten i påstanden. Hvordan skal man kunne observere hvilke evner kvinner faktisk har, når de i århundrer har vært undertrykket og nektet utdanning, spør Sophia.

– Hun mener at hennes samtidige mannlige filosofer er dårlige filosofer, når de bygger sitt resonnement på slike ubegrunnede, falske premisser, sier Pettersen.

Sophia tar også opp et spørsmål som er like aktuelt for moderne feministisk filosofi som det var på 1700-tallet, forteller forskeren.

– Hvordan kan det ha seg at soldater, som forsvarer landet ved å ta liv, hylles, mens det arbeidet kvinner gjør med å gi liv og oppdra barn ikke blir tilsvarende verdsatt?

– Det samme spørsmålet diskuteres i dagens feministiske filosofi: Hvorfor har ikke omsorgsarbeidet i privatsfæren vært analysert og tillagt verdi i moralfilosofien?

Forfatteren og filosofen Mary Wollstonecraft (1759-1797). (Ill.: Wikimedia Commons)
Forfatteren og filosofen Mary Wollstonecraft (1759-1797). (Ill.: Wikimedia Commons)

Moralfilosofi kun for den offentlige sfæren

Selv om det er mulig å finne spor etter kvinner i filosofihistorien, er kvinners tradisjonelle livsverden i stor grad borte fra kanonisert filosofi.

– Menn har befunnet seg i den offentlige sfæren og vært opptatt av den. Men man kan ikke bare ta utgangspunkt i de tanker filosofer har hatt om menn, og si at det gjelder for alle mennesker, slik det har vært gjort i moderne etikk.

– Det gis ikke lenger ulike anbefalinger for hvordan kvinner og menn skal leve, men det snakkes heller ikke om hvordan man skal forholde seg til sine nærmeste, påpeker Pettersen.

Språket mangler

Moderne feministisk filosofi er derfor opptatt av å etablere en etikk også for nære relasjoner, samt å bruke erfaringer og praksiser tradisjonelt forbundet med kvinner som utgangspunkt for etisk refleksjon.

Filosofen Harriet Taylor hadde radikale tanker om politikk og kvinnesak. Hun publiserte ikke mye under eget navn, men hadde stor påvirkning på tekstene til vennen og senere ektemannen John Stuart Mill (Ill.: Wikimedia Commons).
Filosofen Harriet Taylor hadde radikale tanker om politikk og kvinnesak. Hun publiserte ikke mye under eget navn, men hadde stor påvirkning på tekstene til vennen og senere ektemannen John Stuart Mill (Ill.: Wikimedia Commons).

– Når man skal få inn igjen en sfære som har vært borte, er det et spørsmål om hva slags språk man skal bruke. Derfor jobber mange feministiske filosofer med begrepsutvikling, forteller Pettersen.

Et eksempel på dette er autonomibegrepet, som er viktig i moralfilosofi.

– Moralsk autonomi handler om at individer har selvbestemmelse, og kan ta moralske avgjørelser uavhengig av andre. I filosofihistorien var det hyppig diskutert om kvinner er like autonome som menn. Nå er ikke dette et tema lenger, sier Pettersen og fortsetter:

– Men når man anvender begrepet i privatsfæren, støter man på vanskeligheter. For hvor mye selvbestemmelse har for eksempel en alenemor med tre barn?

– Dette viser at man må reformulere autonomibegrepet, slik at det også innreflekterer at mennesker ofte har ansvar for andre enn bare seg selv. Det er vanskelig, for det blir en spenning mellom det å være fri og uavhengig, og det å være bundet til andre.

– Men lar det seg gjøre?

– Ja visst lar det seg gjøre! Simone de Beauvoir fremsetter én strategi. Hennes innfallsvinkel er at verden er tvetydig, mennesker kan ikke beskrives fullstendig i dikotomier eller motsetninger. Vi er ikke enten frie eller tilknyttet andre, vi er begge deler samtidig Derfor må våre filosofiske begreper romme denne ambivalensen.

Tove Pettersen. (Foto: Pax)
Tove Pettersen. (Foto: Pax)

Beauvoir tok for eksempel utgangspunkt i at mennesket er fritt og kan skape seg selv, men hun så etter hvert at kvinner flest levde i en situasjon med langt større begrensninger enn menn.

– Hun utviklet derfor sitt frihetsbegrep slik at det tok hensyn til at den situasjonen kvinner er i, kan begrense mulighetene til å bruke sin frihet, forteller Pettersen.

Følelser inn i etikken

I moderne filosofi er omsorgsetikken et viktig bidrag fra feministiske tenkere.

– Retningen startet som en kritikk mot tradisjonell tenkning, hvor følelser og tilknytning betraktes som et forstyrrende element når man skal ta moralske beslutninger, sier Pettersen.

Omsorgsetikere er blant annet opptatt av at følelser må få en plass i etisk tenkning, men har ulike oppfatninger om hvordan.

– Det er viktig å tenke over hvilken rolle følelser spiller og bør spille, framfor å tie dem i hjel. Følelsene er med når mennesket handler moralsk – hvordan dine handlinger påvirker dem du er knyttet til kan ha større betydning for hvordan du velger å handle enn regler og prinsipper har, sier filosofen.

Ikke bare i nære relasjoner

– Omsorgsetikken tar høyde for at mennesker ikke alltid fungerer som likeverdige, uavhengige kontraktspartnere. Etiske spørsmål oppstår ofte i asymmetriske relasjoner hvor de handlende er avhengige av hverandre, og maktforholdet er skjevt, sier Pettersen.

Dette er lett å se i nære relasjoner, som i foreldre-barn-forhold. Men omsorgsetikere bruker samme modell både på samfunnsforhold, og på globale relasjoner.

– Forholdet mellom fattige og rike land kan for eksempel ses på en ny måte med denne aktørmodellen. Det er misvisende å se de globale aktørene som likeverdige kontraktspartnere, påpeker Pettersen.

I en tradisjonell modell blir spørsmålet: Hvem har rett på hva, eller hva er mest nyttig? I omsorgsetikken spør man heller: Hva trenger den andre for å kunne vokse og utvikle seg, og hvordan kan vi bistå med dette på en måte som gjør at relasjonen opprettholdes og utvikler seg på en god måte?

– Oppgaven blir da å yte omsorg eller assistanse med det for øye at den trengende skal bli autonom, men på en slik måte at relasjonen kan fortsette. Det gjelder altså både for foreldre og barn, for borgere i velferdsstaten, og for internasjonale samarbeid.