Tor Aamodt Wigum har forsket på religionsutøvelse i det offentlige rom og hvilken utstrekning Stortinget som lovgiver kan forby religiøs bekledning og symbolbruk.
Forvirrende nok, er det ikke bare én eller to, men mange ulike bestemmelser som kan si noe om Stortingets mulighet til å regulere på dette området.
Wigum har analysert tre sentrale lovbestemmelser og mener det fins store sprik mellom dem.
Bestemmelsene han har undersøkt er Grunnloven § 16, Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 9 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 18.
Konvensjonene – eller avtalene, om du vil – følges opp av henholdsvis Den europeiske menneskerettsdomstolen og FNs menneskerettskomité.
Forbud er ikke i strid
Stortinget innførte i august forbud mot ansiktsdekkende plagg i undervisning i barnehager, skoler og høyere utdanning. Dette mener Wigum ikke er i strid med noen av lovbestemmelsene.
– Jeg mener ingen av bestemmelsene jeg har studert, går imot dette forbudet. Dette fordi hensynet til folks rettighet til å se ansiktet til underviser nok vil regnes som viktigere i denne sammenhengen, og det regnes som nødvendig for kvaliteten i undervisningen, sier Wigum.
Hovedregelen er at alle har rett til fri religionsutøvelse, herunder også en rett til å bære religiøse klær og symboler.
– Staten kan imidlertid gjøre inngrep i denne rettigheten dersom det foreligger hjemmel, et legitimt formål bak inngrepet, samt at inngrepet fremstår som nødvendig, sier Wigum.
Stort sprik mellom de ulike bestemmelsene
Men som nevnt er ikke alltid lovbestemmelsene eller organene som lager dem, enige seg imellom.
Wigum har funnet flere sprik mellom hvordan Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) og FNs menneskerettighetskomité behandler saker.
Han gir som eksempel en fransk sikh som ville bære turbanen sin på passbildet og sertifikatet sitt, noe franske myndigheter nektet ham. Myndighetene begrunnet det med at ifølge fransk regelverk, må ørene være synlig på bildet for bedre identifisering.
Sikhen klaget saken inn for EMD, men disse avviste klagen og mente franske myndigheter begrunnet godt nok av hensyn til samfunnets sikkerhet.
FNs Menneskerettighetskomité derimot, mente at dette var en krenkelse mot sikhen; at franske myndigheter ikke begrunnet bra nok hvorfor ørene må vises, og de ba Frankrike om å endre sitt regelverk på området – noe Frankrike for øvrig ikke gjorde.
– Her ser vi at EMD og FNs menneskerettskomité har konkludert med motsatt resultat. De er uenige om hva som kan aksepteres som begrunnelse for inngrepene, slår Wigum fast.
Uenig om forbud mot ansiktsdekkende plagg
Et annet eksempel gjelder forbud mot ansiktsdekkende plagg i det offentlige rom, slik som på gata eller i parker. Frankrike har hatt et slikt forbud siden 2011, siden kom det i Belgia og Østerrike, og nå sist i Danmark våren 2018.
FNs menneskerettighetskomité har erklært at Frankrikes forbud ikke kan aksepteres, og mente begrunnelsen for forbudet ikke var godt nok.
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen derimot, ga sin aksept til et slikt forbud i 2014.
Wigum mener det tegner seg et bilde av at FNs menneskerettskonvensjon beskytter individet i større grad enn Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), mot inngrep fra statens side.
Norge kan trolig innføre et forbud mot ansiktsdekkende hodeplagg i det offentlige rom, uten at det vil utgjøre noen krenkelse av bestemmelsene til EMK. Men innføring av et slikt forbud synes derimot å utgjøre en krenkelse av FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, sier Wigum.
Tror det kommer flere forbud
– Går vi mot flere slike forbud i Europa og verden?
– Ja, det er litt sånne vinder som blåser nå, mener Wigum, og legger til:
– Dette er jo mye politikk, og det er nærliggende å tro at flere land følger etter. Etter EMDs dom fra 2014 er det blitt lettere for andre europeiske land å innføre forbud mot ansiktsdekkende hodeplagg i det offentlige rom, mener Wigum.
For svakt begrunnet
– Hva tenker du om at disse to internasjonale lovgivende instansene er så uenige?
– Jeg synes flere av avgjørelsene til FNs menneskerettskomité er svake; kortfattede og dårlig begrunnet. Jeg synes de setter for strenge krav til at staten må begrunne inngrepet, sier Wigum.
– Det er bra med et organ som gir individet sterk beskyttelse. Men når mange land ikke følger opp deres anbefalinger, slik som for eksempel Frankrike ikke gjorde, så undergraver det deres funksjon, mener forskeren.
– Det som er interessant, er at det er ulik praksis og grad av beskyttelse for den individuelle religionsfriheten i de to konvensjonene jeg har sett på, men begge konvensjonene gjelder som norsk lov med forrang foran øvrig norsk lovgivning, sier Wigum.
Hvorfor så mange bestemmelser?
– Hvorfor har vi så mange konvensjoner å forholde oss til? Hadde det ikke vært enklere om det bare var én?
– EMK gjelder for europeiske medlemsland, mens FNs konvensjon er for hele verden. FNs konvensjon kom først, så fikk vi EMK. Mange av bestemmelsene i de to konvensjonene er likt utformet, men det handler litt om vi ville ha noe eget i Europa. EMK håndheves av EMD, som er en domstol. Medlemsstatene er folkerettslig forpliktet til å følge avgjørelser fra domstolen.
– Kan man bare velge den konvensjonen som passer best da?
– Tja, det handler om hvilke konvensjoner man er tilsluttet. Norge er tilsluttet begge; de er gjort til norsk lov, innleder Wigum.
– Så på en måte kan man velge hvilken man vil ta utgangspunkt i. Jeg vil si at EMK har mer tyngde, siden konvensjonen håndheves av en domstol. En uttalelse fra FNs komité, derimot, er ikke bindende for oss, selv om vi alltid har fulgt uttalelsene fra dem. I Norge har Høyesterett bestemt at uttalelser fra menneskerettighetskomiteen skal tillegges betydelig vekt som rettskilde, avslutter Wigum.
Religionsfriheten sterkest i det private rom
Wigums veileder, professor Stig Solheim ved Det juridiske fakultetet, UiT, mener det er en viktig avhandling Wigum har skrevet.
– Avhandlingen er viktig fordi den synliggjør at religionsfriheten står sterkest i det private rom. I offentligheten, for eksempel på skoler og universiteter, må religionsfriheten avveies mot andres interesser. Avhandlingen synliggjør også at kjernen av religionsfriheten, tros- og tilbedelsesfriheten – altså retten til det å tro på og tilbe det man vil – står sterkere enn å bruke klær og symboler som regnes som religiøse, sier Solheim.
Referanse:
Wigum, T.A.: Religionsutøvelse i det offentlige rom –restriksjoner i religiøs bekledning og symbolbruk. Doktoravhandling ved UiT Norges arktiske universitet. (2018)
