Åpenhet for slike tilpasninger i møtet med kulturelle eller religiøse minoriteter, kan gjøre Norge og andre europeiske land mer inkluderende. 

Dette går frem av en studie gjort av forskere ved Universitetet i Bergen i samarbeid med tyske og amerikanske kolleger. Studien er nylig antatt for publisering i det vitenskapelige tidsskriftet British Journal of Political Science.

Forskningen er gjennomført som såkalte surveyeksperimenter utført i en spørreundersøkelse i Tyskland og Norge. Der ble deltakerne bedt om å ta stilling til tenkte situasjoner. 

En slik metode kan blant annet undersøke om ulike spørsmålsformuleringer til et tilfeldig utvalg av deltagere fører til forskjeller i svarene.

Tre situasjoner uten håndhilsing

I Tyskland svarte mer enn 2.600 personer – et representativt utvalg av befolkningen. 

De ga svar om hvordan de oppfattet tre situasjoner der muslimer ikke ville håndhilse: 

• Et møte mellom muslimske religiøse ledere og lokalpolitikere
• Muslimske skolebarn som møter lærer første skoledag
• Muslimske jobbsøkere på intervju

– I utgangspunktet mente et stort flertall at håndhilsing er et krav i disse situasjonene. Denne holdningen ble særlig tydelig dersom det dreide seg om muslimske menn som ikke ville ta kvinner i hånden. Da mente tre av fire av deltakerne at håndhilsing måtte være et krav.

Det sier Elisabeth Ivarsflaten. Hun er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Bergen og ansvarlig for studien.

Godtar alternativ gest 

Da det ble introdusert en alternativ gest til håndhilsing – å legge hånden på hjertet – sank andelen som insisterte på håndhilsing til 40 prosent. 

Flertallet var villig til å godta et alternativt tegn på respekt.

– Det viser at vi insisterer på respekten, men ikke nødvendigvis på at den skal komme til uttrykk på én bestemt måte, sier Ivarsflaten.

Som ventet var kravene til kulturell konformitet sterkere jo lenger til høyre deltakerne lå politisk. Insisteringen på håndhilsing økte også jo mindre motivert deltakerne var til å utfordre fordommene sine og jo sterkere de var imot innvandring.

– Den faktoren som tydeligst økte viljen til å godta et alternativ til håndhilsing, var motivasjonen til å utfordre egne fordommer, sier Ivarsflaten.

En lignende, men noe mindre omfattende undersøkelse gjennomført med norske deltakere, ga samme resultat.

– Det viser at det er et oppsiktsvekkende stort potensial for toleranse i befolkningen, sannsynligvis mye større enn mange har vært klar over, mener Ivarsflaten.

Hilsekonflikter skaper høye bølger 

Det skapte heftig offentlig debatt i Norge før sommeren da muslimske gutter ikke ville håndhilse på en kvinnelig rektor under utdeling av vitnemål på en skole i Oslo.

 Saken ble tatt opp i Stortingets spørretime, og kunnskapsministeren fikk spørsmål om hun ville støtte rektoren som sto opp for likestilling og «grunnleggende norske verdier».

Lignende hendelser har satt sinnene i kok i mange andre vestlige land. I Frankrike nektet presidenten å innvilge en muslimsk kvinne statsborgerskap da hun ikke ville ta ham i hånden under statsborgerseremonien.

En av årsakene til at håndhilsing kan bli et så betent tema, er ifølge Ivarsflaten at det ligger reelle, dype verdikonflikter under. 

Enkelte konservative muslimer kan ikke håndhilse på en person av motsatt kjønn uten å gå på akkord med egne religiøse overbevisninger. Andre kan oppleve det som et angrep på sentrale likestillingsverdier hvis en muslimsk mann ikke håndhilser på en kvinne.

– Konservative religiøse forestillinger opp mot likestilling er en giftig cocktail i relasjonen mellom muslimer og andre i mange vestlige land. Jeg tror likevel det er mulig å respektere hverandre selv om vi er grunnleggende uenige om verdier, sier Ivarsflaten.

Hun mener det er viktig at vi skiller mellom å vise hverandre respekt og å godta hverandres verdisett:

– I et fritt og demokratisk samfunn er vi nødt til å leve med at vi har ulike verdier. Da må vi finne løsninger som gjør at dype verdikonflikter får mindre betydning i hverdagen. Å ikke insistere på håndhilsing, men godta en annen respektfull gest, er et eksempel på en slik løsning.

Samfunnet må øve på toleranse 

Ivarsflaten understreker at forholdet mellom den norske majoritetsbefolkningen og kulturelle og religiøse minoriteter ikke er noen ny problemstilling.

– Det ble nylig lagt frem en rapport om fornorskingen av samer, kvener og skogfinner. Den viser at det norske storsamfunnet historisk har møtt minoriteter med et enormt press om å innordne seg. I dag har vi erkjent at dette var en stor urett. Som samfunn må vi fremover bli flinkere til å leve med religiøse og kulturelle forskjeller. Det krever øvelse i toleranse, sier professoren.

Hun viser til at innvandrere eller barn av innvandrere allerede utgjør rundt en femtedel av befolkningen i Skandinavia. Mange av disse er muslimer.

– Mange har trodd at alle innvandrere med muslimsk bakgrunn vil bli raskt vestliggjorte og at religionen vil få mindre betydning, men så langt tyder forskningen på at slike prosesser går sakte og ikke gjelder for alle. Så vi må rett og slett lære oss å leve med større ulikheter i verdisyn, mener hun.

Forskning kan styrke demokratiet 

Dataene i den norske delen av studien er hentet fra Norsk medborgerpanel ved UiB. Dette er Norges første heldigitale forskningsinfrastruktur for nettbaserte spørreundersøkelser om nordmenns holdninger til viktige samfunnsspørsmål.

Panelet er en del av Digital samfunnsvitenskapelig kjernefasilitet (DIGSSCORE), der Ivarsflaten er forskningsdirektør.

– Medborgerpanelet er en førsteklasses forskningsinfrastruktur som gjør det attraktivt for noen av verdens fremste forskere å samarbeide med oss her i Norge. Dermed blir det svært kort vei mellom den internasjonale forskningsfronten og konkret, ny kunnskap som kan komme det norske samfunnet og våre demokratiske beslutningsprosesser til nytte, forteller Ivarsflaten.

Universitetet i Bergen leder et nasjonalt konsortium som nå utvider Medborgerpanelet med paneler som ikke bare måler allmennhetens, men også politikernes, journalistenes og forvaltningens holdninger til ulike spørsmål.

– Da kan vi finne ut om den stemmer, myten om at elitene er på én planet og folket på en annen. Jeg tror det blir særlig viktig å utforske om informasjonen som de politiske elitene tar inn om befolkningens interesser og verdier, har slagsider og blindsoner. Pilotstudier indikerer at elitene er ganske bra i kontakt med befolkningen i Norge, men ikke like bra på alle områder. Her gjenstår mye viktig arbeid før vi kan konkludere, sier Ivarsflaten.

Referanse:

Elisabeth Ivarsflaten mfl.: Value Conflicts Revisited: Muslims, Gender Equality and Gestures of Respect. SSRN, 2023. (Vil også bli publisert i British Journal of Political Science.)

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Bergen

Universitetet i Bergen er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra UiB:

• 

  Også under vann kommer høsten senere enn før

• 

  Jenter med symptomer på ADHD selvskader seg mest

• 

  Arkeologen la flaskepost i vikinggraven. 150 år etter er den nå åpnet

• 

  Forskere: Nå må vi rette fokus mot Europa

• 

  Naturtoppmøte: – Mange av de godene vi mennesker er vant til å høste fra naturen, er truet

• 

  Professor tror amerikanerne er klare for en kvinnelig president

Les flere artikler fra Universitetet i Bergen her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER