Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norsk Utenrikspolitisk Institutt - les mer.

– I sluttfasen av brexitforhandlingene var Boris Johnson besatt av å få støtte til avtalen på hjemmebane, sier forsker Øyvind Svendsen.

Før var forhandlinger hemmelige. Hva betyr det at diplomati nå foregår på Twitter?

I tidligere tider ville Brexit-forhandlingene nok foregått bak lukkede dører. Nå kan alle som vil, følge med på storpolitiske forhandlinger i sanntid på Twitter.

Myndighetspersoner bruker offentlige og digitale kanaler – for eksempel Twitter – som et ledd i internasjonale forhandlinger? Hvorfor og hvordan gjør de det?

Forsker Øyvind Svendsen ved NUPI undersøker spørsmålene i en ny forskningsartikkel.

– Et av kjennetegnene ved internasjonale forhandlinger har vært at de foregår bak lukkede dører uten at offentligheten får vite noe om hvordan de utspiller seg. Vi får bare se resultatene når partene har kommet til enighet. I digitaliseringens tidsalder, som i høyeste grad også har nådd diplomatiet, har dette endret seg, sier Svendsen.

Han utdyper temaet i en vitenskapelig artikkel som nylig ble publisert tidsskriftet International Studies Quarterly.

– Parter i forhandlinger bruker sosiale medier for å kommunisere med befolkningen samtidig som forhandlingene pågår. På den måten blir informasjonsflyten mellom forhandlingsparter og befolkningen en organisk del av forhandlingene. På det helt grunnleggende nivået kan det for eksempel påvirke tillitsforholdet mellom de som forhandler, forklarer Svendsen.

Brexitforhandlinger på Twitter

Svendsen bygger en teori som kan forklare hvordan internasjonale forhandlinger blir offentlig tilgjengelige i en stadig mer digitalisert hverdag.

Her viser han til sluttfasen av forhandlingene om Brexit som langt på vei også foregikk på Twitter.

Forskeren har sett spesielt på fire av de viktigste personene i forhandlingsprosessen. Hvordan oppførte de seg på Twitter i forhandlingenes mest intense sluttfase, nærmere bestemt i september og oktober 2019?

Svendsen har analysert tvitringen til daværende statsminister i Storbritannia Boris Johnson og britenes minister for uttreden fra EU, Steve Barclay.

Han har også undersøkt tvitringen fra EU, nærmere bestemt de av Donald Tusk, som da var president for Det europeiske råd og Michel Barnier, som ledet EUs delegasjon i brexitforhandlingene.

– Besatt av støtte til avtalen hjemme

Tvitringen til partene i slike forhandlingsprosesser har særlig to formål.

For det første: Utspillene forteller om – og gir tyngde til – ønskene de har i forhandlingene overfor motparten.

For det andre: Twitter-utspillene signaliserer standpunkter til hjemmepublikummet.

Boris Johnson tvitret for eksempel denne til britene tett på Brexit-fristen 31. oktober 2019:

«I want to #GetBrexitDone so we can lead this country forward and invest in our NHS, schools and police.»

– En av hovedutfordringene, som jeg viser i forskningsartikkelen, er at i Twitter-diplomatiet når man fram til både sin egen befolkning og forhandlingsparten på en og samme tid. I sluttfasen av brexitforhandlingene, som er den perioden jeg studerte, var Boris Johnson besatt av å få støtte til avtalen på hjemmebane. Som ledd i dette gjentok han slagordet #getbrexitdone. Dette virket godt på en befolkning som var lei av de stadige mange utsettelsene i Brexit-prosessen, sier Svendsen.

Det virket imidlertid ikke like godt på aktørene i Brussel. «Hva slags Brexit vil du ha?!», spurte de tilbake.

– Tusk fremsto ganske sint og gjorde sitt for å få gjøre narr av Johnson. Barnier og til dels Barclay var mer saklige og pragmatiske i denne prosessen. Så i alt hadde Johnson en vellykket nasjonal strategi for å selge sitt budskap, mens Barnier og Barclay lyktes best med å bruke diplomatisk kløkt på Twitter.

Både fordeler og ulemper

Sosiale medier når lynraskt ut til egen befolkning eller andre diplomater og politikere.

– Det gjør at man fort kan spre et budskap og søke legitimitet for sine synspunkter i en forhandling. Det kan også brukes for å låse motstanderen. Ved å offentliggjøre noen sentrale momenter, for eksempel forventninger eller løfter i forhandlingen, kan det bli vanskeligere for motparten å ikke imøtekomme dem, sier Svendsen.

På den andre siden er det ikke helt risikofritt.

– Den digitale tilstedeværelsen som kreves av diplomater og politikere, påvirker hverdagen i stor grad. Det er større fare for misforståelser når mye informasjon spres raskt og ofte, og i begrensede format slik som Twitter der det er vanskelig å komme med lange resonnementer, sier han, men legger til:

– Samtidig tror jeg diplomater etterstreber å ivareta de tradisjonelle metodene i forhandlinger i størst mulig grad. De sitter ikke rundt et lukket forhandlingsbord med mobilen i hånda for å tvitre alt som blir sagt. Det er nok heller mer eller mindre vellykkede forsøk på strategisk bruk av sosiale medier vi ser.

At internasjonale forhandlinger blir såpass digitalisert og offentlige, kan også ha en demokratisk effekt.

– Om det betyr at offentligheten får mer innsyn i pågående forhandlinger, blir det også enklere med ansvarliggjøring av aktørene som forhandler, forklarer han.

Advarer mot å avfeie Twitter-utspill

Svendsen advarer mot å avfeie Twitter-utspill fra forhandlingspartene som utspill som ikke har påvirkning på forhandlingsresultatet.

Han viser til at mange mener at aktørene i internasjonal politikk er fullt ut rasjonelle. De klarer å skille mellom prat på Twitter på den ene siden og forhandlingene på den andre.

– Jeg tror ikke det er så enkelt. Vi så det for eksempel i Brexit. Forholdet mellom Storbritannia og EU ble gradvis dårligere. Jeg tror ikke det bare handlet om hva som skjedde i de lukkede forhandlingene, men at også den offentlige ordvekslingen mellom partene og hvordan de omtalte hverandre bidro til det, sier Svendsen.

Forskeren viser slik at utspill på Twitter bidrar til å forme rammene for internasjonale forhandlinger.

Referanse:

Øyvind Svendsen: Theorizing Public Performances for International Negotiations. International Studies Quarterly, 2022. Doi.org/10.1093/isq/sqac031

Powered by Labrador CMS