Ivar Eimhjellen ved Uni Research Rokkansenteret fikk ikke svar på det han ønsket å finne ut av: hvor mange av innvandrerne og barna deres som deltar i frivilligheten, hva slags frivillig arbeid de gjør og hvorfor de eventuelt står utenfor.

For bare én av ti han spurte, svarte på undersøkelsen hans.

Sosiologen sendte i fjor ut en spørreundersøkelse til 5000 innvandrere og etterkommere fra Afrika, Asia og Øst-Europa. Han fikk 495 svar.

Dermed røk planen om å kunne si noe om innvandreres deltakelse i sivilsamfunnet, en viktig målestokk på integrering, mener han.

– Deltakelse i frivillige organisasjoner er svært viktig for å bli kjent med andre enn sin egen gruppe, sier Eimhjellen.

Selv om innvandrere oftere er frivillige i organisasjoner med mennesker med samme landbakgrunn, tyder en liten undersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning på at også slikt engasjement kan være en vei inn i storsamfunnet.

Språkproblemer

Det er en kjent problemstilling blant forskerne: Innvandrere svarer sjeldnere på spørreundersøkelser enn nordmenn flest. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har opplevd at det er vanskelig å få svar fra enkelte innvandrergrupper.

Forskningssjef Jan-Paul Brekke ved Ipsos, som gjør mange meningsmålinger, kjenner seg også igjen.

– Det er utfordrende å få svar fra innvandrergrupper, sier Brekke.

Hvorfor er det slik?

Det er selvsagt vanskelig å kartlegge hvorfor folk ikke deltar i spørreundersøkelser – de svarer jo ikke. Men Brekke har noen hypoteser.

– De mest åpenbare forklaringene er at nyankomne innvandrere ikke kan språket, ikke kjenner temaene i undersøkelsen eller forstår hva undersøkelsen skal brukes til. Tilliten til systemet kan være lavere. Det er egentlig ikke så veldig mystisk at svarprosenten blir lavere i disse gruppene, sier han.

Lavt utdannede svarer sjeldnere

Langt fra alle i undersøkelsen til Eimhjellen er nyankomne innvandrere. Kanskje er det ikke innvandrerstatusen som er det viktigste, men det at innvandrere oftere enn nordmenn flest har lite utdanning, tror han.

For folk med lav utdanning har mindre sannsynlighet for å svare på en del undersøkelser, forklarer Eimhjellen.

Tidsklemma eller mangel på villighet kan være andre årsaker, ifølge sosiologen.

Men det kan også hende at noen av grunnene er innvandrerspesifikke. Språk kan være en barriere – både for å svare og for å fange opp om folk faktisk deltar i frivilligheten.

– Det er ikke sikkert at alle forstår hva spørreundersøkelsen går ut på. Og frivillighet kan bety noe annet i en norsk kontekst enn i en asiatisk, sier Eimhjellen.

– Stadig flere jobber dessuten frivillig utenfor organisasjoner, på festivaler eller som besøksvenn på sykehjem. Det fikk vi ikke spurt om i den nye undersøkelsen.

Innvandrerelite

Så lenge det er tilfeldig hvem som ikke svarer, kan en undersøkelse gi et godt bilde av gruppa som ble spurt selv om det er få deltakere. Men i dette tilfellet endte Eimhjellen opp med å studere en liten elitegruppe av unge, høyt utdannede personer. De som var frivillige, hadde et godt utbygd nettverk.

Det er i tråd med en studie fra Institutt for samfunnsforskning som viser at folk med god økonomi og utdanning oftere enn andre deltar i frivillige organisasjoner. Og da Eimhjellen for noen år siden gjorde en annen undersøkelse om innvandreres deltakelse, fant han at det var utdanning og inntekt som forklarte om de var frivillige, ikke innvandrerbakgrunnen.

• Les også: Frivillig arbeid kan gi helseboost

Innvandrereliten ser ut til å delta i organisasjoner på lik linje med befolkningen generelt: 60 prosent er frivillige. I likhet med andre nordmenn er de ofte i idrettsorganisasjoner, men oftere i religiøse organisasjoner. De skiller seg ut som svært politisk engasjerte.

– Dette tyder på at vi har å gjøre med et skjevt utvalg som ikke kan si noe om innvandrerbefolkningen generelt, sier Eimhjellen.

Det var for få personer som svarte til at forskeren kunne dele opp i undergrupper, for eksempel for å se forskjeller mellom ulike land eller mellom innvandrere og etterkommere.

Vil vite om dem som står utenfor

– Vi skulle gjerne visst mer om dem som står utenfor, om hvorfor de gjør det og hva som kunne fått dem til å delta, sier han.

For andre undersøkelser tyder på at innvandrere deltar mindre i frivilligheten enn nordmenn flest, blant annet en studie fra Institutt for samfunnsforskning i 2010 der Eimhjellen var en av forskerne.

• Les også: Kronikk: Hvorfor er få innvandrere aktive ildsjeler?

Men tallene varierer så mye at det er høyst usikkert hvor stor forskjellen egentlig er.

I Levekårsundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå (SSB) oppgir bare 15 prosent av innvandrerbefolkningen at de deltar. Denne undersøkelsen fikk i 2014 svar fra 55 prosent av de som ble spurt, noe som regnes som ganske bra.

Personlig kontakt bedre enn nett

Det har blitt færre som svarer på spørreundersøkelser i Norge de siste årene, blant alle grupper. Det kan skyldes at vi blir bombardert med alle mulige markedsundersøkelser og går lei, mener flere samfunnsforskere som diskuterer problemet i Forskningsrådets Bladet Forskning.

Eller at folk har for liten tid eller ikke føler den samme forpliktelsen til å stille opp lenger, tror Eimhjellen. I stedet prøver forskningsinstituttet hans andre metoder for å finne ut om preferanser og handlinger, som å samle inn «big data» om atferden vår på nettet.

Men SSB får fremdeles ganske mange svar. Hvorfor får de det til, og ikke Uni Research Rokkansenteret denne gangen?

Først og fremst fordi de har mye mer penger. De kan reise rundt dit innbyggerne bor, banke på dører og gjøre intervjuer ansikt til ansikt, på flere språk. Da blir det vanskeligere å si nei, forklarer Eimhjellen. Han sendte ut undersøkelsen sin på norsk, engelsk og polsk.

Telefonintervjuer fungerer også bedre enn nettundersøkelser. Etter at bare fem prosent hadde svart på nett, skjønte Eimhjellen at han måtte gjøre noe. Med telefonintervjuer ble svarprosenten doblet.

• Les også: Folk svarer forskjellig på nett og over telefon

Advarte departementet

TNS Gallup, som gjennomførte spørreundersøkelsen, ble overrasket over hvor dårlig nettundersøkelsen fungerte.

– De sa at de ikke vil gjøre slike undersøkelser blant innvandrerbefolkningen igjen. De hadde aldri opplevd en så lav svarprosent før, sier Eimhjellen.

Selv regnet han med at det ville komme få svar, og advarte oppdragsgiveren Kulturdepartementet.

Men departementet ville ha undersøkelsen likevel. Spørsmålet er hvor mye det er å bygge politikk på.

Rapporten med resultatene forklarer tydelig at studien ikke kan si noe om innvandrerbefolkningens frivillighet. Eimhjellen mener at det trengs flere ressurser for å gjøre denne typen prosjekter.

– Man må være villig til å bruke penger, bekrefter Jan-Paul Brekke ved Ipsos.

– Det er dyrt å sende ut skjemaer på mange språk eller å ha folk som kan gå dør til dør og intervjue på alle språk.

Ipsos har gjort noen tiltak for å få opp svarprosenten i innvandrertette områder, forteller forskningssjefen. For eksempel sender de spørreundersøkelser på papir framfor på nett. Å drive oppsøkende virksomhet krever derimot mye ressurser.

Når så få innvandrere svarer på forskernes undersøkelser, kan konsekvensen bli manglende kunnskap om stadig flere av oss som bor i Norge.

– Problemstillingen blir større jo flere innvandrere det blir i befolkningen. Da blir det desto viktigere å vite hva de tenker og mener og hvordan de oppfatter omgivelsene sine, sier Brekke.

Referanse:

Ivar Sognnæs Eimhjellen: Innvandrarar si deltaking i norsk frivilligliv. Nye tal og metodiske utfordringar. Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor, rapport 2016:3.