Frivillige organisasjoner ses gjerne på som viktige bidragsytere til opprettholdelse av en demokratisk infrastruktur, fordi de skaper arenaer der befolkningsgrupper kommer sammen på bakgrunn av felles interesser.

Innvandrerorganisasjoner omtales derimot ofte som innadvendte fellesskap, som i liten grad evner å bygge tillit og nettverk utover egen gruppe. Det er blitt argumentert for at de dermed virker segregerende.

Lettere integrering

I rapporten Foreningsliv i et flerkulturelt lokalsamfunn – En studie om integrasjon og sosial kapital, utgitt ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor, peker Guro Ødegård på at et multikulturelt foreningsliv kan bidra til å styrke innvandreres kompetanse og kunnskap om vertslandet.

Rapporten bygger på fjorten kvalitative intervjuer med informanter med majoritets- og minoritetsetnisk bakgrunn.

I tillegg har Ødegård studert offentlige dokumenter i forbindelse med Groruddalssatsningen og deltatt på en rekke flerkulturelle arrangementer i regi av flere foreninger.

– Gjennom bygging av nettverk kan veien til sosial og politisk integrasjon bli lettere. Innvandrerforeninger som i utgangspunktet framstår som innadvendte, kan derfor bidra til å skape kontakt med nettverk i majoritetssamfunnet, sier Ødegård.

Kan motvirke segregering

Mange av innvandrerne Ødegård intervjuet er godt integrerte – både når det gjelder utdanning, arbeid og i det tradisjonelle foreningslivet. En viktig årsak til at mange valgte også å være aktive i innvandrerorganisasjoner, er det språklige og kulturelle fellesskapet disse foreningene er med på å vedlikeholde.

Organisasjonene bidrar til å styrke de sosiale og kulturelle båndene mellom norskfødte minoritetsbarn, og til å opprettholde kontakt med venner og familie i opprinnelseslandet.

– Innvandrerorganisasjoner fungerer også som arenaer for læring av håndtering av tokulturalitet. Dette kan tenkes å være spesielt viktig for ungdom, og kan også være en grunn til at det i løpet av de siste årene er blitt etablert flere landspesifikke ungdomsorganisasjoner, sier Ødegård.

Gjennom foreningene får innvandrere tilgang informasjon fra både eksilmiljøer i andre land, og fra hjemlandet. I tillegg tjener organisasjonene ifte som baser for politisk engasjement.

Det kan dreie seg om arbeid for å forbedre enkeltgruppers muligheter i det norske samfunnet, eller et politisk engasjement med utgangspunkt i hjemlandets politiske situasjon.

Hjelp til etablering

Ødegård har studert foreningslivet på Veitvet, et område i Oslo med en forholdsvis høy andel innvandrere. Det er få tradisjonelle, norske foreninger på Veitvet, men det er et mangfold av etniske og kulturelle foreninger.

Som del av Groruddalssatsningen har lokale myndigheter etablert beboerkontoret “Stikk innom”. Kontoret kan bidra med hjelp og støtte for etablering av nye lag og foreninger, informasjon om hva som skal til for å bli en formell organisasjon, eller til å koble foreningene med andre aktører i lokalmiljøet.

– Det å koble innvandrerorganisasjoner mot andre nettverk i bydelen og i kommunen kan bidra til å gjøre dem til tydeligere stemmer i utviklingen av det lokalmiljøet de er en del av, sier Ødegård.

Referanse:

Guro Ødegård: Foreningsliv i et flerkulturelt lokalsamfunn – En studie om integrasjon og sosial kapital, Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor, Rapport 2010:6.