Da pandemien rammet Norge, så vi nokså tidlig at de 15 prosent som er født utenfor landet, var overrepresentert i smittestatistikken. Dette ifølge tall fra Folkehelseinstituttet.
– De utgjorde også mer enn en tredjedel av sykehusinnleggelsene grunnet covid-19, forteller Esperanza Diaz. Hun er konstituert leder for Pandemisenteret og forsker ved fagområdet allmennmedisin på Institutt for global helse og almennmedisin ved Universitetet i Bergen.
Samtidig oppdaget Diaz at det var svært lite forskning på temaet.
Etablerte informasjonsside på flere språk
Opprettelsen av informasjonssiden på nett, Inncovid.norge, skjedde på dugnad av Diaz og enkelte kolleger.
I Inncovid-prosjektet oversatte forskerne informasjon om pandemien til fem språk: polsk, spansk, tamil, arabisk og somalisk.
I tillegg satt forskerne i gang en spørreundersøkelse og gjennomførte mer enn 50 personlige intervjuer for å få informasjon fra innvandrere om hvordan de håndterer og opplever pandemien:
– Vi spurte de blant annet hvor de fikk informasjon fra, egen opplevelse av risiko, i hvilke grad de stolte på myndighetene, hvordan pandemien påvirker deres evne til å kjøpe mat og hvordan pandemitiltakene påvirker dem mentalt, nevner Diaz.
Professor Esperanza Diaz.(Foto: Magne Sandnes / Tidsskriftet)
Språklige hindre og sosiale medier
Forskerne har nå begynt å analysere dataene:
– Noen av hovedfunnene ser ut til å være at flere søker informasjon på sitt morsmål og dermed kommer inn på nettsider om tiltak i landet de kommer fra. Noe av informasjonen fra norske myndigheter er oversatt, men ikke nok. Spriker tiltakene fra hverandre, blir de veldig forvirret med tanke på hva som er lurt å gjøre. Det står ikke på viljen, understreker Diaz.
Det viser seg også at mange stoler mer på media og får også informasjon fra ulike sosiale medier-plattformer som de bruker for å holde kontakt seg imellom:
– Slike aspekter gir mange muligheter for feilinformasjon, forklarer professoren.
Økonomiske og kulturelle årsaker
Diaz tror ikke at genetiske disposisjoner spiller vesentlig inn på hvem som blir smittet eller hvor syk man blir. Hun anslår at om lag halvparten av den ekstra belastningen hos denne gruppen kan forklares med sosiale og økonomiske årsaker.
Innvandrere er overrepresentert i serviceyrker, som taxi- eller i rengjøringsbransjen og har dermed ikke mulighet til å ta hjemmekontor.
Mange bor dessuten trangt. Hvordan løser man karantene hvis man bor fem personer på to rom og må dele bad?
– Den andre halvdelen er mer kompleks å forklare. I tillegg til mangel på informasjon på eget språk er det for eksempel et kulturelt aspekt som spiller inn. Det kan blant annet i enkelte miljøer være sosialt vanskelig å unngå å gå i begravelsen til en bekjent. De kan være utsatt for et sosialt gruppepress, forteller Diaz.
Annonse
Dårlige erfaringer og systemer
Det varierer også hvor mye de stoler på informasjon som kommer fra myndighetene, noe som ifølge Diaz ikke kan tilskrives kultur, men tidligere erfaringer:
– En vaklende situasjon i opprinnelseslandet kan gi grunnlag for å bli mistenksomme til myndigheter generelt, sier professoren.
Andre grupper, som arbeidsinnvandrere, reiser mer og har større risiko som følge av dette. Så har vi andre mer stygge eksempler, som polske arbeidsinnvandrere som er blitt pålagt å jobbe i karantenetiden:
– Systemet har definitivt noe med det å gjøre, bekrefter Diaz.
Visste, men gjorde for lite
Sammen med forskere i Danmark og Sverige skrev Diaz en situasjonsbeskrivelse om den såkalte innvandrersmitten i de tre landene og myndighetenes håndtering av den. Denne ble publisert i tidsskriftet Lancet Migration.
Tendensen var lik i våre to naboland:
– Vi var nysgjerrige på hvordan situasjonen ble håndtert og om de ulike virkemidlene utgjorde en forskjell. Det korte svaret er at innvandrere var like overrepresentert i smittestatistikken i alle landene, og verken i Norge, Danmark eller Sverige hadde myndighetene tatt på alvor fra begynnelsen av at innvandrerne måtte informeres grundig. Dette selv om de på forhånd visste at det kunne være viktig, forteller Diaz.
– Innvandrere deltar i samfunnet
Hva fungerte best for innvandrerne selv? De Diaz og hennes kolleger intervjuet synes informasjonen de fikk fra skolen var bra:
– Den var mye mer tilrettelagt deres situasjon, forteller hun.
Annonse
Heri ligger også en del av svaret på hvordan vi bør løse utfordringen ved en neste pandemi, mener professoren:
– Vi må ha en bedre dialog med innvandrergruppene, slik at vi bygger gjensidig tillit og har kanaler for kommunikasjon når vi trenger dem. For eksempel er innvandrere ikke i like stor grad som andre minoritetsgrupper i landet vårt, inkludert i brukerorganisasjoner, men de deltar også i samfunnet, sier hun.
Diaz mener det er viktig at slike kommunikasjonslinjer blir etablert i «fredstid»:
– Det er vanskelig å bygge bro når man skal løpe på den samtidig. Å bygge opp en konstruktiv dialog tar tid, sier professoren.
Figuren fra Folkehelseinstituttet viser situasjonen i Norge per uke 45. Kort tid etter iverksatte myndighetene flere tiltak for å møte utfordringene med smitten blant innvandrere.(Illustrasjon: FHI)
De svakeste gruppene får høre det mest
Medieoppslag om den såkalte innvandrersmitten kan bidra til å underbygge stigmaer. Det er noe Diaz selv har reflektert over:
– Det er utrolig synd, men har man fordommer mot innvandrere eller andre grupper, tolker man all negativ informasjon i lys av sine egne forestillinger. Det er typisk at det er de svake gruppene som får høre det, som studenter eller innvandrere. Ingen stigmatiserer fotballspillerne når de får covid-19, sier Diaz.
Professoren var en samtalepartner med myndighetene før Folkehelseinstituttet gikk ut i media med tallene.
– Selvsagt er man redd for at informasjonen misbrukes, men mitt ståsted er: Ville man ha latt være å gå ut med informasjonen om det for eksempel var eldre som var mest smittet? Man ser det man ser, og så må man gjøre det man kan for å forbedre situasjonen.
Viktig å evaluere
– Vi må lære av denne pandemien, sier Diaz.
I tillegg til å ha bedre kontakt med innvandrermiljøene savner professoren en systematisk innsats fra myndighetene:
Annonse
– For eksempel bør man registrere opprinnelsesland hos de som er i kontakt med helsetjenestene og i helseregistrene ellers på en systematisk måte. Det tok flere uker før det kom på plass i Norge og i våre naboland. Først da kan man vite om det er forskjeller og gjøre tiltak for å rette opp, sier forskeren.
– Det er noe av det vi kommer til å jobbe med på Pandemisenteret. Evaluere hva som har skjedd for å finne ut hva som kan hjelpe i fremtiden, sier Diaz.
Ved neste pandemi håper hun at vi har lært nok til å klare å la være å peke pekefingre mot enkeltgrupper i samfunnet:
– Hvis enkeltgrupper i samfunnet er overrepresentert i smittestatistikken, er det ikke det at de har vært smittet vi må huske, men årsakene bak og hvordan vi kan forhindre sykdom. I en pandemi er ingen trygge før alle er trygge, sier professoren.
Inncovid.Norge ble startet av Universitetet i Bergen i samarbeid med andre institusjoner som respons til koronautbruddet i Norge.
Alle forskere som er involvert har selv innvandrerbakgrunn og var opptatt situasjonen blant innvandrere under epidemien.
Målet med prosjektet er dobbelt: For det første vil forskerne sørge for at flere innvandrermiljøer får bedre tilgang til forståelig informasjon og til egne ressurser som kan hjelpe under koronautbruddet. Det andre ønsket er å lære av denne situasjonen om innvandreres:
i) tilgang til informasjon,
ii) forståelse og håndtering av risiko og anbefalte tiltak og
iii) håndtering av sykdom under covid-19-epidemien i Norge.
