Denne artikkelen er produsert og finansiert av UiT Norges arktiske universitet - les mer.
En forsker ville undersøke hva som skjer når folk med ulik bakgrunn kommer sammen. Her syr og prater de sammen i atelieret til kunstneren Marsil Al-Mahamid.
(Foto: Marsil A. Al-Mahamid)
De broderte som påskudd for å bli kjent med nye folk
Mennesker fra 33 forskjellige land møtte opp en gang i måneden.
Velkommen til et broderiverksted der du ikke lærer å sy. Du får utdelt ramme, nål og tråd. Så setter du bare i gang.
Du trenger ikke erfaring fra håndarbeid eller være god på småprat. Det er ingen som forventer noe av deg. Du trenger ikke prestere. La bare nåla gå opp og ned, og sitt å sy sammen.
– Vi har jo lett for å omgås med folk som er ganske like oss selv. Idéen bak broderiverkstedet var å skape en møteplass for folk med forskjellig bakgrunn, forteller sosiologiprofessor Marit Aure ved UiT Norges arktiske universitet.
Sammen med kunstneren Marsil Andelov Al-Mahamid har hun gjennomført en rekke broderiverksteder som et felles forsknings- og kunstprosjekt.
Marit Aure er professor i sosiologi ved UiT. Hun forsker på hvordan mennesker med forskjellig bakgrunn kan møtes.(Foto: UiT)
Hvordan kan vi skape fellesskap?
Aure ville undersøke hva som skal til for å skape midlertidige fellesskap mellom folk med ulik bakgrunn. Hun ville også se på hva som skjer når folk møtes på denne måten.
Nå har hun, Al-Mahamid og Sirrka Seljevold publisert en vitenskapelig artikkel om broderiverkstedene i boken Fortellinger om integrering i norske lokalsamfunn.
Idéen var å skape en møteplass som det var enkelt å komme til. Deltakerne skulle være komfortable, selv om de ikke kjente hverandre.
Broderiverkstedene startet opp i november 2017. Det ble avholdt rundt 30 verksteder fram til 2020. De foregikk en gang i måneden i atelieret til kunstneren i Tromsø.
Verkstedene har vært satt på pause det siste året, men Al Mahamid planlegger å starte opp igjen.
Verkstedene ble populære – også blant menn
I løpet av perioden deltok mer enn 500 personer fra 33 ulike land på verkstedene. I tillegg til nordmenn deltok russere, syrere, kurdere, tyskere, kanadiere, franskmenn, folk fra Balkan, Sverige, Midt-Østen, Taiwan og Indonesia, for å nevne noen.
Godt over halvparten var ikke opprinnelig fra Norge. Det var flere unge enn eldre deltakere. Over halvparten av deltakerne var menn.
– Det fungerte veldig godt. Noen lærte å brodere, og noen kunne det fra før. Folk ble kjent med andre folk, og det var hovedpoenget, forteller Al-Mahamid.
Han er selv opprinnelig fra Serbia og er utdannet kunstner blant annet fra Kunstakademiet ved UiT. Tidligere har han også brukt broderi, blant annet i prosjekter om fred og krigshistorie.
Mange av de som deltok, var fra Al-Mahamids nettverk fra jobb, studier, nærmiljøet og kunstmiljøet. Han inviterte folk til å stikke innom, uforpliktende og åpent. Og så spredte ordet seg.
Al-Mahamid, Seljevold og Aure oppdaget at det skjer mye positivt i verkstedene.
På dette broderiverkstedet er ikke målet et perfekt produkt. Selve kunsten er at mennesker møtes og syr sammen.(Foto: Jonas Rydningen / Fjellfrosk Medi)
Brodering gjorde møtene lettere
Annonse
Aure mener settingen med et verksted kan være overførbart til andre sosiale prosjekter. Alle har noe å gjøre, og det letter situasjonen.
Hun fant at broderinga ufarliggjorde situasjonen. Samtalene trengte ikke å bli personlige. Deltakerne kunne snakke om hva de broderte og hvorfor. De kunne utveksle idéer og erfaringer med brodering fra barndommen sin eller hjemlandet sitt. Ingen trengte å utlevere seg. Likevel fikk de et innblikk i hverandres bakgrunn.
Og kanskje viktigst: Når alle har et arbeid å holde på med, blir det ikke ubehagelig dersom det oppstår stillhet. Ingen trenger å være god på «small talk» fordi alle har noe å gjøre.
Kunstneren Marsil A. Al-Mahamid startet broderiverkstedet. Det ble både et kunst- og forskningsprosjekt.(Foto: Jonas Rydningen / Fjellfrosk Media)
Fellesskap kan bygge på forskjeller
Deltakerne var forskjellige, og derfor ble samtalene interessante, tror Aure.
– Folk fra ulike steder kunne dele ulike erfaringer knyttet til samme tema. Når en sitter og holder på med noe, som å brodere, flettes på en måte ordene inn i hverandre.
Noen kunne for eksempel fortelle at de hadde en bestemor som broderte, og flere kunne slutte seg til.
Du trenger ikke være god på «small talk» når alle har noe å holde på med.(Foto: Jonas Rydningen / Fjellfrosk Media)
Å møtes ute er enklere enn å be noen hjem
En del nordmenn har kanskje lyst til å møte flyktninger eller andre som er nye i Norge, men synes det er vanskelig. Skal man be noen hjem til seg? Hva om de ikke snakker så godt norsk? Og hva skal man snakke om hvis man ikke har noe til felles? Bør man fortsette å invitere når man først har begynt?
Å gå til et broderiverksted er enklere enn å be noen hjem i stua si. Det blir mer balansert.
– Her er ingen vert eller gjest. Kunstatelieret til Marsil er et halvoffentlig rom, der alle stiller på lik linje, sier Aure.
Noen tenker kanskje også at et slikt møte er forpliktende, at man må innlede et vennskap. Men det er ikke sånn at vi alle trenger å bli nære venner.
Annonse
– Samfunnet består ikke bare av bestevenner. Vi er også innbyggere som skal kunne omgås og leve på samme sted. Det er viktig for oss å ha bekjente, noen å nikke til på gata eller hilse på i butikken. Det gjør at vi føler oss som en del av et fellesskap, sier Aure.
Hvorfor ville unge menn brodere?
Mange av de som kom, var unge menn. Hvorfor ville de komme på et broderiverksted?
– Flere av dem var flyktninger. De trenger et sted å være uten at det koster noe eller blir kleint. De trenger noe å holde på med, forteller Aure.
Den åpne og uforpliktende måten Al-Mahamid inviterte på, og at han selv er mann med utenlandsk bakgrunn, var også viktig, mener hun.
Alle var velkomne. Du kunne bli så lenge eller så kort du ville. Du måtte ikke kunne noe om håndarbeid fra før. Du trengte ikke komme igjen.
Kjønnsstereotypiene knyttet til brodering ble brukt for å bryte isen. Noen kunne si at i deres hjemland er det bare kvinner som broderer, og så kunne praten gå videre.
– Andre kunne si at dersom de broderte i hjemlandet sitt, ville de bli sett på som homofile. Da hadde vi diskusjoner rundt det temaet, forteller Aure.
Forskeren forteller at broderingen nesten virket meditativt. Den skapte en ro som gjorde at folk kunne snakke om ulike tema, uten å bli hissige.
Heller begrepet møter, enn ordet integrering
Noen vil kanskje kalle verkstedet for et integreringsprosjekt. Forskeren mener at begrepet integrering kan gi mange assosiasjoner. Derfor kan det være vanskelig å bruke.
Aure vil snakke om det på en måte som flere kjenner seg igjen i. Dette forskningsprosjektet, Bærekraftige mangfoldige byer: innovasjon i integrering, tok utgangspunkt i det åpne begrepet møter. Det ble brukt for å studere hvordan folk i moderne samfunn kan leve med forskjeller.
Annonse
– Slike møter kan gjøre at man blir del av et fellesskap eller samfunn. Vi er alle like, men også forskjellige. Likevel blir noen ulikheter og likheter framhevet i det offentlige mediebildet, som for eksempel etnisitet. I møter mellom mennesker privat er ikke det nødvendigvis den viktigste forskjellen mellom folk, sier Aure.
Forskjellene kan gi oss noe nytt
Hun tror møtene i broderiverkstedene var like viktige for nordmenn som for andre som kom dit.
– Når vi bare er sammen med folk som er like oss selv, oppstår ikke så mye nytt. Når vi møter folk vi oppfatter er forskjellige fra oss selv, bringes nye tema og erfaringer inn i samværet. Det er jo forskjellene som gjør oss unike og interessante. Det tror jeg var en av grunnene til at folk fortsatte å komme på verkstedet, sier Marit Aure.
Forskere, kunstnere, kreative bedrifter, frivillige organisasjoner og to bykommuner samarbeider.
Hva skal til for at møter mellom mennesker oppstår? Hva skal til for å utvikle rettferdige byer der alle kan delta og være med å påvirke beslutninger, uavhengig av etnisk bakgrunn?
Forskerne spør også hvilken rolle kunst, kultur og frivillige organisasjoner har i dette.
