Dublin-avtalen avgjør hvilket medlemsland som har ansvar for å behandle en søknad om beskyttelse i EU og Norge, Island, Liechtenstein og Sveits. Det betyr at der du søker asyl, er også landet du kommer til å bo i fremtiden.

Forskerne Marianne Takle og Marie Louise Seeberg, begge forskere ved NOVA/Høgskolen i Oslo og Akershus, har sett på hvordan Dublin-avtalen fungerer når asylsøkere velger å reise videre etter ankomst i EU- og Schengen-området. Datamaterialet ble samlet inn i Norge, Sverige og Tyskland, i perioden fra februar til april 2015.

Rapporten beskriver et Dublin-system som er på vei inn i en krise.

‒ Funnene blir både bekreftet og styrket av den dramatiske utviklingen det halve året som nå har gått siden vi avsluttet datainnsamlingen, forteller prosjektleder Marianne Takle.

Større belastning i noen land

Fordelingen av ansvaret for asylsøkere i Europa er et kontroversielt og høyaktuelt politisk tema. Dublin-avtalen er i dag det eneste verktøyet myndighetene har for å avgjøre hvilket land som skal ha ansvaret for en asylsøknad.

Forordningen kan likevel ikke brukes til å fordele antallet asylsøkere mellom medlemslandene. Mangelen på politiske muligheter for å gjøre dette slår negativt ut både for EU, for de enkelte medlemslandene og for asylsøkerne.

‒ Hele Dublin-systemet hviler på en forutsetning om at det ikke skal spille noen rolle hvor en person søker asyl. Det forutsetter nemlig at alle landene har på plass like asylkriterier og likeverdige mottaksforhold. Dette er ikke tilfellet. For personer som søker beskyttelse, blir det tvert imot avgjørende hvilket land de søker asyl i. Dublin-systemet bidrar til at belastningen blir ekstra stor på noen av grenselandene og på enkelte land i Nord- og Vest-Europa, forteller Marie Louise Seeberg.

Forskningsprosjektet, som er gjort på oppdrag fra Utlendingsdirektoratet, har hatt som formål å identifisere de viktigste konsekvensene av Dublin-forordningen, både fra medlemslandenes og migrantenes perspektiv.

Sverige og Tyskland overfører færre enn Norge

Forskerne viser at Dublin-systemet ikke er like høyt prioritert i utlendingsforvaltningene i Norge, Sverige og Tyskland. De fant at norske myndigheter gir Dublin-avtalen høy prioritet, slik det vises gjennom både ressursbruk og faktisk overføring av asylsøkere til andre medlemsland.

Svenske myndigheter avsetter mindre ressurser og gjennomfører færre overføringer enn Norge, målt etter antall asylsøkere. Tyske myndigheter overfører svært få asylsøkere i tråd med Dublin-avtalen.

‒ Utlendingsforvaltningen i Berlin framhevet overfor oss at saker som kom inn under Dublin-forordningen, utgjorde en ubetydelig del av deres daglige arbeid, mens andre former for videre migrasjon i Europa var langt viktigere, forteller Takle.

Oppfattes som urettferdig

Intervjuene med asylsøkere viser at Dublin-systemet ble oppfattet som sterkt urettferdig av de relativt få asylsøkerne som plukkes ut som såkalte dublintilfeller.

Mens de fleste asylsøkere i Norge, Sverige og Tyskland nødvendigvis må ha passert gjennom ett eller flere europeiske land på veien, blir likevel svært få av disse asylsøkerne kategorisert som dublintilfeller, og enda færre sendes ut av Norge etter Dublin-vedtak.

Den ekstra usikkerheten og tiden det tok å være del av denne prosessen, økte det emosjonelle stressnivået. Det å være definert som et dublintilfelle og måtte vente passivt på respons fra et annet land, forsterket migrantenes følelse av å fratas handlekraft og menneskeverd, og av å bli trakassert, mistenkeliggjort og skjøvet rundt fra land til land.

I sum viser intervjuene at migrantene ikke ser Dublin-avtalen som en løsning på problemene de har.

Referanse:

Marianne Takle & Marie Louise Seeberg. All European countries are not the same! The Dublin Regulation and onward migration in Europe, NOVA Rapport 12/2015