Ulver av høy og lav rang krangler mindre om maten enn hunder. Det kan skyldes nærere familiebånd i flokken, dårligere tid under måltidet og bedre forståelse av kroppsspråket, antyder et østerriksk forsøk med ulver og hunder i fangenskap. Bildet har ingen direkte forbindelse med forsøkene som er beskrevet. (Foto: Robert Bayer)
Ulver av høy og lav rang krangler mindre om maten enn hunder. Det kan skyldes nærere familiebånd i flokken, dårligere tid under måltidet og bedre forståelse av kroppsspråket, antyder et østerriksk forsøk med ulver og hunder i fangenskap. Bildet har ingen direkte forbindelse med forsøkene som er beskrevet. (Foto: Robert Bayer)

Ulver sjefer mindre

Hunder er mer aggressive mot hverandre enn ulver, viser forsøk i fangenskap.

Publisert

Hva skjer når du plasserer lederdyret og en underordnet i samme rom – med bare ett kjøttstykke eller kjøttbein?

Østerrikske forskere har prøvd dette med ulv og hund. Svaret de fant, stemmer ikke helt med bildet av den nusselige bisken og den grådige gråbeinen.

Hundene av blandingsrase var nemlig ikke så snille med hverandre som ulvene. Ikke bare var lederhunden mer aggressiv og krevde kjøttet for seg selv, men undersåtten godtok også å bli herset med.

Ulvene var mer på like fot. Undersåtten protesterte da lederulven ville ha godbiten for seg selv.

Ulvene var også mindre aggressive mot hverandre. De løste konflikten lettere, ifølge studien, som er publisert i Proceedings of The Royal Society B.

Ville ulver oppfører seg annerledes

– Studien er godt skrevet og tar opp mange interessante spørsmål, men gir et svært tynt grunnlag for å trekke slutninger, kommenterer ulveforsker John Linnell til forskning.no.

Linnell er seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning. Han mener at denne studien har flere svakheter.

– Forsøkene er gjort med veldig få dyr, bare ni ulver og åtte hunder. Dessuten oppfører dyr i fangenskap seg helt annerledes enn i naturen.

– Den adferden som er kartlagt her, er umulig å se ute i naturen, sier Linnell. Likevel er han glad for at studien har kommet. Den stiller interessante spørsmål.

Hurtigmat uten krangling

Forskerne har flere forslag til svar på hvorfor ulven er mindre sjefete, hvis nå resultatene stemmer.

Ulver skaffer maten mest ved jakt. Når byttet er nedlagt, må ulven spise raskt for å unngå at bjørner, ravner og andre konkurrenter tar maten fra dem. Derfor har de ikke tid til å krangle om maten, ifølge studien.

Hunder lever derimot ofte av restene fra menneskers bord. De har mer overflod av mat. Dette kan ha gjort dem mindre flinke til å løse strid om maten.

Kroppsspråkvansker

Ulver er også flinkere til å tolke frendene sine. De følger blikket til andre ulver i samme flokken og er flinkere til å lære av hverandre enn hunder. Hundene, derimot, har problemer med å forstå hverandres kroppsspråk. Med sine mange fasonger, hengende ører og noen ganger manglende hale kan de ha problemer med å gjøre seg forstått med kroppen for å løse konflikter på nært hold, foreslår forskerne i studien.

At ulvene sjefer og krangler mindre, kan også komme av at de lever i familier. De nære slektningene i flokken samarbeider.

Hunder lever derimot i grupper på flere hanner og hunner. Hver hunn må oppdra sine egne valper. De sosiale båndene kan derfor være svakere.

Ulver har tette familiebånd i flokken. Det kan gjøre dem mindre aggressive og mer villige til samarbeid. Denne egenskapen kan også ha vært viktig da menneskene for første gang tok ulven i bruk som husdyr for rundt 15 000 år siden. Disse to ulvene, Apache og Tatonga, deltok i forsøkene ved Veterinärmedizinische Universität Wien. (Foto: Walter Vorbeck)
Ulver har tette familiebånd i flokken. Det kan gjøre dem mindre aggressive og mer villige til samarbeid. Denne egenskapen kan også ha vært viktig da menneskene for første gang tok ulven i bruk som husdyr for rundt 15 000 år siden. Disse to ulvene, Apache og Tatonga, deltok i forsøkene ved Veterinärmedizinische Universität Wien. (Foto: Walter Vorbeck)

Desto fælere mot inntrengere

Det betyr ikke at ulver alltid er godlynte mot hverandre. Innad i flokken jobber ulvene godt sammen, men dyr fra en annen flokk kan virkelig få gjennomgå.

– Aggresjon fra ulver mot medlemmer av andre flokker kan være ekstrem langs grensene for territoriene, skriver forskerne i studien. Nest etter mennesker er det faktisk denne aggresjonen som koster flest liv i ulveflokken.

Grupper av villhunder er ikke så aggressive mot andre flokker. Bare ett tilfelle er beskrevet hvor en villhund har blitt drept etter å ha krysset inn i området til en annen flokk, ifølge studien.

Dette er likevel ikke viktig i denne studien. Aggresjon mellom forskjellige flokker har andre funksjoner enn aggresjon innad i gruppa. De har oftest ingen sammenheng, understreker forskerne.

Vi valgte de lydigste

Tvert imot – ulvenes evne til å tolke hverandre og forstå hverandre i familiegruppen kan være nettopp det som har åpnet for samarbeid med mennesker, for rundt 15 000 år siden.

Da ble de første ulvene temmet. Etter hvert avlet mennesker fram de egenskapene hos hundene de satte mest pris på. En slik egenskap kan være evnen til underkastelse.

– Da menneskene gjorde ulven til husdyr, valgte de trolig ut de mest lydige dyrene, uttaler en av forskerne bak studien, Zsófia Virányi, i en nyhetsmelding fra Veterinärmedizinische Universität Wien, der forskningen er gjort.

Mennesket formet hunden

– Min intuisjon sier meg at denne siste forklaringen er den mest sannsynlige, sier Linnell.

– Selv dagens villhunder er formet av mange tusen års samliv med mennesker. Hundene har fått sine egenskaper ut fra samspillet mellom menneske og hund, ikke ut fra samspillet med andre hunder.

– Forskerne bak denne studien har produsert veldig mye bra stoff om dette de siste årene. De har gitt oss økt forståelse av endringene som har skjedd med hundene da vi avlet dem fram fra ulv, sier Linnell til forskning.no.

Lenke og referanse:

Nyhetsmelding fra Veterinärmedizinische Universität Wien (på tysk)

Friederike Range mfl: Testing the myth: tolerant dogs and aggressive wolves, Proceedings of The Royal Society B, 22.4.2015, vol. 282, issue 1807, doi 10.1098/rspb.2015.0220