I 2011 ble Andreas Ribe-Nyhus dømt for drap på en mann. Han satt i to store norske fengsel i til sammen fem år – to og et halvt år på hver av dem. Deretter var han på åpen soning i tre år, overgangssoning i ti måneder og så hjemmesoning i et halvt år.
– Jeg trodde at fengsel skulle være et sted der du kunne ta et indre oppgjør med handlingene dine. Der det var rom for anger. Det er nesten det motsatte som skjer, sier Ribe-Nyhus.
Gjennom sin erfaring og praksis som innsatt, har han kunnskap som tilsier at soning ikke fungerer etter intensjonen.
«Moralsk pervertering»
Ribe-Nyhus mener at strukturene i dagens fengsel fører til at de innsatte i løpet av soningen blir det han kaller «moralsk perverterte». Mens intensjonen med soning er rehabilitering, er det det motsatte som skjer.
To hovedstrukturer i fengselet fører til den moralske fordervelsen: Forholdet mellom vakter og innsatte, og fangekulturen.
Forholdet mellom vaktene og de innsatte leder mot «moralsk pervertering», og fangekulturen i seg selv gjør det samme. Ribe-Nyhus utdyper hva han mener:
– Vaktene ser på de innsatte som en enhetlig gruppe. De er kriminelle og har visse egenskaper: de lyver, de stjeler og de prøver kanskje å rømme. Som innsatt blir du satt i bås og stigmatisert.
– Det fører til at innsatte oppfører seg på en spesiell måte. Du må smiske overfor vaktene. Smisking er en form for løgn. Hvis du oppfører deg bra, kan du få fordeler som for eksempel mer fri eller lettere soning. Det lønner seg å være hyggelig, det lønner seg å lage kaffe og mat til vaktene, og det lønner seg å vise seg fra en god side.
Løgn gir belønning
Maktstrukturen mellom vakter og fanger, gjør at fangene på en måte må lyve. Ribe-Nyhus forklarer:
Det lønner seg å være en mønsterfange slik at vaktene får lyst til å gi deg noen goder. En innsatt, som sitter i fengsel for å ha begått en kriminell handling, gjennomgår heftige indre prosesser. Hvis man har lyst til å prate med en vakt om dette, for eksempel noen av følelsene man kjenner på, så lønner det seg ikke i systemet.
Slike betroelser, som kanskje ikke er av den typen som gir belønning, blir loggført og informert om videre i systemet.
– Det lønner seg å lyve overfor vaktene, sier Ribe-Nyhus.
Hierarkiet i fangekulturen belønner umoral
Den andre kulturen i fengselet som ifølge Ribe-Nyhus fører til moralsk pervertering, er fangekulturen.
Behovet for et sosialt fellesskap og tilhørighet er grunnleggende i mennesker. Hvis du skal ha noen å være sammen med i et fengsel, noen å henge med, så må du prøve å få innpass blant fangene.
– Du må prøve å bli en del av en kriminell kultur. Det er en kultur som bryter med vanlig moral. Det er visse regler som gjelder: du skal ikke tyste, du skal synes det er stas med brudd på straffeloven og det er bra hvis du klarer å lure noen, forklarer Ribe-Nyhus.
Hierarkiet i fangekulturen belønner for eksempel drap.
– Det jeg hadde gjort nærmest høynet verdien min i fangekulturen.
– Ble du selv moralsk pervertert da du satt inne?
– Ja. Jeg hadde ikke noen kriminell fortid før jeg ble dømt for drap, og jeg måtte inn i disse rollene. Jeg lærte meg hvordan jeg skulle opptre for vaktene. Jeg opplevde å bli angrepet i fengselet og jeg ble lurt. Jeg lærte meg etter hvert en måte å være på, lærte meg å være skummel. Jeg skjønte hvordan de tøffe gutta var, og tok etter dem. Jeg hang sammen med en gjeng med svære gutter. Da ble jeg mindre utsatt.
– Du betegner fengselet som en kriminalitetsfabrikk. Betyr det, og prosessen med moralsk pervertering, at du var mer kriminell etter soning enn da du startet soningen?
– Jeg klarte å skjønne at det var det som skjedde, og jeg ble oppmerksom på det. Jeg motarbeidet det ved å skrive om det. Jeg tror at det har gått greit for min del. Jeg har fått hjelp av venner og kjæreste, sier Ribe-Nyhus, som nylig giftet seg.
Ikke rom for anger
Ribe-Nyhus sin forestilling om at fengselet skulle være en plass der han, og andre, kunne ta et indre oppgjør med handlingene sine, ble gjort til skamme. Soningen er ikke lagt opp slik at det er tid og rom for anger, ifølge Ribe-Nyhus.
Han utdyper hva han mener.
– Jeg var i en rettsprosess i ett og et halvt år. Da instrueres man av en advokat som sier at du må fortelle alt som det var med en gang. Deretter må du aldri avvike fra forklaringen, sier Ribe-Nyhus.
Han mener det er en mismatch mellom hvordan vi fungerer som mennesker og hvordan rettssystemet fungerer.
I halvannet år holdt han fast ved en fortelling som ikke skulle nyanseres. Hvis han avvek fra den, så ville folk tro at han motsa seg selv og dermed ikke var troverdig.
Samtidig var det nyanser i forklaringen som han ønsket å få frem. Det å innta en forsvarsposisjon ble eneste mulige løsning slik Ribe-Nyhus så det. Manglende muligheter for å nyansere fortellingen om hva som skjedde, gjorde at fortrengningsmekanismer slo inn.
Grunnleggende sosiale behov
Da han kom i fengselet, slo strukturene med fange-vakt-relasjonen inn og det var selve fangekulturen det som gjaldt. Ingen av de strukturene åpnet for anger. Tvert imot.
– Betyr det at du ikke angret på det du hadde gjort da du satt inne?
– Jeg angret. Men det tok lang tid å komme inn i angeren. Jeg ble selvrettferdig. Jeg forsvarte det jeg hadde gjort for meg selv – at jeg begikk drap for å forsvare kjæresten min. Det var en nødhandling. Jeg gikk ikke inn i at jeg kunne ha gjort noe mindre ille. Jeg snakket med andre, og det var ingen som angret.
For Ribe-Nyhus vokste angeren gradvis frem over tre år.
– Først da begynte jeg å kjenne på de følelsene. Det kjentes helt forferdelig. Jeg gikk ned i en dyp, dyp depresjon, fantaserte om selvmord og ble helt slått ut i en periode. Da føltes det jeg hadde gjort som helt uopprettelig.
– Det kan kanskje oppleves som provoserende at du mener at soning ikke gir rom for anger. Anger er noe som skal komme innenfra, og ikke noe andre skal legge til rette for?
– Jeg mener ikke at man kan legge opp instrumentell struktur for anger. Men hvis vi mener noe med det vi sier, at soning skal være en forberedelse til livet utenfor, en slags rehabilitering, så må vi legge til rette for at dette kan skje.
– I norske fengsel er grunnleggende behov som nok mat og drikke dekt. Det er også ganske trygt. Men grunnleggende sosiale behov er ikke der.
Fengsel fungerer som behovskontroll
Tjue minutter ringetid i uken. En time i uken der du kan ta imot besøk. Ingen samtalemuligheter ellers der du kan snakke fritt, der samtalene ikke blir loggført og analysert.
Dette er ikke tiltak som svarer til målet om at innsatte skal rehabiliteres og fungere godt i samfunnet.
– Når du gjør en ond handling, går du ut av det moralske fellesskapet. Du blir moralsk fremmedgjort. Du føler deg ikke lenger som et ordentlig menneske. Dette er en grunnleggende erfaring. Hvis soningen fortsetter å styrke utenforidentiteten, så vil innsatte aldri komme tilbake til samfunnet og fungere. Man trenger en moralsk og pragmatisk tilnærming, sier Ribe-Nyhus.
Samfunnsøkonomisk er det mer lønnsomt å tenke at folk skal tilbake. Ribe-Nyhus mener at dagens soningsforhold i lukka fengsel, kan forstås som en smertefull behovskontroll. Hvis du som fange må på do, så må du ringe vakten. Da får du til svar at du må vente på tur. Kanskje må du vente en time – uavhengig av om du har dårlig mage eller ikke.
Ingen av behovene man har som menneske blir dekt uten at du må spørre vaktene, altså makten, om det.
– Hvis man ønsker at folk skal fungere i samfunnet, så må de få dekt grunnleggende behov, sier Ribe-Nyhus.
Han peker spesielt på behovet for samtaler. Samtaler der du kan få utløp for tanker og følelser som alle har, og som ikke blir gjenstand for rapportering og analyse. Det er en viktig del av å jobbe med seg selv.
Vendepunktet - og ønsket om en debatt omkring straff
For Ribe-Nyhus kom vendepunktet da det ble slutt med den daværende kjæresten. Han gikk fra det han selv kaller det selvdestruktive til et slags kampmodus. Han fant ting å engasjere seg i som ga mening. Og han gikk inn i tanker og holdninger som han selv hadde, for å få ryddet opp i dem.
Nå bor han i Oslo, giftet seg nylig med sin kjæreste og har fått noen måneders stipend for å skrive en bok basert på forskningen sin.
Men først skal han disputere. Datoen er satt til 26. august.
– Selv om vi har erfart noe, så vet vi ikke hva det er før vi har bearbeidet det. Jeg skriver ut min erfaring som fortellinger, analyserer dem og setter dem i relasjon til annen forskning, sier Ribe-Nyhus.
Ønsket til Andreas Ribe-Nyhus er at forskningen hans skal ha en verdi for samfunnet. At den blir brukt i debatten omkring fremtidig struktur på soning, om hva straff er og en tydeliggjøring av hva man legger i rehabilitering.
– Det er smertefullt å sitte i fengsel. Svært smertefullt. Intensjonen med soning i dag er rehabilitering. Det fungerer ikke engang i nærheten av intensjonen. Innsatte må få dekt flere av de grunnleggende behovene, slik at man ikke går i forsvar hele tiden.
– Hvis flere grunnleggende behov er dekt, så kan også forandring lettere skje. I dag er det ikke slik. Fengsel fungerer ikke som rehabilitering. Majoriteten brytes ned der, sier han.
Referanse:
Andreas Ribe-Nyhus: Indre og ytre soning. Doktoravhandling ved Nord universitet, 2020.
Les også disse sakene fra Nord universitet:
