– Hvordan skal helsevesenet møte mennesker i eksil? Hva betyr det å leve uten familie og nettverk, med et ukjent språk? spør psykomotorisk fysioterapeut Line Giusti.

– Fysioterapeuter bør i større grad opparbeide en god relasjon med pasienten, da behovet for tillit og trygghet hos denne pasientgruppen er større.

Guisti jobber ved Senter for migrasjonshelse i Bergen kommune og deltar i et nytt forskningsprosjekt som skal kartlegge behovene til flyktninger i Europa.

Fordommer mot flyktninger

Giusti mener at det norske helsevesenet må tenke annerledes i framtiden, særlig når det gjelder den mer sammensatte brukergruppen. Flyktninger har ikke bare med seg bagasje, de opplever også diskriminering og marginalisering, mener Giusti.

– Brukeren av helsevesenet må kunne forstå og ta i bruk tilbudene som gis. Vi opplever at flyktninger mangler kunnskap, for eksempel om avbestillingsfrister for timeavtaler eller klagefrister på vedtak, sier hun.

– Her bør fysioterapeuter hjelpe til, siden dette også er helsefremmende arbeid.

Giusti mener fysioterapeuter må være bevisst sin egen forutinntatthet overfor det individet de møter.

– Jeg har helt oppriktig blitt spurt om jeg ikke er redd når jeg er på jobb, siden jeg jobber med mennesker av ulik etnisitet og med ulike trosretninger, forteller hun.

Forskjeller i språk, kultur og smerteuttrykk

Fysioterapeuten mener at det er skadelig for mennesker å leve i en tilværelse der de ikke finner sin plass i samfunnet. Følelsen av avmakt henger nøye sammen med helsetilstanden, mener hun.

Disse plagene kan flyktningene ofte ha når de kommer til Norge:

• Muskel- og skjelettplager på bakgrunn av tortur og/eller generelle påkjenninger
• Smerter i kroppen etter stress i forbindelse med ventetid og uro for familiemedlemmer i fare
• Søvnproblemer
• Ernæringsproblemer
• Psykiske belastninger av å leve i eksil over tid, som kan komme til uttrykk gjennom fysisk smerte

Fysioterapeutene ber om hjelp

– Det er et prekært behov for mer kunnskap, og det er fysioterapeutene selv som har meldt inn behovet. Vår jobb er å gjøre noe med det, sier prosjektleder og forsker Maria N. Alme ved Høgskulen på Vestlandet.

– Hvor er det fysioterapeutene kjenner at de ikke strekker til?

– Både når det kommer til kultur, kommunikasjon, kjønnsroller og kompleksiteten i lidelsene flyktningene står i. Mange sliter med traumer og kan ha muskel- og skjelettplager på bakgrunn av tortur og den påkjenningen det er å flykte og å leve i eksil, sier Alme.

– Noen har også opplevd å bli torturert av helsepersonell. Da må fysioterapeuten ha kunnskap, og gjerne tenke annerledes om hvordan behandlingen skal foregå.

Det nye forskningsprosjektet ledes av Høgskulen på Veslandet sammen med fagmiljøer fra Karolinska Instituttet i Sverige, Duke University i USA, HAN University of Applied Sciences i Nederland, Trinity College i Irland og Senter for migrasjonshelse ved Bergen kommune. Sunnås sykehus bidrar også.

Internasjonalt behov

Første steg i prosjektet er å kartlegge behovene i Europa. Utfordringen er at helseforståelsen – hva man kan forvente av helsehjelp og hva man kan søke hjelp om – varierer fra land til land.

– Vi må komme fram til en europeisk konsensus om kunnskapsbehovet når det gjelder fysioterapeuters rehabilitering av flyktninger. Derfor skal vi intervjue flyktninger, interesseorganisasjoner og de som jobber i feltet. Datainnsamlingen vil foregå i Norge, Sverige og Nederland. En slik konsensus vil ligge til grunn for å utarbeide et pensum som andre læresteder kan bruke til kursing, sier Alme.

Av pensumet skal det videre utarbeides et e-kurs på masternivå for fysioterapeuter som er ute i praksisfeltet. Kurset skal være mulig å ta overalt i verden. Et slikt utdanningstilbud finnes ikke i noen utdanninger i dag, verken i Europa eller i USA.

———————

Prosjektet er finansiert av EU (Erasmus+ strategiske partnerskap) og at Physiopedia er en av samarbeidspartnere.