Fra 1. januar er helsepersonell gjennom lov gitt anledning til å bruke tvang for å sikre at personer uten evne eller vilje til å gi sin tillatelse får den hjelpen de trenger.

- Jeg frykter at den nye loven lett kan bidra til at man ikke lenger vil prøve å få pasienten til å skifte mening ved kommunikasjon, sier Halvor Nordby som er professor innen etikk og helsefag ved Høgskolen i Lillehammer.

- Hensikten ved lovendringen er forståelig, sier Nordby.

- Noen av dem som motsetter seg behandling, er ikke i stand til å tenke rasjonelt og foreta egne valg.

Det kan være en som virker omtåket fordi han har slått hodet på fest og gjerne vil fortsette festen: ”Jeg lover å kontakte lege i morgen”, eller en person i sterk rus.

- Ved å klargjøre helsepersonells rett til å behandle pasienter uten samtykkekompetanse, eller evne til å gi sin tillatelse, er ideen bak lovendringen at det skal bli enklere å vite når det er riktig bruke tvang, sier Nordby.

I disse tilfellene kan konsekvensene av ikke å behandle pasienten vurderes som så alvorlige og uforenlige med vedkommendes grunnleggende interesser at det vil være riktig å behandle mot pasientens vilje.

Kommunikasjon før tvang

- Det er imidlertid uheldig hvis den nye loven bidrar til at terskelen for å behandle en person mot sin vilje oppfattes som lav, og at man bruker fysisk makt for tidlig, før man har forsøkt andre og mer humane virkemidler, sier Nordby.

I loven står det riktignok at ”før det kan ytes helsehjelp som pasienten motsetter seg, må tillitskapende tiltak ha vært forsøkt”. Men det sies ikke noe mer konkret om hva dette innebærer.

- Å forandre mening ved hjelp av god kommunikasjon i forhold til pasienten, er alltid bedre enn å utøve tvang, sier Nordby.

- Også når pasientens ønsker ikke vurderes som selvstendige. Leger og annet helsepersonell bør derfor fortsatt ha et våkent øye for når kommunikasjon er mulig.

Krever kompetanse i kommunikasjon

- Jeg blir ofte imponert når helsepersonell forteller hvordan de klarer å snu vanskelige pasientsituasjoner ved hjelp av kreative samtaleteknikker, forteller Nordby.

I mange tilfeller viser det seg at det er mulig å få pasienten til å skifte mening ved å gi henne kunnskap om egen helsesituasjon. En samtalestrategi av denne typen er i tillegg fullstendig akseptabel etisk sett.

- Man bør selvsagt ikke bruke for mye tid på å overtale før man tar initiativ til behandling mot vedkommendes vilje. Ikke bare leger, men også andre helsearbeidere som for eksempel ambulansepersonell, bør derfor ha kompetanse til å foreta rimelige vurderinger om dette, mener Nordby.

Behov for å utvikle begreper og metode

- Ulike teknikker innen pasientkommunikasjon vil selvfølgelig reise spørsmålet om hvor langt det er riktig å tøye grensene i forhold til grunnleggende normer om oppriktighet, sannhet og balansert informasjon, sier Nordby.

I hvor stor grad er det riktig å bruke ubalanserte samtaleteknikker når det kan være snakk om å unngå svært alvorlige helsekonsekvenser?

- Dette er et spørsmål som dessverre har fått for lite oppmerksomhet i medisinsk etikk.

- Diskusjoner om kommunikasjon og pasientsamtykke har i for stor grad vært tilpasset situasjoner hvor det er riktig å bruke mye tid og krefter på å forsøke å innhente informert samtykke innenfor trygge definerte rammer, sier Nordby.

Disse rammene passer dårlig når tid, mangel på ressurser og den akutte alvorlighetsgraden av pasientens helsetilstand er kritiske faktorer.

- Slike begrensninger er en del av virkeligheten i en god del medisinsk praksis. Det er derfor behov for å utvikle begreper og metodeverktøy som bedre passer med denne virkeligheten, avslutter Nordby.