Det er helt vanlig å være mørkeredd, også for voksne mennesker, forteller forskerne.
Det er helt vanlig å være mørkeredd, også for voksne mennesker, forteller forskerne.

Hvorfor er vi mørkeredde?

SPØR EN FORSKER: Fantasien vår får fritt spillerom når vi ikke kan se, forklarer forskere.

Publisert

Forestill deg at du går en tur i skogen. Lyden av bladene og den friske luften gir deg en deilig ro i kroppen.

Men forestill deg at det er natt. Lydene er plutselig forvandlet til faretruende signaler, og trærne ser ut som skikkelser som ligger på lur.

Når mørket faller på, blir uskyldige omgivelser raskt skremmende, men hvorfor blir vi egentlig redde i mørket? Det har en av videnskab.dks lesere spurt om. Preben skriver:

«Det er vanlig å være mørkeredd. Men hvorfor er vi det? Vi er jo øverst i næringskjeden og har bare vår egen art å frykte. Kanskje kan det være en levning fra urmennesket?»

Det kan være Preben er inne på noe når det gjelder urmennesket. Men for å være helt sikker har vi tatt med spørsmålet til Mathias Clasen, som er en vaskeekte skrekkforsker og førsteamanuensis ved Aarhus Universitet. Og Marc Andersen, postdoktor ved Aarhus Universitet, som har forsket på persepsjonspsykologi. Han har blant annet gjort eksperimenter med forsøkspersoner som så skikkelser i en tåkete skog ved hjelp av virtual reality.

Er vi egentlig redde for mørke?

Eksperimentet med virtual reality vender vi tilbake til senere i artikkelen. Først skal vi oppklare om vi mennesker faktisk er redde for mørket.

– Mange mennesker blir redde og nervøse for mørke. Vi vet at spesielt barn fra omkring treårsalderen blir veldig utrygge i mørke og søker til voksne, sier Mathias Clasen.

Men det er ikke bare barn. Du kjenner kanskje at filmer eller turer ned i vaskekjelleren blir litt mer uhyggelige når det har blitt mørkt. Forskning tyder på at også voksne blir mer engstelige i mørket.

– Forskere har gjort forsøk der deltakerne skulle sitte med et headset på. Én gruppe satt i et lyst rom, mens den andre satt i mørke. Plutselig hører de en høy lyd i ørene, og her kunne man altså måle, ved hjelp av puls og andre biologiske markører, at gruppen i det mørke lokalet reagerte sterkere på lyden.

Urmennesket i oss

Det er altså ikke bare barn som er redde for mørke. Ifølge Mathias Clasen tyder studien med høretelefonene på at det er en biologisk respons, og det bringer oss naturlig videre til Prebens forslag: Kanskje er det en levning fra urmennesket?

– Det kan det godt være. Det gir i hvert fall god mening at vi har utviklet en frykt for mørke. Mennesker ser dårlig i mørke i forhold til mange andre dyr, og vi sover vanligvis om natten, sier Clasen.

Og som Preben nevner, er det ikke mange farlige rovdyr som er ute etter oss i dag, men det var det før.

– Frykten for mørket kan være en levning fra en tid da det var mer fare på ferde – dyr som jager om natten, sier Clasen.

I dag er det ikke mange farlige dyr i naturen, men i steinalderen kunne det være risikabelt å begi seg ut om natten.
I dag er det ikke mange farlige dyr i naturen, men i steinalderen kunne det være risikabelt å begi seg ut om natten.

Er det virkelig mørket vi er redde for?

Forklaringen med urmennesket og rovdyret tyder imidlertid på at det ikke er selve mørket vi er redde for, men farer som gjemmer seg i det.

Den danske filosofen Søren Kierkegaard påpekte at det er forskjell på frykt og angst. Ifølge definisjonene hans har frykten et objekt som man kan flytte seg fra. For eksempel en edderkopp eller en tiger. Mens angsten ikke har noe objekt.

– Den distinksjonen er faktisk underbygget av psykologisk og nevrobiologisk forskning. Frykt gir opphav til en «kjemp eller flykt»-respons, mens angsten fører til en avventende atferd der man blir oppmerksom på lyder og bevegelser. Og det er nok angst vi opplever når vi beveger oss inn i et mørkt rom, sier Clasen.

En vanlig gang får et helt annet uttrykk når det er mørkt, og da får fantasien fritt spillerom.
En vanlig gang får et helt annet uttrykk når det er mørkt, og da får fantasien fritt spillerom.

Den forutsiende hjernen

Kognitiv hjerneforskning har også et bidrag.

Det går ut på at hjernene våre hele tiden forsøker å forutsi hva som skal skje. Forutsigelsene er basert på de erfaringene vi tidligere har gjort oss, samt de sanseinntrykkene vi mottar.

– Tidligere trodde man at hjernen passivt mottok en masse sanseinntrykk som den deretter ordnet, men i dag tyder det mer på at hjernen aktivt forsøker å forutsi hva som skal skje, sier Marc Andersen.

Hjernen bruker en femtedel av all energien vår. Derfor er det smart at vi ikke trenger rette oppmerksomheten mot alt det vi foretar oss. Ved å forutsi hva som skal skje, sparer hjernen dyrebar energi.

– I stedet for at hjernen hele tiden skal regne ut allting på nytt, trenger den bare å fokusere på feilene. Det er altså bare de gangene forutsigelsene ikke holder stikk at det krever oppmerksomheten. Resten av tiden kjører vi litt på autopilot, sier Andersen.

Et populært eksempel på en slik feil kan være når vi tar en melkekartong i kjøleskapet. Hvis vi forventer at den er full, vil vi nærmest kaste den over skulderen fordi den veide mindre enn vi trodde.

Hjernen har problemer med å rette feil i mørke

Men hva har dette å gjøre med å være mørkeredd?

Når du står i en mørk gang, og hatten på stumtjeneren ligner en uhyggelig menneskeskikkelse, har sansene problemer med å rette de feilene hjernen har forutsagt.

– Når det er mørkt, stoler hjernen mindre på de sanseinputen den mottar. Vi får problemer med å rette de første innskytelsene om at det kanskje er en person som står og lurer i mørket. Det er med andre ord vanskeligere å rette opp feil forutsigelser i mørket, sier Andersen.

Ifølge Mathias Clasen er det flere forskere som peker på at fantasien vår får «fritt spillerom» når det er mørkt.

– Når man ikke ser så kan man lett bruke forestillingsevnen til å fylle ut hullene. Det kan jo gjemme seg noen i mørket, og det er vanskelig å avkrefte, sier han.

Hvor mange vesener ser du på turen gjennom skogen med virtual reality? Resultatet sier noe om hva du forventer å møte i omverdenen, viser studie. (Video lånt ut av Interacting Minds Centre, Aarhus Universitet)

Forsøksdeltakere så skikkelser i tåkete skog

Tilbake til eksperimentet med virtual reality.

I et forsøk ba Marc Andersen 60 studenter ta på seg et par VR-briller og gå gjennom en virtuell skog.

Først fortalte han den ene halvparten av gruppen at de hadde 95 prosent sjanse for å møte en eller flere skapninger, mens den andre halvparten fikk høre at de bare hadde 5 prosent sjanse for det.

Den store hemmeligheten var at det ikke var noen andre i skogen.

Likevel viste det seg at langt flere i den første gruppa mente at de hadde sett en skikkelse.

– Det tyder jo på at forventningen i seg selv har stor innflytelse på det vi opplever, sier Andersen.

Men ikke nok med det. Deltakerne skulle også gå gjennom en tåkete skog der det, akkurat som i mørke, er vanskeligere å stole på sansene sine.

Her viste resultatene at den tåkete skogen fikk deltakerne til å rapportere om flere vesener sammenlignet med den opplyste skogen.

– Vi vurderte faktisk også å gjøre det med en mørk skog, men vi var bekymret for at deltakerne ville bli redde, og vi ville gjerne fokusere studien på hvordan uklare sanseinntrykk påvirket deltakerne, sier Andersen.

Noen blir reddere enn andre

Noen er veldig mørkeredde, mens andre trives når det føles litt farlig. Og Mathias Clasen har faktisk undersøkt hvem som er tilbøyelige til å oppsøke adrenalinrushet fra uhyggelige opplevelser.

– Unge mennesker oppsøker gjerne egne grenser. Det gjelder også de som liker å bli intellektuelt stimulert, sier han.

I forsøket svarte 1070 amerikanere på opplevelsene med skrekk og vurderte egne karaktertrekk. Karaktertrekket «åpenhet», altså det å være oppfinnsom og nysgjerrig, hang best sammen med et høyt forbruk av skrekk.

– Det er trolig de samme menneskene som ikke blir så redde for mørket. Omvendt kunne man godt forestille seg at personer som er mer nevrotiske, et karaktertrekk som er definert ved å ha lett for bekymringer og nervøsitet, er mer mørkeredde, sier Clasen.

Referanser:

C. Grillon mfl: «Darkness facilitates the acoustic startle reflex in humans.» Biological Psychiatry, 1997. DOI: 10.1016/S0006-3223 (96) 00466–0 Sammendrag

M. Andersen mfl: «Agency detection in predictive minds: a virtual reality study». Religion, Brain and behaviour, 2017. DOI: 10.1080/2153599X. 2017.1378709 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken her.