Parkinsons sykdom er en kronisk hjernesykdom som utvikler seg over tid og som gir skjelving, stivhet i kroppen, langsomme bevegelser og dårlig balanse.

Sykdomsforløpet skjer som følge av at nerveceller som produserer signalstoffet dopamin dør. Det anses som en av de mest komplekse hjernesykdommene, men på Oslo universitetssykehus (OUS) foregår det for tiden forskning som kan være lovende.

En av de som holder på med dette er overlege og professor Vidar Gundersen Nevrologisk avdeling i OUS. Selv med 20 års erfaring fra hjerneforskning er han klar på at det fortsatt er mye vi ikke vet om Parkinsons sykdom.

Gundersen forsker selv på hva som skjer i hjernen når de dopaminholdige nervecellene dør.

Ren symptombehandling

Dagens standardbehandling tilfører et råstoff som blir omdannet, og dermed erstatter, dopamin i pasientens hjerne. Behandlingsprinsippet har eksistert siden midten av 1960-tallet, og selv om det har kommet nye medikamenter de senere årene, påvirker ingen av disse medikamentene selve sykdomsforløpet.

– Dessverre går sykdomsprosessen sin gang uansett. Det kan sammenliknes med å behandle en lungebetennelse med paracetamol. Symptomene går tilbake, men det kurerer jo på ingen måte sykdommen, sier Gundersen.

De fleste som oppsøker Nevrologisk avdeling på OUS har gjerne opplevd symptomer knyttet til skjelving, stivhet eller treghet i armer og bein. Symptomene kommer ofte gradvis og snikende, og det kan ofte være venner eller familie som først legger merke til det. Etterhvert vil den karakteristiske skjelvingen bli mer markert.

– På det tidspunktet har sykdommen pågått uten nevneverdige plager i mange år. Da kan rundt 70 prosent av nervecellene som produserer dopamin være døde, og behandlingen blir uansett en ren symptombehandling, forteller Gundersen. For Parkinson-pasienter vil det holde symptomene i sjakk i seks-syv år, før det utvikler seg terapisvikt.

Søker svar i musehjernen

I dag jobber forskergruppen til Gundersen med dyreforskning der de etterligner sykdomsforløpet hos mennesker. Mus injiseres med et giftstoff som selektivt dreper nerveceller som produserer signalstoffet dopamin. Denne behandlingen fører til at nervecellene svinner like mye som i hjernene til pasienter etter noen års sykdom.

Deretter studeres musene for å se hva som skjer i hjernen når dopaminnivået blir borte, og hvorvidt dette også påvirker andre systemer i hjernen.

Medisiner uten effekt

Etter hvert som sykdommen utvikler seg, blir også effekten av medisinene mindre, og pasientens funksjonsevne forverres gradvis. Over tid blir mange også mer utsatt for økt grad av bivirkninger, som igjen krever reduksjon av medikamenter, selv om det samtidig forverrer sykdommen.

– For å kunne bidra til morgendagens symptomlindrende behandling må vi finne ut om Parkinson påvirker andre systemer i hjernen, som bidrar til den nevnte forverringen og som dermed også gjør at medisinene ikke har den tilsiktede effekten lenger, sier Gundersen.

– Hvordan er utsiktene for en fullkommen behandlingsmetode?

– For å kunne tilby en medisin som kurerer sykdommen må vi først finne ut hvorfor dopamin-nervecellene dør ved Parkinsons sykdom. Det er fremdeles en lang vei før dette blir helt kartlagt.

– Helt essensielt i dette arbeidet er genetiske studier på pasienter, som kan brukes til å lage gode sykdomsmodeller i forsøksdyr, der nye medikamenter kan testes for å se om dette bremser svinnet av nervecellene, sier Gundersen.