For et par år siden skrev jeg en kommentar her på forskning.no om det ondes problem – et problem som bare eksisterer dersom du holder deg med en gudstro fra middelalderen. En tro der Han er personlig opptatt av hver enkelt en av oss – bekymrer seg for ditt ømme kne, for om du sover godt om natta og om du har penger nok til neste lønning.

Det er klart at hvis vi styres og overvåkes av en slik universell Pappa, en slik uendelig god og oppmerksom Gud – da blir det et problem når ellers snille og gode mennesker plutselig hjemsøkes av ulykker. Er Gud schizofren? Hvorfor tillater han det onde å eksistere?

Hvis Gud ikke overvåker oss på denne måten – fordunster også problemet.

Hva er bevissthet?

Jeg skal være forsiktig videre nå – for noe av det dummeste som finnes, er folk som ikke forstår at de ikke forstår.

Men jeg forstår altså ikke at det kan være så vanskelig å forstå «det største problemet» - Nemlig: Hva er bevissthet?

Spørsmålet dukker stadig opp på listene over kandidater til «Ting vi aldri kan vite» - en serie problemer som i sin frustrerende uoppnåelighet bare toppes av listen over «Ting vi aldri kan vite – og som vi ikke engang vet at vi ikke vet».

• Les også: Er mennesket unaturlig?

Mennesket har selvsagt stått overfor mange slike ukjente ukjente i løpet av sin utvikling – mange av de ukjente ukjente er i aller høyeste grad kjente i dag – men vi visste ikke om dem før de plutselig datt ned i hodet på oss. Et steinaldermenneske kunne ikke tenke tanker om elektromagnetisk stråling, en prest i middelalderen kunne ikke kontemplere konsekvensene av at universet utvider seg.

Det er muligens her, blant de ukjente ukjente at vi i fremtiden kan håpe på nye store vitenskapelige, for ikke å snakke om erkjennelsesmessige revolusjoner.

Men enn så lenge får vi nøye oss med de kjente ukjente – som mysteriet bevissthet.

Filosofene er besatt av det. Fysikerne også. Hvordan i all verden kan materie få bevissthet om seg selv?

Som jeg antydet over: Jeg tror dette er et unødvendig spørsmål.

Sjelen

De troende er for så vidt også opptatt av bevisstheten – og påførte i sin tid resten av samfunnet et forvirrende – og ikke minst katastrofalt ødeleggende skille mellom kropp og sjel: Det vi skal bry oss om, er ikke vår fysiske velferd – men «ånden» - «sjelen». Lev underkuet og i forsakelse – så sikrer du Sjelen et liv i Paradis.

Det er for så vidt ikke så rart at denne misforståelsen oppsto – antagelig lenge før etablerte religioner: Kompisen din sprudler av liv, ler og vitser, spretter bortetter stien – og plutselig er han død. Kroppen ligger der, ser helt lik ut som for et minutt siden – men «han» er borte. Sjelen har forlatt kroppen.

• Les også: Kan vi stole på magefølelsen?

Nå i moderne tid har stadig flere innsett at det ikke finnes en «sjel» adskilt fra kroppen – blant annet fordi begrepet ikke forklarer noe som helst. Sjelen er lettere å definere som «det hjernen gjør», men Mysteriet bevissthet fremstår ikke mindre forvirrende av den grunn. Snarere tvert imot.

Hvem, hva og hvor er denne «jeg» som sitter og styrer meg fra et eller annet sted oppe i hjernen min? Eller i hjertet, som Aristoteles trodde. Hvordan har det seg, i det hele tatt, at det finnes et «jeg» - altså en bevissthet?

Er en zombie bevisst?

Forskerne kan se hvordan nevronene i hjernen fyrer av sine elektriske impulser når vi stilles overfor ulike oppgaver. Handler det om språk, ser man en viss type mønstre, handler det om noe annet, ser man et annet.

De kan også registrere ulik hjerneaktivitet når man er våken og bevisst enn når man sover dypt.

Bevissthet har altså noe med hjernens aktivitet å gjøre – noen har kalt det en emergent egenskap – et fenomen som ikke finnes hvis vi deler det opp i sine enkelte bestanddeler – omtrent som fenomenet «vått». Vann er vått – men et molekyl H₂O kan ikke på noen meningsfylt måte kalles vått. Det må altså være mange H₂O samlet på ett sted, før fenomenet «vått» oppstår.

Så også med bevissthet, sier de.

Den amerikanske hjerneforskeren Giulio Tononi har til overmål formulert sin IIT – Integrated information theory - om bevissthet, basert på aktiviteten i nettverk av nevroner. Han definerer ɸ (pfi) som et mål på emergens, og følgelig bevissthet.

• Les også: Skeptisk? Jeg?

Tonini mener skillet mellom en bevisst hjerne, og en ubevisst som forsøker å fremstå som bevisst – for eksempel en datamaskin eller en zombie – er nettopp antallet og mønsteret av avfyrte nevroner.

Hvordan man egentlig kan skille en bevisst hjerne fra en godt opplært datamaskin er noe som har opptatt vitenskapen fra lenge før Alan Turing – man har arrangert ulike settinger der det blir din bevisste hjernes oppgave å avgjøre om den du snakker med (på en skjerm) er bevisst eller ikke. Og ulike mer eller mindre bevisste hjerner har virkelig ulik ɸ.

Problemet blir imidlertid å vite hva som egentlig er forskjellen på en zombies ɸ-fattige tilværelse, og din egen. Er det bare en følelse av grader – eller en fundamental forskjell - som vi vanskelig kan sette fingeren på. Hvordan føles det Egentlig? Vi kan nemlig ikke gå inn i zombiens hjerne – eller noen annens, for den saks skyld – og oppleve, se eller måle hvordan det virkelig føles å være der inne. Jeg er garantert ikke den eneste som i tidlige tenår lurte på om jeg var klodens eneste bevisste vesen.

Bevissthet er en evolusjonær strategi

Filosofer, nevrologer, teologer, fysikere og mange andre har snublet rundt i dette landskapet i årevis.

De har stilt dyr og småbarn foran et speil, og sett om de har forstått at speilbildet er av dem selv (du finner det ut, dersom du fester for eksempel en rød lapp i dyrets/barnets ansikt, uten at det merker det. Hvis det begynner å klore på speilet, tror det at det er et annet dyr. Begynner det å plukke seg selv i ansiktet, har det forstått.) Småbarn, sjimpanser, orangutanger, delfiner, elefanter og skjærer besto testen. Men ikke hunder.

Men hva betyr dette – egentlig? At bikkja mi ikke er bevisst sin egen eksistens?

Nå kan vi si at hunder ser såpass dårlig at testen dermed er urettferdig – men mangelen på selvgjenkjenning kan også bety noe annet. Kanskje den ikke bryr seg?

Og nå er vi på vei dit jeg vil: Alle organismer er bevisst seg selv – i betydningen «forsøker å redde seg selv, dersom de er truet». Berør en meitemark, og den trekker seg unna. Planter gjør det samme. Amøber også. De skiller mellom seg selv og sine omgivelser. En organisme som ikke gjør det, hadde ikke overlevd lenge.

Så – Ja – bevissthet er det hjernen gjør – men det er også en evolusjonær strategi – en aldeles livsnødvendig en.

Så – nok en gang - hvorfor lage et stort Mysterium ut av det? Som om bevissthet er noe helt annet enn resten av verden – noe utenfor? Kanskje fordi vi ennå ikke helt har klart å løsrive oss fra religionens og fortidens «sjel» - denne gjennomsiktige, evige eksistens vi trengte for å forklare oppfattelsen av «jeg» - akkurat slik man trengte en «livskraft» for å forklare at noe var i live.

I dag kan vi forklare at noe er i live uten å måtte ty til en diffus elan vital – det handler om kjemi og fysikk. Vi er på vei til å forklare sjelen på samme måte.

Men trenger det virkelig å være så mystisk vanskelig?

Vi er i stand til å både se, høre, lukte og smake – uten at vi omtaler det som Mysteriet smak og Mysteriet syn.

Syn er jo egentlig bare en illusjon. Det er ingenting inne i hjernen som sitter og «ser» ut (hvordan skulle det egentlig ha skjedd?) Øynene mottar elektromagnetiske signaler fra det som befinner seg utenfor kroppen – disse formidles videre til visse sentere bak i hjernen, som tolker signalene og setter opp et bilde av hva som er rundt oss.

En illusjon kan noen finne på å si – vi vet ikke hvordan virkeligheten Egentlig er. Sikkert – hvem kan egentlig definere hvordan fargen rød ser ut?

Men det vi kan si, er at denne illusjonen nok stemmer godt med hva enn som er der utenfor hodene våre. Hadde den ikke gjort det, hadde vi ikke overlevd.

Dette handler altså om evolusjon. Syn, evnen til å se, er av ultimat betydning for overlevelsesevnen – og de med det beste synet – i betydningen det som gjengir det som er utenfor kroppen på den beste måten - har hatt fordeler i kampen om tilværelsen. Derfor har naturen selektert for stadig bedre virkelighetsgjengivelse – enten gjennom syn, hørsel eller lukt. Så enkelt.

Da er spørsmålet. Kan vi se bevissthet på samme måte?

«Det» vs «jeg»

En meitemark trekker seg som sagt unna. Den «vet» at den er noe annet enn det som er rundt den.

Derfra kan vi tenke oss at denne grensen stadig forbedres – omtrent som synet. (Meitemarker har også antydninger til syn, celler som kan skille lys fra mørke. Disse har evolusjonen forbedret, for eksempel oss.)

Vi mennesker er en samling av utallige milliarder celler.

Det skal ikke mye fantasi til for å se at disse har noe å tjene på en sentral styring – at noe tar vare på helheten – hvis ikke kunne jo cellene like gjerne levd for seg selv. Så kan vi hoppe bukk over enda en runde med meitemarken – og tenke utviklingen av to typer avanserte vesener: Hos den ene blir disse milliardene med celler passet på av en hjerne som oppfatter denne massen av celler som «Det» - noe av en slags interesse, men ikke mye mer. Det andre vesenet har derimot utviklet et «jeg» - illusjonen om et «jeg» - det viktigste i hele universet!

Gjett hvilken av de to som overlever.

Deretter kan vi, hvis vi er slik innredet, utvikle teorier om ɸ og emergens – eller at alt er uendelig mystisk.

Men bevissthet trenger altså ikke være mer mystisk enn det at jeg kan se ut av vinduet og se at sola er i ferd med å stå opp – og høre at bikkja står der ute og bjeffer på en vær som har forvillet seg inn i hagen. Alt mens jeg kjenner den liflige dunsten av kaffe borte fra benken.

Hadde jeg ikke sanset alt dette, hadde jeg vært død.

Kort oppsummert: «Jeg» fungerer bedre enn «det» - dersom det handler om å motivere noen for å ta vare på 71 billioner enkeltceller.