Den store uvissheten

UNDER RADAREN:  Verken hjernen eller DNA er alene. Gamle svar løser seg opp i nye gåter. Ser vi enden på vitenskapen?

Publisert
 (Foto: (Illustrasjon: www.colourbox.no/forskning.no))
(Foto: (Illustrasjon: www.colourbox.no/forskning.no))

Blipp som glapp


 

I denne kommentarspalten flyr forskning.nos journalist Arnfinn Christensen lavt under nyhetsradaren og kretser over grenselandet mellom naturvitenskap og filosofi.

Den vitenskapelige metoden feirer 379 års-jubileum. Det er kanskje ikke noe å feire, av to grunner.

Den første er at at tallet 379 er så langt vekk fra et rundt tall som du overhodet kan komme. Selv om jeg er glad i bløtkake, skal det mye til å begrunne den med primtallet 379.

Den andre er at René Descartes riktignok etablerte rammeverket for den vitenskapelige metode i sin Diskusjon om metoden for å styre sin fornuft og søke sannheten i vitenskapen for 379 år siden, i det hersens år 1637.

Men Descartes stod på hodene til fordums tenkere. En tidslinje strekker seg fra presten og teologen William av Ockham via munken Roger Bacon tilbake til de første induktive slutningene som gnistret ut av filosofen Democritus rundt 400 år før Kristus .

Dør langsomt

Det er vanskelig å si nøyaktig når den vitenskapelige metode ble født. Det kan bli enklere å datere dødsattesten.

Skjønt, hvis den vitenskapelige metode dør slik som mennesker, kan det nøyaktige tidspunktet også her bli vanskelig å fastslå.

Den langsomme dødsprosessen til mennesker er nemlig ett av temaene i den første av to illevarslende og løfterike artikler som har sett nettets gys den siste uka.

På hver sin måte antyder artiklene at slik døden er programmert inn i menneskets arvestoff, slik kan den store uvissheten være programmert inn i den vitenskapelige metode.

Liv etter døden

Denne metoden ga oss de klassiske, renskårne lovmessighetene i naturen: Tyngdeloven, de elektromagnetiske lovene og mange flere.

Forskerne skimtet disse lovmessighetene i opplysningstidens skumring. Lovmessighetene tåler ikke alltid stråleglansen fra synkrotroner og andre moderne instrumenter.

Eller, for å bruke en annen analogi: Der Giovanni Schiaparelli så mønstre av kunstige kanaler på planeten Mars i sitt teleskop, ser romsonder bare et virvar av steiner, kratere og andre fjellformasjoner.

Men dette siste bildet kan også gi et håp: Romsondene finner nye, mer komplekse mønstre. Det kan være et liv etter døden for den vitenskapelige metoden.

T.v: Marskart, tegnet av Schiaparelli i 1888. T.h: Marskart, laget ut fra fotografier fra romsonder. (Foto: (Bilde: Meyers Konversations-Lexikon/NASA))
T.v: Marskart, tegnet av Schiaparelli i 1888. T.h: Marskart, laget ut fra fotografier fra romsonder. (Foto: (Bilde: Meyers Konversations-Lexikon/NASA))

Etter døden-opplevelser

Den første artikkelen sier noe om både død og nytt liv. Den amerikanske legen Sam Parnia er intervjuet av Brandon Keim i tidsskriftet Wired.

Parnia leder et forskningsprogram for gjenoppliving av mennesker ved Stony Brook University Hospital i USA. Han leder også forskningsprosjektet AWARE, AWAreness during Resuscitation, i regi av NGOen Nour Foundation, som også har status som rådgiver overfor FN.

AWARE har studert nær døden-opplevelser i 25 sykehus i Europa og USA.  Parnia kaller dem etter døden-opplevelser.

Liv i døde hjerner

De som er gjenopplivet, kan nemlig beskrive samtaler i rommet opptil 20 minutter inn i gjenopplivingsforsøkene.

På dette tidspunktet viser målinger at hjerneaktiviteten er opphørt. Hvordan kan pasientene da oppleve noe som helst?

- Disse observasjonene stiller spørsmål ved våre nåværende forestillinger om hvordan hjernen og tankene virker sammen, sier Parnia i intervjuet med Wired.

Subtil kraft

Disse forestillingene underbygges av et fagfelt i rask utvikling. Hjerneforskere kan nå tolke tanker og sanseinntrykk ut fra bilder av hjerneaktivitet laget med magnetresonans (fMRI).

Men det betyr ikke nødvendigvis at hjerneaktiviteten er årsaken og tankene er virkningen. Bildene viser bare en sammenheng. Ifølge Parnia kan tanker og bevissthet ha en annen årsak.

- Det kan hende at (…) bevisstheten er en svært subtil form for kraft som samhandler med hjernen, men som ikke nødvendigvis produseres i hjernen, foreslår han.

Hjernen er ikke alene

Menneskehjernen er intimt innfiltret med resten av verden gjennom stammer og grener av nervetråder og videre ut gjennom hele kroppen. (Foto: (Illustrasjon: Per Byhring, forskning.no))
Menneskehjernen er intimt innfiltret med resten av verden gjennom stammer og grener av nervetråder og videre ut gjennom hele kroppen. (Foto: (Illustrasjon: Per Byhring, forskning.no))

Parnia kommer ikke med bastante påstander, men åpner opp for usikkerheten. Jeg synes at denne usikkerheten er spennende. Den åpner for at Lars Lillo-Stenberg tar feil i sin såre og sterke sang, når han synger: Hjernen er alene.

For en hjerne som er alene, er like død som en kropp som er alene. Hjernen trenger kroppen, med dens fint forgrenede nett av nerver, inn fra sansene og ut til musklene. Og kroppen trenger resten av den levende naturen for å nære og fornye seg.

Den vitenskapelige metode trekker det simple, rutemønstrede sløret av kategoriske lovmessigheter tilside, og avdekker et nettverk av mangefargede tråder.

I dette nettverket er alt vevet inn i alt. For hvor slutter hjernen, og hvor begynner resten av verden?

Forenklet bilde

Eller, for å ta utgangspunkt i den andre artikkelen: Hvor slutter DNA og hvor begynner resten av verden?

Det er 60 år siden James Watson og Francis Crick for første gang beskrev arvestoffet DNA.

60 år er et rundt tall, men den britiske forskningsskribenten, fysikeren og kjemikeren Philip Ball feirer ikke med bløtkake. Isteden har han skrevet en kommentar i tidsskriftet der oppdagelsen først ble publisert, Nature.

Her skildrer han hvordan publikum fortsatt fôres med det forenklede bildet av DNA som oppskriften på livet.

ENCODE

I virkeligheten er DNA som kanalene på Mars: Ved nærmere ettersyn oppløser de seg i et mye større landskap av forvirrende sammenhenger.

Ball viser til de store ENCODE-prosjektet, som tar mål av seg til å kartlegge hvordan genene uttrykker seg i organismen.

Noen ENCODE-forskere foreslår nå at et gen ikke lenger må forstås som et stykke DNA-kode, men et konsept på et høyere nivå i genspråket, ifølge Ball.

Evolusjon på høyere nivå

Han argumenterer mot Richard Dawkins,  som fortsatt mener at gener er grunnenheten i evolusjonen.

Dawkins beskrivelse ser bort fra at evolusjonen opererer på alle nivåer i det biologiske hierarkiet, også nivået over den enkelte organisme, altså i hele økosystemer, ifølge Ball.

- Biologi er så komplisert at det kan være dypt smertefullt for noen å oppgi løftet om en elegant kjernemekanisme, skriver han i kommentarartikkelen i Nature.

Igjen: Simple mønstre erstattes av finmasket vev.

End of Science

Den velprøvde vitenskapelige metode beskrev hvordan årsak førte til virkning. Den samme metoden er nå i ferd med å kortslutte virkning tilbake til årsak i en runddans uten begynnelse og slutt, en oppadstigende spiral av nivåer over nivåer.

Den amerikanske forskningsjournalisten John Horgan skrev boka The End of Science i 1996. Her skildrer han hvordan tiden for de store oppdagelser er over.

Nå gjenstår bare traurig opprydning etter genienes gjennombrudd, ifølge Horgan. Ikke alle er enige med ham i dette.

Gylne tråder

Heller ikke jeg. Det kanskje mest spennende nye forskningsresultatet som den vitenskapelige metode har frambragt, er at den vitenskapelige metode må taues inn for en fullstendig overhaling.

Hva kommer ut? Kanskje må vi oppgi en barnslig drøm om å se hele verden utenfra, bare med de objektive brillene til den vitenskapelige metode.

Kanskje vil vi forstå mer ved å innse at vi selv er gylne tråder i den veven vi forsøker å forstå.

Referanser:

Brandon Keim: Consciousness after death: strange tales from resuscitation medicine, Wired 25. april 2013

Philip Ball: DNA: Celebrate the unknowns, Nature 496, 419–420(25 April 2013) doi:10.1038/496419a

Genes - the 'book' of life? Artikkel på nettsidene til det australske kringkastingsselskapet ABC, basert på Balls kommentar i Nature