Dette er den groteske historien om skotske kirurgers vitenskapelige ambisjoner, om fattigdom og mangelfull lovregulering.

Kombinasjonen førte til en rekke grufulle drap i 1828. Da ble 16 uskyldige mennesker i Edinburgh drept og kroppene solgt til bruk i forskning og undervisning.

Kirurgimuseet i Skottlands hovedstad, Surgeons Hall Museums, er verdt et besøk om du er interessert i vitenskapshistorie. Eller bare har sansen for nifse historier fra virkeligheten.

For museet viser ikke bare utviklingen av kirurgien som fag. Her får vi også innblikk i forskningens uhyggelige bakside.

LES OGSÅ

Eksperter: Karl 12. må ha blitt drept av en norsk kule

Trengte lik til disseksjon

På starten av 1800-tallet hadde Edinburgh flere banebrytende anatomi-forelesere. Alexander Monro og Robert Knox var to av dem som utviklet faget til en moderne vitenskap.

På grunn av deres ambisiøse innsats ble Edinburgh et ledende europeisk senter for anatomiske studier, i tillegg til Leiden i Nederland og Padova i Italia.

Men de var også involvert i det som skulle bli kjent som «Burke og Hare-mordene».

Anatomi-undervisningen var viktig i kirurgistudiet. Og for å utvikle faget rettsmedisin – å kunne fastslå dødsårsaken ved mistenkelige dødsfall.

Men for å undervise i anatomi, trengte lærerne en jevn tilførsel av døde kropper de kunne dissekere.

Mangel på lik førte til gravplyndring

Skotsk lov tillot bare at kroppene til døde fanger og de som begikk selvmord kunne brukes til disseksjon. Døde hittebarn, foreldreløse og tiggere var også tillatt å bruke.

Men på grunn av satsingen på medisinsk opplæring i Edinburgh, ble det underskudd på lik. Det var ikke nok kropper til å dekke den økte etterspørselen.

Gravplyndring og ulovlig handel med stjålne lik ble utbredt. Gravrøvere, visstnok også studenter og forelesere, gravde opp ferske lik og solgte dem til universitetet.

Edinburghs befolkning protesterte i gatene mot økningen i gravrøveri - «body snatching».

Familier utstyrte gravene til sine avdøde med store steiner eller betalte vektere for å passe på gravplassen. Vakttårn ble bygget på kirkegårdene.

Rike familier bygde jernbur rundt kisten, såkalte mortkister.

Solgte død leieboer

Det er her historien om William Burke og William Hare starter.

Hare var en ire i 20-årene med flere strøjobber før han begynte som styrer på et lite pensjonat. 36-årige William Burke var også irsk og fikk jobb hos Hare.

En dag i 1827 døde en av leieboerne av lungeødem. Hare ble sint, fordi avdøde skyldte ham fire pund i husleie. Det tilsvarer 33.000 kroner i dagens verdi.

Han rådførte seg med Burke, og sammen bestemte de seg for å stjele kroppen fra kisten og selge den til anatomiskolen Royal College of Surgeons.

Kisten fylte de med avfall fra en garver, så den ikke skulle virke for lett.

De fikk sju pund og ti shilling for liket, en sjenerøs sum på den tiden. Den dekket avdødes skyldige husleie og vel så det.

Anatomilærer Robert Knox skal ha sagt at han gjerne tok imot flere lik hvis de hadde flere å selge.

Betalingen tilsvarer om lag 58.000 kroner i dag, ifølge Norges Banks valutakalkulator. Men målt i forhold til veksten i levestandard, tilsvarer beløpet mye mer enn det.

Kvalte leieboer

I februar 1828 kvalte Hare og Burke en leieboer med en pute. Motivet skal dels ha vært at mannen hadde høy feber og var delirisk.

Hare fryktet at dersom leieboeren var smittefarlig, ville det svekke utleiebusinessen. Tyfus og kolera var utbredt på denne tiden.

Også denne kroppen solgte de til Knox. Nå var betalingen steget til ti pund.

Det tilsvarer minst 82.000 norske kroner. Eller omtrent 200.000 kroner i dagens verdi om man legger til utviklingen i levestandard på de to hundre årene.

De følgende ti månedene skal de to irene ha begått ytterligere 15 drap på underprivilegerte, stort sett fattige kvinner og foreldreløse gatebarn.

Det andre drapsofferet var en tilreisende salt-selgerske fra Irland.

De så seg ut ofre som fysisk var enkle å få has på. Og neppe ville bli meldt savnet med det første.

Men det er uenighet mellom kildene om rekkefølgen av drapene.

Avslørt

Det var to andre losjerende som ved en tilfeldighet oppdaget det siste drapet.

I oktober 1828 fant de irske Margaret Docherty liggende død med blod og spytt rundt munnen i halmen i losjihuset.

De tilkalte politiet.

En rettsmedisinsk obduksjon av kvinnen avdekket at hun sannsynligvis var blitt kvalt.

Rykter i nærmiljøet gikk om flere personer som sporløst hadde forvunnet det siste året. Politiet mistenkte nå de to mennene for flere andre drap.

Men de fant ingen fysiske bevis som knyttet dem til drapene. Likene var jo dessuten allerede dissekert og kroppsdeler lagt på formalin eller brent.

Politiet antok også at de to karene hadde fått hjelp av sine koner.

Tilbød Hare immunitet mot å tyste

Påtaleadvokat sir William Rae fulgte en vanlig teknikk på den tiden.

Han valgte seg ut en mistenkt for å trekke ut en tilståelse som den andre kunne bli dømt for. Han valgte William Hare og tilbød ham strafferettslig immunitet for å slippe straffeforfølgelse dersom han ville innrømme drapet på Docherty og andre. Han måtte vitne mot Burke.

Hare tilsto drapet på Docherty og i alt 16 drap. Han ble påtalemyndighetens kronvitne.

Tilståelsen overgår enhver grøsser-novelle av Roald Dahl.

Valgte seg ut ofre som var enkle å overmanne

Hare og Burke hadde lokket losjerende og tilfeldig forbipasserende med whisky og skjenket dem til de ble så bedøvd og trøtte at de ikke klarte å gjøre motstand.

Så kvalte Hare dem med en pute, mens Burke lå på tvers av overkroppen deres for å hindre bevegelser og anskrik.

Metoden etterlot ikke spor av vold.

Et av drapsofrene var 18 år gamle James Wilson som var psykisk utviklingshemmet. Han var velkjent i gatebildet med sin haltende gange.

Wilson hadde vært litt vanskelig å få has på, for han var ikke så glad i alkohol.

En gammel kvinne og hennes lille barnebarn som var døv, var to andre ofre.

Dømt til døden

William Burke og hans kone ble først tiltalt for tre drap. Både Hare og hans kone vitnet mot dem i rettssaken. Disse drapene mente politiet å ha fysiske bevis for, i tillegg til Hares tilståelse.

Bekjente av de tre avdøde vitnet om at de kjente igjen klær fra ofrene som var funnet hos Burke.

Men Burkes forsvarer kom med innsigelser. Til slutt valgte sir Rae bare å tiltale Burke for drapet på Docherty, siden de hadde liket og de sterkeste bevisene.

Burke ble funnet skyldig i dette drapet og dømt til døden første juledag i 1828.

28. januar 1829 ble Burke hengt foran et stort publikum. Trolig var det 25.000 tilskuere til henrettelsen. Vindusutsikt mot skafottet ble solgt for 5 til 20 skilling.

Kona ble frikjent, men ikke erklært uskyldig. Hun ble jaktet på av årvåkne medborgere og utsatt for sjikane og drapsforsøk.

James Wilsons familie protesterte mot frifinnelsen av William Hare, men forgjeves.

Hare ble sluppet fri etter å ha sittet fengslet som beskyttelse mot mobben. Han forsvant deretter sporløst ut av landet.

Tilsto etter dommen

Burke ga to tilståelser etter at han ble dømt, en til politiet og en i et avisintervju. Han sa at drapet på den døve gutten hadde opprørt ham mest. Ansiktsuttrykket hans før drapet hjemsøkte ham.

Han sa i sin tilståelse at han og Hare hadde vært konstant beruset da drapene skjedde. Han måtte drikke whisky om natten for å få sove.

Burke tok også opium for å lette samvittigheten.

Laget bokbind av huden hans

Som ved en skjebnens ironi ble William Burkes lik også dissekert.

Det var Alexander Monro, en annen av de ledende anatomilærerne, som dissekerte ham.

Under disseksjonen dyppet Monro pennen i Burkes blod og skrev:

«This is written with the blood of Wm Burke, who was hanged at Edinburgh. This blood was taken from his head.»

Og ikke nok med det – Monro flådde ham, farget huden hans svart og brukte den som bokomslag på små notisbøker.

Notisbøkene ble makabre suvenirer fra drapene som utspant seg i den skotske hovedstaden året før.

William Burkes skjelett er bevart og utstilt i kirurgimuseet i Edinburgh.

Drapene ga opphav til skillingsviser og teaterstykker

Forfatteren Espen Stueland har omtalt drapene i sin bok «Gjennom kjøttet. Disseksjonen og kroppens kulturhistorie».

På denne tiden var det ulik praksis fra land til land for hvordan man skaffet lik til undervisning og forskning, påpeker han.

– Mens tilgang på lik var mer institusjonalisert i Frankrike, var det i Skottland og England den enkelte medisinerstudent selv som måtte skaffe eller betale for likene til undervisningen, forteller Stueland.

Dette la grunnlaget for både likrøveri og etter hvert drap.

– De kriminelle som var i bransjen og tjente penger på dette, så seg typisk ut underprivilegerte mennesker som neppe ville bli meldt savnet, forteller han til forskning.no.

Som den foreldreløse gutten i boken «The Italian boy: A Tale of Murder and Body Snatching in 1830s London» av Sara Wise.

Den omhandler en gutt som blir offer for den grusomme menneskehandelen.

Tjente trolig 3 millioner kroner etter dagens verdi

Penger var trolig motivet for drapene. Sju til ti pund per lik var sjenerøs betaling etter datidens levestandard.

I faktaboksen ser du hva en betaling på sju til ti pund utgjør i dagens kroneverdi. Betalingen seriemorderne fikk, tilsvarer 60.000 til 80.000 kroner regnet ut med Norges Banks valutakalkulator.

Men ifølge Ola Honningdal Grytten ved Norges Handelshøgskole gir kalkulatoren altfor lave beløp. Han er professor i økonomisk historie.

– Da får du kun prisjustert og presentert tallene som om det skulle ha vært samme levestandard da som nå. Og du justerer med norsk inflasjon, ikke britisk, skriver Ola Honningdal Grytten i en e-post til forskning.no.

Etter hans mening er det en altfor skjematisk metode som gir alt for lave tall.

I tillegg bør man regne inn den store utviklingen i levestandard som har vært mellom datiden og nå.

Sju pund i betaling per lik på den tiden tilsvarer om lag 200.000 kroner i Norge i dag.

– Så 16 lik vil utgjøre en fortjeneste som tilsvarer cirka tre millioner kroner, ifølge Grytten.

La populær foreleser for hat

Robert Knox var kjent som en svært populær og suksessrik foreleser i anatomi i Skottland. Det sies at han kunne ha flere hundre elever på forelesninger.

Han spilte også en nøkkelrolle i oppbyggingen av den historiske kirurgiske samlingen.

Den som du den dag i dag kan se i Surgeons' Hall Museums.

Men det faktum at kroppene til Burke og Hares drapsofre hadde endt opp i Knox' anatomiskole, gjorde ham avskydd av Edinburghs befolkning.

I 1829 samlet en sint folkemengde seg utenfor huset hvor Knox bodde og knuste vinduene. De brente også en dukke av ham.

Han ble også fordømt av avisene.

Anatomilæreren Knox' fall

I rettssaken var William Burke blitt spurt ut om anatomilærer Robert Knox, som tok imot alle likene, visste noe om drapene.

Knox må vel ha undret seg over hvordan Burke og Hare kunne skaffe så mange lik på under ett år.

Men Burke forsikret retten om at Knox ikke hadde hatt noen kjennskap til drapene.

Knox måtte også vitne for en undersøkelseskomité ved skolen. Han bedyret sin uskyld og ble frikjent for medvirkning.

Likevel klarte han ikke å renvaske seg fra mistanken om at han var medskyldig i hendelsene og ikke bare hadde vært uaktsom.

Folk flest mente han hadde opptrådt klanderverdig. Hans til da glitrende karriere begynte å rase sammen.

Da museumskurator James Syme gikk ut offentlig og kritiserte Knox, fratrådte han sin stilling som konservator i 1831.

Han ble så gradvis ekskludert fra universitetet av sine kolleger.

Kuttet av hode og føtter

Da liket av den 18-årige gutten hadde kommet inn til anatomiskolen, var det flere elever som dro kjensel på James Wilson fra gatebildet, med sine deformerte føtter.

For å roe ned ryktene om at Wilson var savnet, kappet Knox av ham hode og føtter, før han brukte resten av kroppen i undervisningen.

Det sier vel sitt om hvor kynisk han var.

Knox fortsatte å undervise, men han fikk færre elever.

Han ble stadig mer upopulær blant kolleger. Etter hvert flyttet han anatomi-undervisningen fra den prestisjefylte Surgeon's Square til Glasgow, så til London.

Knox ga senere ut en bok i anatomi og antropologi om raser, som både i samtiden og i ettertiden ble slaktet. Den hadde lav vitenskapelig troverdighet.

Førte til lovendring

Før drapene skjedde, var det allerede fremmet lovforslag om å gjøre tilgang til lik enklere. Men det ble nedstemt.

Drapene som Burke og Hare begikk, førte til økt offentlig bevissthet om behovet for organer til medisinsk formål.

Anatomiloven av 1832 godkjente disseksjon av organer fra arbeidsløse, døde mennesker som ikke var blitt hentet innen to døgn.

Det ble også tillatt og enklere for frivillige å donere kroppene sine til medisinsk forskning.

Dette førte til nedgang i den illegale handelen med lik.

Grøsserfilmer

Espen Stueland har vært mest opptatt av hvordan de makabre hendelsene inspirerte til en blomstrende småindustri av skillingsviser og teaterstykker.

– Det ble også skrevet tekster som utga seg for å være skrevet av morderne, deres beretning om hva som hadde hendt, men som ikke var skrevet av dem, forteller Stueland til forskning.no.

Historien om Burke og Hare inspirerte til flere bøker og filmer. Den skotske forfatteren Robert Louis Stevenson brukte den i sin novelle fra 1884, «The Body Snatcher».

Den ble filmatisert i 1945. Historien har senere blitt brukt som inspirasjon til en rekke filmer.

Dylan Thomas skrev teaterstykket «The Doctor and the Devils» i 1953. Historien er også filmatisert i den britiske, gotiske skrekkfilmen fra 1985.

Kilder:

Chamber of curiosities. A short history and guide to Surgeons´s Hall Museums. The Royal College of Surgeons of Edinburgh. 2021.

Burke and Hare. The Scottish Archive Network.

Espen Stueland: «Gjennom kjøttet. Disseksjonen og kroppens kulturhistorie». Oktober forlag, pocket, 2016.

John Philip Jenkins: William Burke and William Hare. Irish criminals. Britannica.

Lisa Rosner: The anathomy murders. Beeing the True and Spactacular History of Edinburgh`s notorus Burke and Hare and of the Man of Science Who Abetted Them in the Commission of Their most Heinus Crimes. Bok. 2010.

Burke og Hare-mordene. Wikipedia

LES OGSÅ

Dette fant norske arkeologer i 2022