Newtons første arbeid som professor var innen optikk. Han viste ved bruk av prismer at hvitt lys var et sammensatt lys av alle spekterets farger. Han trodde feilaktig at alle teleskop som benyttet seg av vanlige refraksjonslinser ville lide av forstyrrelser i fargegjengivelsen, men denne feilslutning ledet til at han konstruerte det første speilteleskopet. Det var bare en tomme i bredden og seks tommer langt, men det kunne likevel forstørre 30 ganger.

Stolt av teleskop

Newton ble så stolt av dette teleskopet at han ikke kunne dy seg for å vise det frem. Ryktene begynte å gå på Cambridge, og snart henvendte Royal Society seg med at ønske om å få se det. Da Newton donerte dem et speilteleskop ble det en sensasjon, og Newtons endelige gjennombrudd som forsker. Newton ble ekstatisk selv om han lot som han ikke brydde seg, og sendte dem også sin teori om farger i et brev. Til gjengjeld ble han medlem i Royal Society i 1672. Til denne dag blir de kraftigste optiske teleskopene bygget som speilteleskop etter Newtons mønster.

Samme år publiserte han sitt første arbeid om lys og farger. I det hele ble det godt mottatt, men Hooke og Huygens mente Newtons forsøk på å bevise lysets partikkelnatur (han kalte det selv for korpuskler, ikke partikler) var utilstrekkelige.

Newtons irrasjonelle reaksjon på kritikk er nevnt, og han forsøkte nå å ydmyke Hooke på grunn av dennes meninger. Newton hadde allerede en sterk stilling, og hans teori ble derfor rådende inntil bølgeteorien ble revitalisert på 1800-tallet. En mener nå at lyset kan sees både som partikler og som bølger avhengig av i hvilken sammenheng det opptrer i, og at lys har både partikkel- og bølgeegenskaper.

Ventet med publisering

Relasjonen til Hooke ble ytterligere forverret i 1675, da Hooke hevdet at Newton hadde stjålet noen av hans resultater. Selv om de to etter hvert laget en slags fred gjennom utveksling av høflige brev, førte dette til at Newton holdt avstand til Royal Society, hvor han så Hooke som en av lederne. Newton ventet også med ytterligere publisering om lysets egenskaper til etter at Hooke døde i 1703.

Newton utga derfor sitt hovedverk innen optikken Optics først i 1704, selv om det hovedsaklig ble skrevet i 1675.

En disputt med engelske jesuitter i Liege om hans teori om farger ledet til utveksling av voldsomme brev. De hevdet at de ikke kunne gjenskape hans prismeeksperimenter. Han fikk det for seg at det fantes en konspirasjon mot ham, og i 1678 virker det som om Newton fikk et nervøst sammenbrudd. Moren døde året etter, og Newton trakk seg ytterligere inn i sitt skall de nærmeste årene.

Fikk hjelp av Halley

I 1684 hadde Newton fremdeles ikke publisert noe om de lovene han hadde formulert under pesten 1665-67. Han fortalte så sin venn, astronomen Edmund Halley, om noen av sine beregninger. Halley innså umiddelbart viktigheten av Newtons arbeid, og viktigheten av å få arbeidene publisert. Han oppmuntret Newton til å samle og systematisere sine resultater, noe han etter hvert gikk i gang med.

Halley la ned et stort arbeid for å hjelpe Newton, og det endte med at han også finansierte hele utgivelsen. Dette førte til det legendariske verket Philosophiae Naturalis Principia Mathematica (vanligvis bare kalt Principia) (se artikkel om Newtons fysikk) i 1687, og Newton ble umiddelbart meget berømt.

Principia var inndelt i tre “bøker”. Den første handlet om mekanikk og bevegelser i tomt rom. Den andre om bevegelser i omgivelser som byr på motstand, som luft og vann. I den siste boken anvendte han seg av resultatene i de to første bøkene, og viste hvordan hele solsystemet fungerer og er strukturert. Han innførte begrepet gravitasjon, og han viste for eksempel bakgrunnen for flo og fjære. Han viste også hvordan en kan beregne solens og planetenes masse med utgangspunkt i jordens masse.

Fornuftens største triumf

Principia betraktes ofte som den menneskelige fornufts største triumf gjennom alle tider. Det tunge arbeidet med boken gjorde Newton utmattet, og han følte seg nå likegyldig og uttømt overfor vitenskapen.

James 2. (norsk Jakob 2.) ble engelsk konge i 1685. Kongen var selv katolikk, og begynte snart med rent religiøse ansettelser, også på Cambridge. Katolsk tro ble viktigere enn vitenskapelig kompetanse. Newton utmerket seg med sin faste motstand da presset fra James 2. var som sterkest. Da James 2. måtte abdisere til fordel for Wilhelm av Oranien i 1688 var Newton blitt populær på grunn av sin faste holdning. Dette førte til at han ble innvalgt til parlamentet 1689-90, men han frasa seg deretter gjenvalg.

Newton trivdes likevel svært godt dette året. Han ble noe mer sosial og ble blant annet kjent med Christian Huygens. I disse årene skrev han også mye om religion, og brevvekslet med blant andre Locke om religiøse spørsmål.

Et nytt nervesammenbrudd i 1693 førte til at Newton trakk seg tilbake fra forskning. Bakgrunnen for dette sammenbruddet har vært omdiskutert. En har foreslått at han ble forgiftet gjennom sine forsøk på alkymi, at det var religiøse grublerier som tok overhånd, og at det var avslutningen av det nære vennskapet med den unge sveitsiske matematikeren Fatio de Duillier som forårsaket sammenbruddet.

Homo- eller bifil?

En del har ment at Newton var homo- eller bifil, og at han sannsynligvis forble i skapet. Om han noen gang gikk ut av skapet, tror noen at det sannsynligvis var med de Duillier.

Newton hadde fått smaken på London i sin parlamentsperiode, og han forsøkte forgjeves å få flere høye offentlige stillinger i London. I 1696 lyktes han ved hjelp av venner, og han forlot Cambridge for å bli tilsynsmann på myntverket, the Royal Mint. Her ble han direktør i 1699. På denne tiden var det britiske myntvesenet så plaget av falskmynteri at det var truet av en ren kollaps.

Newton klarte ikke bare å snu utviklingen, han ble også anerkjent for sine nyskapende administrative grep. Hans mentale tilstand bedret seg åpenbart, og hans interesse for vitenskap våknet igjen til live.

I 1701 ble han igjen parlamentsmedlem. I 1703 blir han formann i Royal Society, noe han forble til sin død. I 1704 utga han Opticks, og ble enda mer hyllet. I 1705 ble han som den første vitenskapsmann adlet for sin innsats.

Valget av Newton som formann i Royal Society var meget knapt, det var mange som ikke ønsket ham som formann. En kilde undrer om grunnen til at han beholdt stillingen, kanskje var de for redde til å stemme ham ut? Han sørget snart for å styrke sin posisjon ved å få inn støttespillere som Edmund Halley og Brook Taylor i viktige posisjoner.

De religiøse spørsmål

Newton brukte store deler av sin arbeidskapasitet på andre ting enn fysikk; kjemi, alkymi, arbeidet som myntmester, og ikke minst religiøse spørsmål. Som den hemmelighetsfulle og mistenksomme natur han var, avslørte han aldri verken hensikten med, eller resultatene av sine kjemiske forsøk.

Om religion skrev han enormt mye, og etter hans død ble en del av dette utgitt. Blant dette var en kronologi over de gamle kongeriker hvor han brukte astronomiske data for å forsøke å vise at bibelen var det eldste dokument i verden og at de eldste hendelsene i bibelen er eldre enn alle andre menneskelige hendelser.

Det ble også publisert en historisk redegjørelse og kommentarer til Daniels profeti og Johannes Åpenbaring. Om Daniels profeti hadde han blant annet brevvekslet med John Locke. Kuriøst nok skrev han mer enn 4 500 sider med beregninger og annet for å regne seg frem til når dommedag kom. Etter 50 års arbeid kom han med svaret: dommedag inntreffer år 2060.

Spøkefullt kan en kanskje si han begynte med å skulle brenne sin mor og hennes nye mann, men at han da de døde gikk videre til det helt store format og hele verdens undergang.

Kjetterske tanker

Selv om han utad bekjente seg til den anglikanske kirke var han privat en arianer, eller en sosinianer som samtiden kalte det. Han trodde på Jesus som verdens frelser, men ikke at han var Gud. Han var unitar, og mente troen på treenigheten hadde korrumpert kirken i århundrer. Disse kjetterske tanker holdt han stort sett for seg selv.

Newtons religiøsitet lå også bak hans arbeid som forsker; han var overbevist om at Gud hadde skapt universet med en matematisk struktur, og at han hadde gitt menneskene forstand til å kunne forstå denne strukturen. Universets orden og design var i seg selv et vitnesbyrd om Guds enorme visdom. Solsystemet kunne ikke være skapt ved ren flaks, det måtte være skapt av noe “very well skilled in mechanics and geometry.”

Mennesker er ikke perfekte. Newton ble lett irritert, han var overfølsom overfor den minste antydning til reell eller følt kritikk, og han var opptatt av å hevne seg på både virkelige og innbilte fiender. Fra 1690 til 1692 anklaget han gjentatte ganger sine forbundsfeller Charles Montagu og John Locke for å lure ham og for å forsøke å skade hans rykte. Etter sammenbruddet i 1693 virket det som om han kvittet seg med disse vrangforestillingene.

Raseri mot Leibniz

Kontroversen over hvem som hadde oppfunnet infinitesimalregningen nærmest dominerte mange av Newtons sene år. Når en ser med hvilket raseri Newton ellers hadde møtt enhver kritikk med, er det ikke rart han fikk et irrasjonelt raseri overfor Leibniz heller.

Newton brukte for eksempel sin posisjon som formann i Royal Society; han nedsatte en “upartisk” komite som skulle avgjøre hvem som var den egentlige oppfinneren. Han skrev selv kommisjonens offisielle rapport, selv om den selvfølgelig ikke ble trykket i hans navn. Han skrev også, igjen anonymt, en anmeldelse av rapporten til Philosophical Transactions of the Royal Society.

På sine gamle dager virket han opptatt av sitt ettermæle, og han fikk mange portretter malt av seg. Da helsen begynte å svikte, begynte han å fordele sin rikdom på sin familie.

Newtons fysikk (se egen artikkel) øver fremdeles innflytelse på flere områder. Han la frem teorier som til stor del har vært vesentlig grunnlag for utviklingen av vitenskapene. Han viste at vitenskapelige prinsipper hadde universelle anvendelser, og går således i bresjen for selve fødselen av moderne vitenskap.

Newton forblir dermed det fremste symbol på den menneskelige fornufts mulighet til å utforske universet. Han døde 19. mars 1727 som en svært rik, svært berømt og svært feiret, men likevel ganske bitter mann.

Les mer

Den unge Isaac Newton

Newtons fysikk