Tyskertøs og tyskerhore var vanlig betegnelser på kvinnene som ble kjærester med tyske soldater, og norske myndigheter stemplet dem som løsaktige og frekke. De ble omtalt som heslige, mindre begavede og med svekkede sjelsevner.

Flere tusen ble etter krigen fratatt statsborgerskapet og deportert til Tyskland med tysk ektemann og spedbarn. Andre ble satt i straffeleir for å ha innledet seksuelt forhold til en tysk soldat, og mange ble skamklippet av nordmenn.

28 norske menn giftet seg med tyske kvinner. Og norske menn som dro til Tyskland med Tysklandsbrigaden hadde forhold til kvinner i den tyske lokalbefolkningen.

Mennene hadde én ting felles, det fikk aldri noen konsekvens hvem de hadde sex med eller hvem de elsket. Det var å anse som et privat anliggende.

Skandaløs seksualitet

Forfatter og pensjonert professor i kriminologi, Kjersti Ericsson, mener kvinners seksualitet ikke anses som en privatsak, men alltid har vært et anliggende for nasjonen. Gjennom alle tider har det blitt reagert sterkt overfor kvinner som blir sammen med representanter fra okkupasjonsmakten.

Selv om det var strenge normer mot å ha kontakt med den tyske okkupasjonsmakten, var det kanskje uunngåelig i lengden med til sammen 400 000 tyske soldater på norsk jord. Mange nordmenn drev handel med tyskerne.

Likevel ble kvinner og menns kontakt med fienden møtt forskjellig. Kvinners seksualitet blir sett på som nasjonalt betydningsfullt, sier kriminologen, og forklarer hvorfor de tysknorske forholdene skapte sterke reaksjoner både under, men ikke minst etter krigen.

– Det at kvinner kan få barn og på den måten viderefører nasjonen biologisk sett, gjør at kvinners seksualitet blir sett på som en slags nasjonal eiendom.

I tillegg er det kvinnen som oppdrar barna, det var i hvert fall sånn, og lærte dem morsmålet. Dermed blir også kvinnen viktig for den kulturelle videreføringen av den nasjonale identiteten.

Den tyske okkupasjonen var uten tvil en nasjonal krise, og da anses særlig kvinners seksualitet som nasjonens – et gode forbeholdt nasjonens menn, mener Ericsson.

– De ble ikke bare kalt tyskerjenter, men også tyskertøser. Tyskerjentene ble møtt med stereotyper om løse kvinnfolk og usedelige damer. Det er kanskje veldig vanskelig å forstå hvor sterkt det var sytti år tilbake. Hvor dette med kvinner som hadde en åpen seksualitet var noe skandaløst.

Det at mange såkalte tyskerjenter hadde en tydelig seksualitet, brøt med hele idéen om kvinners bluferdighet. Det gjorde ikke saken bedre at mennene de var sammen med, var tyske og tilhørte fienden.

Rammet maskuliniteten

Når de tyske soldatene prøvde seg på de lokale jentene på fest, ble det ofte bråk mellom tyske soldater og norske gutter.

– Det handlet mye om rivalisering om jentene også. Noen jenter foretrakk tyske isteden for norske menn, som var en slags fornærmelse av norske menns virilitet, og på en måte en dobbel fornærmelse, sier Ericsson og forklarer:

– For det første hadde de ikke klart å forsvare landet sitt mot tyskerne. Nå var de blitt underordnet i sitt eget land, og de kunne heller ikke få beholde kvinnene for seg selv. Det rammet jo maskuliniteten kan du si.

Kunne dette skjedd i dag?

Kontroll med kvinners seksualitet har gjennom alle tider eksistert, og idéen om at kvinner skal være urørte eller «jomfruer» til de gifter seg praktiseres fortsatt.

I mange kulturer er det grunnleggende at det er kvinners seksualitet som må kontrolleres og ikke menns. Under krigen var dessuten likestilling ikke en del av et offisielt tankesett. Dermed var det en gjengs oppfatning at kvinner og menn skulle følge ulike regler og dømmes forskjellig for sine handlinger.

– Jeg tror det handler veldig mye om måten vi så på kvinner på. Kvinner var mindreverdige menn, og med en åpen seksualitet, ble de synlig når de gikk med tyske menn. Kvinner med åpen seksualitet var noe skandaløst.

Ericsson mener vi nærmest snakker om en slags æreskultur på nasjonalt nivå.

– Kvinner ble på en måte ansett som bærere av nasjonens ære, og det satt i seksualiteten. De tilhørte egentlig ikke seg selv, men nasjonen fordi de er biologisk nødvendig for å videreføre nasjonen, men også i forhold til oppdragerrollen.

– Hvordan tror du vi ville reagert i dag i en lignende situasjon?

– Jeg er ganske sikker på at hvis vi skulle komme i en situasjon hvor vi ble okkupert igjen, og noen kvinner fikk barn med okkupanten, så ville vi kanskje møte lignende reaksjoner.

Ulike regler

Én av grunnene til at vi også ser på de såkalte «tyskerjentene» med andre øyne, er mye takket være likestilling og at kvinners situasjon i samfunnet har endret seg drastisk siden 1945.

– Kvinner er ikke lenger bare objekter, men er i mye større grad blitt selvstendige personer som aktuelle i samfunnet, og det tror jeg har vært veldig viktig for omvurdering av tyskerjentene. I tillegg til at menneskerettigheter har blitt en mye viktigere sak i måten vi vurderer ting på, sier Ericsson.

Hun tror likevel at det ligger en konvensjon om at kvinners seksualitet skal forbeholdes nasjonen, om vi igjen skulle oppleve en ny okkupasjon.

Ericsson fremhever at vi fortsatt ikke ser på kvinner og menns seksualitet på samme måte. Såkalt «slut shaming» er noe som først og fremst rammer kvinner.

– Noen grunnleggende sosiale normer forandrer seg veldig, veldig langsomt. Jeg tror at vi har et slags fortidsminne inne i oss når det gjelder sosiale normer. Det skal ganske mye til å forandre det sånn helt grunnleggende.

– Jentene hadde ansvar for seksualiteten

Når Ericsson tenker tilbake på sin egen barndom på 50-tallet, ser hun enorme forandringer i forholdet mellom kjønnene.

– Samtidig er det noe gjenkjennelig på én og samme tid. Det var mange regler for seksualitet, og det var jentene som hadde ansvar for seksualiteten, i og med at det er kvinner som blir gravide, og sånn er det i dag også. Det er jentene som skal ta ansvar for prevensjon. Guttene skal bare være på. Du skal ikke være prippen, men du skal ikke være løs heller. Du skal finne en gyllen middelvei.

– Og det er forskjell på hvor det balansepunktet gikk i forhold til da jeg vokste opp. Jenter kan tillate seg veldig mye mer enn de kunne på min tid. Likevel er det jentene som må ta ansvar for å finne balansen så de ikke vipper over og blir «løse» og «hore». Men de skal heller ikke «ha glidelås på musa» , som en jente jeg intervjuet sa for mange år siden.

Skjedde i alle tyskokkuperte land

Historien har vist at gjennom alle kriger så følger deler av de samme reaksjonene overfor kvinnene som innlater seg med fienden. I alle tyskokkuperte land fantes det såkalte «tyskerjenter» som ble utsatt for sanksjoner både under og etter krigen.

Da de nye seierherrene inntok et Tyskland i fullstendige ruiner, oppstod det etter hvert relasjoner mellom amerikanske soldater og tyske kvinner. Tusenvis av kvinner og barna deres møtte fordømmelser og utstøtelse i samfunnet. Barna ble kalt horunger og mødrene fikk også ofte et «horestempel».

Da den røde armé tok seg inn i Berlin og Tyskland mot slutten av andre verdenskrig ble opp mot to millioner tyske kvinner, jenter og jentebarn ned til åtte år utsatt for brutale voldtekter, enkelte opptil 60 og 70 ganger, ifølge den amerikanske professoren og historikeren William Hitchcock.

Massevoldtektene i Tyskland regnes ifølge den kjente, britiske militærhistorikeren Anthony Beever, som den største i moderne historie, og 240 000 antas å ha dødd av skadene.

Vietnamesiske kvinner med forhold til amerikanske soldater under Vietnamkrigen opplevde lignende reaksjoner, og reaksjonene gjentar seg også i nyere tid.

Sammen med postdoktor Eva Simonsen skriver Ericsson i boken «Krigsbarn i fredstid» at voldtekt først og fremst rammer kvinner, men er i krig også rettet mot menn.

Forskerne mener de «virile» seierherrene ydmyker de overvunne og fratar dem mandighet. Resultatet er at de overvunne ikke lenger har makt til å hevde «eiendomsretten» over «sine» egne kvinner. Dermed blir kvinnens kropp et territorium i krig, og forklarer den utstrakte bruken av voldtekt i krig.

– Skal lite til før det blir «oss» mot «dem»

Da freden kom tok eksemplariske gutter og menn frem muskler og sakser og mishandlet og skamklippet jenter og kvinner som hadde hatt forhold til tyske soldater. Mange opplevde langvarig mobbing, utstøtelse og overgrep. For noen ble aldri livet det samme.

Hvorfor lot så mange nordmenn seg rive med i den amoralske oppførselen mot jentene, kvinnene og barna deres?

Joar Vittersø jobber som professor i samfunnspsykologi ved UiT - Norges arktiske universitet. Han forklarer at å danne såkalte inn- og ut grupper er en av de sterkeste sosialpsykologiske mekanismene som finnes i mennesker.

– Folk som er helt fremmede for hverandre og som blir tilfeldig delt inn i ulike grupper vil umiddelbart starte en prosess i retning av å skape gruppeidentitet, og da skal det lite til før det blir «oss» mot «dem».

Vi er hjelpsomme, omtenksomme og snille innad i vår egen gruppe, men det kan også utvikle seg et press i retning av gruppetenkning. Vittersø forklarer at det individuelle viskes ut, og der vår medfødte tilbøyelighet til å vise omsorg for hverandre blir undertrykket, kan vi begynne å oppføre oss som en mobb.

– Det skumle er at situasjonene tilrettelegger for en tankegang om at det gjelder andre moralske regler for «dem» enn for «oss». Når vi har akseptert at «de» kan behandles annerledes, er det nesten ingen grenser for hvor langt vi kan gå i å fornedre «dem». Historien har mange grusomme eksempler på det. Men problemet handler ikke så mye om å slutte å tenke, men å begynne å tenke at «de» ikke er som «oss».

Kvinnene, jentene og barna deres, opplevde en gradvis degradering gjennom å bli stemplet som heslige, tilbakestående, løse på tråen og fratatt sin kvinnelighet gjennom skamklipping. De var ikke en del av «oss», og det var «fritt frem» å forgripe seg mot dem. Ifølge historikere straffet myndighetene sjeldent eller aldri overgriperne.

– Nok av eksempler på umoralske handlinger i vår egen hverdag

Vittersø sier vi aldri må glemme den stygge behandlingen, men mener samtidig det er noe komfortabelt og nesten selvgodt ved å bruke andre tidsepoker eller kulturer som illustrasjoner på hvilke moralske monstre så å si alle mennesker kan utvikle seg til å bli.

– På den måten slipper vi å bli konfrontert med egen moralske tilkortkommenhet. For det finnes jo nok av eksempler på umoralske handlinger i vår egen hverdag, tendenser til å ekskludere folk fra det moralske fellesskapet: Mennesker i nød som ikke skal kunne ta del i «våre» goder, trygdede som ikke skal ha samme bevegelsesfrihet som «oss», skrøpelige eldre som ikke skal få samme helsetilbud som «oss» og så videre.

– Heldigvis har vi menneskerettserklæringens første artikkel, som sier at alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. Dette er etter min mening verdens beste og viktigste idé, og vi må gjøre alt vi kan for å forsøke å utvikle et samfunn som klarer å ivareta den. Da er det nødvendig å bli minnet om at tilbøyeligheten til å skille mellom «oss» og «dem» ikke bare er noe som foregår andre steder eller i andre tider. Det foregår her og nå, og i vår egen hverdag.

Kilder:

Von Doris Arp: Besatzungskinder in Deutschland nach 1945 - Zwischen den Welten. Artikkel i Deutschlandfunk.de. (Publisert i 12.12.15, lesedato 03.12.19)

Wikipedia: Rape during the occupation of Germany. (lesedato 03.12.19)

Ericsson, K. og Simonsen, E.: Krigsbarn i fredstid. 2. Opplag 2005, Universitetsforlaget Oslo.

Les også

Hvor mange «tyskerjenter» var det egentlig i Norge?

Hvem var egentlig den typiske «tyskerjenta»?