Hvem var egentlig «tyskerjentene»? Terje A. Pedersen har skrevet bok og masteroppgave om de norske kvinnene som hadde et forhold til en tysk soldat under andre verdenskrig. Han har beregnet at det var 100 000 såkalte tyskerjenter i Norge, men andre historikere er uenig.

Pedersen definerer «tyskerjenter» som kvinner som hadde eller ble mistenkt for å ha sosial omgang med menn i tysk tjeneste.

– En vid definisjon medfører at antall «tyskerjenter» blir noe høyere. Andres tall baserer seg på gjetninger eller gjentakelse av andres gjetninger, sier han til forskning.no.

Det er vanlig å si at det var mellom 30 000 og 50 000 norske kvinner som var såkalte tyskerjenter. Pedersen har ikke tro på at anslaget er riktig og viser til krigsbarna - barn som ble født under krigen med tysk far og norsk mor.

– Krigsbarnutvalget kom med en utredning om krigsbarna i 1945, og diskuterte blant annet om de skulle sendes til Australia. Da gjettet de på dette antallet. Estimatet var basert på antall krigsbarn, som var for lavt, og en selvfølgelighet - nemlig at langt fra alle «tyskerjenter» fødte krigsbarn.

Slik telles «tyskerjenter»

Pedersens utgangspunkt er beregningen til den danske historikeren Anette Warring, som har forsket på danske kvinner med forhold til tyske soldater. Hun intervjuet 200 såkalte tyskerjenter som ble oppfattet som prostituerte eller løsaktige. Warring fant ut at 10 prosent hadde barn med tyskere. Deretter ganget hun opp 5500 danske krigsbarn med 10, og estimerte at det var rundt 50 000 danske «tyskerjenter».

– Jeg benyttet metoden til Warring, men utvalget mitt er mer sammensatt, og består av rundt 1000 kvinner internert på Hovedøya. Kvinnene på Hovedøya var en salig blanding av «løsaktige» kvinner og seriøse og forlovede kvinner, forklarer Pedersen.

Resultatet han fikk stemte med de danske funnene. Han fant at 10 prosent av «tyskerjentene» på Hovedøya hadde barn. Deretter la han til grunn historiker Kåre Olsens estimat om at det var minst 10 000 til 12 000 krigsbarn. I likhet med Warring ganget han antall barn med 10. Og kom frem til at det må dreie seg om 100-120 000 som kunne anses som «tyskerjenter» i Norge.

For å styrke sin egen beregning av antall «tyskerjenter», gjorde Pedersen binomiske forsøk. Metoden sier noe om den statistiske sannsynligheten for at forholdene mellom tyske soldater og norske kvinner endte i barn.

– Det jeg forsøkte meg på i masteroppgaven er på den ene siden å tydeliggjøre at det er en statistisk usikkerhet her, og på den annen side å si at det er begrenset hvor stor usikkerheten er.

Med utgangspunkt i at utvalget av kvinner på Hovedøya var representativt, viste Pedersens sannsynlighetsberegning at det på landsbasis kanskje var hver niende eller ellevte kvinne som fikk barn, eller til og med hver åttende eller tolvte kvinne.

Forsker: – Umulig å svare på

På Riksarkivet i Oslo jobber historiker Kåre Olsen. Han er forfatter av boken Krigens barn: De norske krigsbarna og deres mødre fra 1998. Verket er det mest omfattende enkeltverket som er skrevet om temaet, og Olsen regnes fortsatt som den fremste eksperten på temaet.

– Hvor mange såkalte tyskerjenter var det i Norge?

Det vil jeg si at er umulig å få svar på i dag. Og det vil heller ikke være mulig i fremtiden. Det avhenger jo helt av definisjonen.

– Hvordan definerer du en «tyskerjente»?

– Ja, hvor skal grensa gå? Hvis vi snakker om alle norske kvinner som hadde en relasjon eller forhold til en tysk soldat, så blir jo spørsmålet, hva er det å ha et forhold? Du har alt i fra at det er et så nært forhold at det ble eller kunne resultere i barn til de som bare smile til en tysker på trikken en dag. Eller kanskje en tysker som gir en sitteplass til en jente.

– Et sted i mellom her går grensa. Det å gå ut med en tysker på restaurant, kino eller dans én eller flere ganger. Da er du mer på det at du viser deg offentlig med en tysk soldat.

Løse rykter med store konsekvenser

Olsen mener det er utfordrende å definere begrepet «tyskerjente», og det finnes eksempler i arkivene der løse rykter fikk store konsekvenser.

En kvinne i Oslo kommune mistet jobben etter påstander om å ha smilt til en tysker på trikken som hun angivelig skulle ha gått av på samme holdeplass som. Vitnet hadde ikke sett om de fortsatte å gå på fortauet sammen, eller om de gikk hver sin vei.

Olsen mener det kan ha vært mellom 30 000 og 50 000 «tyskerjenter» i Norge. Et langt lavere tall enn Pedersens estimat på 100 000 kvinner. Én av grunnene til den store forskjellen er at Olsen benytter seg av en streng definisjon.

– Min utregning baserer seg på norske kvinner som hadde et så nært forhold til en tysk mann at de fikk barn med ham, eller at forholdet kunne resultere i det. At de hadde sex sammen. Jeg har tatt utgangspunkt i hvor mange slike barn vi vet at det har blitt født.

– Lebensborn i Norge registrerte rundt 8000 norsktyske barn i løpet av krigen. Så ble det født noen etter krigen. Jeg har anslått at det er mellom 10 000 og 12 000 barn. Hvis utgangspunktet er 10 000 barn, og at én tredjedel resulterer i barn, så snakker vi om 30 000 norske kvinner med forhold til menn i tysk tjeneste.

Lebensborn var en velferdsorganisasjon i nazi-Tyskland før og under andre verdenskrig. Den skulle hjelpe «rase- og arvebiologisk verdifulle» mødre og barn, blant annet ugifte mødre som hadde barn med tyske soldater.

– Hvis hvert femte forholdt endte i barn, så er det snakk om 50 000. Hvis tilgangen på prevensjon var dårlig, og mange hadde et forhold over lengre tid, da kan forhåndstallet ha vært én til to, altså at hvert andre forhold resulterte i barn. Da snakker vi om 20 000 kvinner. Jeg har tenkt som så at det kanskje er et sted mellom 30 000 og 50 000 kvinner.

Hva skulle til?

Olsen understreker at han normalt ikke liker å mene så mye.

– Jeg liker bedre å vite og dokumentere ting jeg sier, men her er vi nødt til å spekulere litt. For vi vet ikke.

– Jeg vet at andre, Pedersen for eksempel, operer med høyere tall, et forhåndstall mellom én til ti.

Olsen tilføyer at hvis du regner med dem som gikk på dans sammen med tyskere, de som festet sammen med tyskere eller gikk på kafé sammen med dem, men som aldri gikk til sengs med dem, er det adskillig flere.

Pedersen mener at seksuelle forhold ikke alltid var avgjørende for å bli stemplet som «tyskerjente». En kinotur, eller å bomme en sigarett kunne også gi et stempel. Dessverre var konsekvensen av å bli stemplet som «tyskerjente» i mange tilfeller store. Og Pedersen trekker frem at det var vanskelig å renvaske seg.

Spekulasjon og usikkerhet

Historiker Terje Pedersen skriver i sin masteroppgave fra 2006 Tyskerjenter i Norge: reaksjoner og klippeaksjoner 1940-46 at forskning på «tyskerjenter» lider under mangel på kritisk holdning til resultater fra andre forskere. Og det var nettopp det som bidro til at han forsøkte å gjøre en ny beregning på hvor mange de såkalte tyskerjentene kan ha vært.

Men Pedersen påpeker også svakheter ved egen metode

– Tallet vil jo være usikkert på grunn av statistiske avvik. For eksempel kan andelen kvinner med barn blant de innsatte på Hovedøya tilfeldigvis ha vært lav eller høy. Et annet spørsmål er om kvinnene på Hovedøya var representative for kvinnene som gikk med tyskere generelt. Og til slutt vil jo hva man definerer som en såkalt tyskerjente være sterkt førende for antallet man kommer frem til. Mitt estimat er uansett det eneste som er basert på statistikk - alle andre tall baserer seg på gjettverk.

– Hvis vi tenker oss at alle kvinner som var i alderen 10 til rundt 45 år i 1940 var i passende alder for å bli «tyskerjenter» i løpet av okkupasjonen, tror jeg det betyr at rundt 15 prosent av norske kvinner kan regnes som såkalte tyskerjenter, hvis mitt tall stemmer. Vi må også huske hvor lite som skulle til for å bli stemplet som «tyskerjente».

Kritisk til utvalget

Kåre Olsen mener det er grunn til å stille spørsmål ved Anette Warring som baserer sitt estimat på intervju med 200 prostituerte danske tyskerjenter, og Terje Pedersens beregninger.

– Hvis en kvinne er prostituert, så har hun ikke noen profesjonell interesse av å få barn, så man skulle tro at hun prøvde å beskytte seg mot å få barn. Jeg vil derfor si at Warrings kvinner ikke er representative for «tyskerjenter» som sådan. Og når Terje Pedersen bruker de 1000 kvinner som var internert på Hovedøya, så vet vi ikke om de var representative i forhold til at det var 10 prosent av dem som hadde barn.

– Vi må spørre oss om de som satt på Hovedøya var et representativt utvalgt av såkalte tyskerjenter som hadde et så nært forhold til en tysk soldat at det kunne resultere i barn, eller kan de kanskje ha skjermet kvinner som hadde barn, slik at «tyskerjenter» med barn var underrepresentert på Hovedøya?

– Kvinnene på Hovedøya satt internert etter to anordninger. Det ene var beskyttelse og det andre var smitte. Hvis tiltaket var å hindre kjønnssykdom så gikk nok heller myndighetene på dem som de fryktet ville spre kjønnssykdom. Og det var kanskje ikke de kvinnene som hadde barn eller et fast forhold til en tysk soldat. Så jeg synes det er en del svakheter ved utgangspunktene ved de 200 til Anette og de 1000 til Terje Pedersen, sier Olsen.

Pedersen tilbakeviser Olsens påstand, og sier det er flere «kategorier» av kvinner som satt på Hovedøya. Han viser til at de første som ble internert var «tyskerjenter av verste slag». Felles for denne kategorien var at mange ble oppfattet som promiskuøse, og hadde vært synlige i gatebildet.

– Kvinner som var «smittefarlige» kunne tilhøre samme kategori, eller ha vært uheldig og blitt smittet av sin tyske forlovede. Mot slutten ble mange kvinner internert fordi de var på ulovlige besøk hos sin forlovede eller kjærestene sine, som var i leire og ventet på hjemtransport. Disse var i stor grad i seriøse forhold, der barn kan ha vært naturlig. Omtrent 40 prosent av kvinnene sa i politiavhør at de var forlovet, 40 prosent hadde vært det tidligere, eller oppfattet seg som i et seriøst forhold, sier Pedersen.

Les også

Quisling kan ha kjent til jødeutryddelsen, ifølge nyoppdagede dokumenter