Det er fortsatt usikkert hvor mange norske kvinner som hadde et forhold med tyske soldater.

Vi har tidligere skrevet om at det er en differanse på 70 000 kvinner mellom det høyeste og laveste anslaget over «tyskerjenter» i Norge.

Kåre Olsen, forfatter av boka Krigens barn - de norske krigsbarna og deres mødre mener det dreier seg om 30 000 til 50 000, mens historiker Terje A. Pedersen sier minst 100 000 kvinner.

– Ved å nedjustere antall tyskerjenter vil man nedtone samkvemmet mellom okkupant og de okkuperte. Dette samkvemmet passer jo dårlig inn i historien om motstand mot okkupasjonen, sier Pedersen, som er forfatter av boka Vi kalte dem tyskertøser.

Norske kvinner fikk advarsel på radio

Kåre Olsen forteller at en norsk radiosending på BBC i 1941 kom med en advarsel til norske kvinner som hadde kontakt med tyske soldater:

– De måtte regne med å bli straffet for resten av sin levetid. Advarselen var trolig basert på nyheter hjemmefra om at stadig flere kvinner var sammen med tyske soldater. Dette kunne rokke ved oppfatningen internasjonalt, om at det norske folk sto samlet mot den tyske okkupantmakten.

– Det kunne tvert imot utgjøre en trussel mot eksilmyndighetenes og hjemmefrontens legitimitet som representanter for det norske folks vilje. Det kan være jeg overdriver litt, men jentene var en trussel slik forholdene ble oppfattet, forteller Olsen.

Pedersen mener «tyskerjentene» som fenomen rokker ved den klassiske svart-hvite fremstillingen av motstand og isfront mot tyskerne under okkupasjonen.

– Vanlige norske kvinner oppdaget at okkupasjonssoldatene faktisk var mennesker som de kunne bli glad i. Norsk propaganda fra London under krigen påstod jo at det var svært få norske kvinner som gikk med tyskerne, nettopp for å vise at nordmennene stod sammen om å avvise okkupasjonssoldatene.

– Sannheten er at selv om svært få nordmenn, inkludert «tyskerjentene» ønsket at tyskerne skulle okkupere Norge, levde de mange steder i fredelig samkvem med okkupantene, mener Pedersen.

Oppblåst fredsfeiring

– Historien etter krigen var først og fremst heltehistorier om motstandsfolk, og «tyskerjentene» passer ikke inn i dette bildet. Dersom det var 100 000 kvinner, så kan man vel lure på den feiringen 8. mai og frem mot 17. mai i 1945, sier Olsen.

– Hvor mange var det som gjemte seg vekk og ikke gikk ut, fordi de ante at folk kunne se på dem som forrædere? NS-medlemmer var én ting og familiene deres. Også hadde du de som kanskje hadde sjøfolk på sjøen, og ikke visste hvordan det gikk med dem. I tillegg hadde du som sagt «tyskerjentene».

– Det er nok et glansbilde slik det har blitt fremstilt i ettertid med den veldige feiringen. Det var all grunn til å feire, men det var nok mye engstelse og litt av hvert som lå bak kulissene.

Hvem var kvinnene som falt for de tyske soldatene?

Som fenomen har «tyskerjenter» helt siden krigen vært gjenstand for myter og forestillinger. De unge jentene og kvinnene som falt for fienden har blitt fremstilt som tøser og løsaktige, og fortsatt er det nedsettende begrepet «tyskertøs» et godt innarbeidet begrep i språket, selv 75 år etter frigjøringen.

Kvinnene har måtte tåle å bli omtalt som mindre begavede, og et utvalg av kvinner som satt internert i straffeleiren på Hovedøya ble IQ-testet i regi av norske helsemyndigheter. Det er heller ikke uvanlig med oppfatninger om at «tyskerjentene» var angivere og hadde nazisympatier.

Men hvem var den typiske norske kvinnen som hadde en nær relasjon til en tysk soldat?

– Vi må ikke generalisere for mye, det var selvfølgelig mange ulike skjebner, men den typiske «tyskerjenta» var i tjueårene, og hun jobbet for tyskerne, sier Pedersen.

Hun hadde ikke så mye utdanning, og var ikke fra de høyere lag i befolkningen. Kanskje var hun innflytter til byen fra et mindre sted, uten et sosialt nettverk, tror historikeren.

– Via jobben ble hun kjent med andre norske kvinner som gikk med tyskerne, og med mindre hun var svært avvisende ville hun selv bli invitert med ut på kino, dans og restaurant, og da var det gjort, sier Pedersen.

Jenter fra landet som trakk inn til byene

Kåre Olsen mener derimot det er umulig å svare på, på samme måte som det heller ikke er enkelt å svare på hvem den typiske tyske soldaten var.

Han viser til at det er gjort enkeltundersøkelser, for eksempel av kvinner som satt internert på Hovedøya, og i enkelte andre politikammer i landet. Men han mener det gjenstår å gjøre en grundig undersøkelse av hvem den typiske «tyskerjenta» var.

Imidlertid viser han til en undersøkelse gjort av historiker Kari Helgesen. Helgesen undersøkte bakgrunnen til kvinner som ble arrestert i Molde i 1945. I hennes materiale var den typiske «tyskerjenta» en hushjelp mellom 18 og 25 år fra landet.

– Helgesen trekker frem at det var jenter fra landet som trakk inn til byene. Den gangen var det vanlig, og mange jobbet i huspost og butikk. Dermed hadde de forlatt sine primære relasjoner, og var nå alene i byen, og gikk ut hver onsdag når de hadde fri. Duesleppet som det ble kalt i min hjemby. De jobbet i helgene og hadde fri på onsdager hvor de ofte kanskje gikk på café. Det var her de traff de unge tyske soldatene.

Olsen forklarer at jenter fra byen hadde i større grad et nettverk i samme by med familie, venninner og gamle klassekamerater som overvåket dem. I en større by som Oslo, Trondheim og Bergen, kunne det være andre forhold som slo inn.

– På landsbygda der det var festningsanlegg i nærheten, med et kompani eller to med tyskere, som kanskje også var privat innkvartert, spilte andre forhold inn. Man skulle tro at de fleste «tyskerjentene» var ugifte. Mens tyskerne kunne det være så som så. De var begge deler.

– Er det en myte at den typiske «tyskerjenta» var fra landet og med lav utdanning?

– Nei, jeg tror ikke det. Datidens samfunn var helt annerledes enn i dag. Å være hushjelp var like vanlig som å jobbe i butikk eller jobbe på kontor. For eksempel hadde alle hushjelp på vestkanten i Oslo. Vanlige folk som ikke var fra borgerskapet hadde ikke noe særlig utdanning.

Gikk de rike fri?

Pedersen trekker frem at kvinner fra overklassen også gikk med tyskerne, men at det foregikk mer bak lukkede dører, og det var ikke like synlig i gatebildet.

– Jeg har eksempler på kvinner fra øvre lag av befolkningen, men disse ble nok i liten grad internert etter frigjøringen, da de ikke stemte med oppfattelsen av «frekk, typisk tyskertøs» som var en følge av det politiet oppfattet som utfordrende atferd.

Olsen mener at vi også vet lite om de rike gikk fri, men at de som kom fra borgerskapet muligens hadde større mulighet til å ta hånd om jentene hvis de ante at de «skeiet ut litt».

– De sendte kanskje bort de unge kvinnene til slektninger andre steder i landet for en periode. De hadde muligens også et større nettverk til slike ting, fremfor en lokal bonde hvor jenta jobbet i byen. Vi vet lite om det, og det blir mye spekulasjoner.

Ble stemplet som angivere

Å være kjæreste eller ha et forhold til en tysk soldat var ikke kriminelt. Londonregjeringen kom med sterke formaninger om straff overfor kvinner som «fløy» med tyskerne, men det fantes ingen lover, verken under eller etter krigen som forbød forholdene. Angiverstempelet har kvinnene likevel slitt med å bli kvitt.

– Jeg har studert en del landssviksaker, og det var nesten ingen tyskerjenter som var profesjonelle angivere.

Pedersen sier at kun en svært liten prosent av kvinnene fikk angiverdommer, og tipper at det gjelder under én prosent av kvinnene.

– Frykten for angiveri var sterkt overdrevet, men altså ikke hundre prosent ubegrunnet. Forresten fryktet tyskerne, med rette, at informasjonen gikk andre veien. «Tyskerjenter» kunne også lekke informasjon til motstandsfolk.

– Tyskerne tok klagene fra eventuelle «tyskerjenter» på alvor hvis de oppfattet plaging av tyskerjenter som en protest mot okkupasjonen. Hvis de oppfattet saken som en klage over kvinnens moral, var tyskerne ikke interessert.

Pedersen forteller at nordmenn som skamklippet «tyskerjenter» under krigen risikerte fengselsstraff, ellers slapp de typisk med en advarsel, eventuelt en bot, og kanskje en natt eller to i arresten.

– Dette var likevel nok til at kvinnene kunne få angiverdom og opptil ett års fengsel etter krigen.

Hadde kvinnene nazisympatier?

Kåre Olsen forteller at svært få «tyskerjenter» ser ut til å ha hatt nazisympatier, og kun et fåtall meldte seg inn i NS.

– Myndighetene, og en del vanlige folk lot ikke til å innse at dette dreide seg om vanlige kjæresteforhold, og måtte da ty til alternative forklaringer - enten at kvinnene var nazister, eller at de var prostituerte.

Olsen tror at mytene rundt kvinnene fortsatt har godt rotfeste fordi emnet har vært tabubelagt lenge, og det er få som har forsket på kvinnene.

– Myten er kanskje basert på stemmen fra London som advarte jentene mot omgang med tyskere, og at de dermed var å anse som unasjonale, og dermed også troende til å angi.

– Det var vel grunnleggende slik at i en familie der mennene var i motstandsbevegelsen, og søstrene såkalte «tyskerjenter», så kunne jentene representere en fare for de andre i familien som var tilknyttet motstandsbevegelsen. Det kunne representere en fare å ha omgang med tyskere. Men i hvilken grad det faktisk gjorde det, er vanskelig å si.

Les også

Hvor mange «tyskerjenter» var det egentlig i Norge?