Språk som etruskisk, sumerisk, koptisk og gotisk kan nok være utdødd, men utgjør til sammen en stor database over menneskelig tenkning, mener Wikander.

I boka ”I døde språks selskap”, som nettopp har kommet ut i norsk oversettelse, gir han en introduksjon til et utvalg svært gamle språk fra vår kulturkrets.

Sprer kunnskap

Med god, gammeldags folkeopplysning som motivasjon har boka vært en suksess i Sverige, der den har solgt i nesten 20 000 eksemplarer. Forfatteren har store formidlingsevner og et stort engasjement.

- Tanken med denne boka er helt enkelt å spre kunnskap. Dette er noe jeg har holdt på med siden jeg var ung. Jeg vet jo hvor interessert jeg selv er, og hvor kult jeg synes dette er. Så da må det vel finnes andre også som mener det samme, sier Wikander til forskning.no.

27-åringen er prisbelønt av Svenska Akademien for sitt forfatterskap. Han veksler mellom å skrive skjønnlitteratur, oversettelser og doktorgrad ved Lunds Universitet.

Uvant tema

Vendingen i språkvitenskapen på 1900-tallet mot nålevende språk og språklige strukturer har gjort at studiet av for lengst utdødde språk har mistet sin dominerende rolle innenfor forskningen.

Samtidig har klassiske språk som gresk og latin fått mindre betydning i utdanningssystemet i Europa.

Det er få bøker av denne typen å gå til for unge og gamle som er interessert i språkhistorie, men ikke vil gå så langt som til å låne en akademisk avhandling om for eksempel hettitterrikets språk på Universitetsbiblioteket.

- Det ble nok skrevet flere bøker av denne typen på begynnelse av 1900-tallet, konstaterer Wikander.

Gir innsikt

Han understreker at det er mye å hente i de utdødde språkene.

- Gamle språk gir oss innsikt i mennesker som er helt fremmede for oss, sier Wikander.

Begrenser vi oss til å lese kun nålevende språk, får vi bare tilgang et par hundre år tilbake i tid. Tar vi med de utdødde språkene, kommer vi 5 000 år tilbake.

Wikander viser til at det å studere gamle språk er noe mennesker har gjort lenge. I historisk perspektiv er det snarere normen enn unntaket. Latinens rolle i Europa er et eksempel på det. Hebraisk, klassisk arabisk og gresk er andre eksempler.

- Det er vi som er ”de rare” fordi vi bare vil studere de nålevende språkene, sier han.

Holder språk i live

I India har sanskrit, som ikke har hatt en morsmålsbruker på over 2000 år, en lignende rolle som latin i Europa. Språket er holdt levende gjennom religion og diktning.

Hebraisk var egentlig utdødd som språk i dagligtale og kun holdt i live av rabbiene før det ble gjenopplivet som dagligspråk i forbindelse med den jødiske migrasjonen til Palestina fra 1800-tallet av.

Går vi tilbake til høykulturene i Mesopotamia, i dagens Irak, hadde sumerisk en lignende rolle som sanskrit eller latin. Sumerisk, som mest sannsynlig var det første språket som ble nedskrevet, døde ut som morsmål en gang rundt år 2000 før vår tidsregning. Selv om det ikke lenger ble brukt i dagligtale, ble det holdt i live av skriftlærde i 1 000-1 500 år til.

- Skriftkulturen var sterkt knyttet til det sumeriske språket. Både babylonerne og assyrerne som etterfulgte sumererne fortsatte å studere og skrive sumerisk, sier Wikander.

Mens sumerisk ikke hørte til noen kjent språkfamilie, hører akkadisk til den afro-asiatiske språkfamilien og undergruppen semittisk. Det er beslektet med andre semittiske språk som arabisk og hebraisk. Wikander skriver om flere språk i denne språkfamilien, men også om språk i vår egen indoeuropeiske språkfamilie.

Vår egen familie

Slektskapet innenfor den indoeuropeiske språkfamilien ble systematisk kartlagt av språkforskere på 1800-tallet.

Familien omfatter indiske språk som urdu og hindi, persiske språk, klassisk latin og gresk og moderne europeiske språk.

En lang rekke ord er innenfor språkfamilien har felles opphav, og måten de har endret seg på mellom de ulike språkene er kartlagt.

- Det er ikke bare det at ordene er like, men at det finnes strukturer som kan studeres med matematisk nøyaktighet, påpeker Wikander.

Ordene som er felles innenfor språkfamilien er for eksempel mor og far, tallord, hest, hjul og en lang rekke andre.

Urspråk

Takket være disse formene kan man rekonstruere et ur-indoeuropeisk språk som antagelig ble snakket av et folk som levde nord for Svartehavet og Kaspihavet i dagens Ukrania, Russland og Kasakhstan for 6000 år siden.

Fra dette området bredte språket seg ut over store deler av Vest-Asia, India og Europa i løpet av et par tusen år.

- Tenker du at dette språket har hatt en spesiell kraft siden det er så vidt spredt?

- Man skal være forsiktig med å spekulere for mye i det. Mange har gjort det og det har ofte gått veldig langt, sier Wikander.

Språkvitenskap har i kombinasjon med biologi og raselære vært brukt til mange formål, og sporene skremmer. I India ble de innvandrende indoeuropeerne kalt ariere, et begrep som nazistene i mellomkrigstidas Tyskland brukte til sine formål. I dag er den indoeuropeiske språkvitenskapen fri for slike avarter.

Enheduannas lovprisning

Wikanders forskning står i en gammel tradisjon av historisk orientert språkvitenskap, der man gjerne også har sett på sammenligninger mellom ulike språk og sammenhengen mellom språk og samfunn. I sin bok henter han fram en rekke tekster og gjengir disse på originalspråket og i norsk oversettelse.

Fra Sumer presenteres en tekst av den første kjente navngitte forfatter fra verdenshistorien. Hun er interessant nok en kvinne, ved navn Enheduanna.

Teksten er en hyllest til den kvinnelige guddommen Inanna. Forfatteren, Enheduanna, var antagelig en yppersteprestinne som levde omkring 2300 år før vår tidsregning og beskrives som datter til kongen Sargon. Hun tilhørte folkegruppen akkadierne, men skrev sin tekst på sumerisk.

Mange av de bevarte tekstene fra de gamle kulturene er knyttet til religion og det hellige. Språk og religion kan også i en helt grunnleggende form være nært knyttet til hverandre, påpeker Wikander.

I jødisk mystisisme fra middelalderen, kabbala, leses Bibelens tekster som fulle av tegn som inneholder skjulte meninger om skaperverket. I hinduismen har språket blitt en guddom.

- I hinduismen er gudinnen Vac en personifisering av tale og språk. Hennes navn har samme rot som det latinske vox og vårt vokabular, forteller Wikander.

Referanse:

Ola Wikander: I døde språks selskap. En bok om veldig gamle språk, Oslo 2009

Lenke:
Ola Wikanders hjemmeside kan man finne her.
 

Artikkel oppdatert 25/3/2015