Skjeletter trues av ny teknologi

DNA-analyser av levninger øker forbruket av skjeletter i forskningen. Det fører til etiske dilemmaer.

Publisert
Alle vil ha en bit. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Alle vil ha en bit. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Et skjelett kan fortelle oss en historie, om det graves opp eller om man finner det i en kirkemur eller sarkofag.

– Når det gjelder forskning på menneskelige levninger, skal man både ha respekt for at dette har vært et menneske, den kulturelle kontekst omkring og verdien av å bevare unikt materiale, sier Anne Karin Hufthammer, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen.

Hun er leder av Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger, det såkalte Skjelettutvalget, som har vært i arbeid siden januar 2008.

Skjelettutvalget har nå sendt retningslinjer ut på høring. Målet med retningslinjene har vært å formulere de etiske spørsmål forskeren konfronteres med og de etiske hensyn og intuisjoner som finnes blant forskerne.

Samtidig ønsker utvalget at formuleringene skal være konkrete nok til å være nyttige i undervisning, forskning og formidling, mens de er åpne nok til å omfatte forskjellige situasjoner og utfordringer.

En forutsetning har også vært at utkastet harmoniserer med eksisterende nasjonale forskningsetiske retningslinjer og lovgivning. Nye retningslinjer forventes ferdige første halvår 2013.

– Vi opplever at mange har etterspurt slike retningslinjer. Retningslinjene vil være til nytte for både forskere og oss som utvalg når vi skal vurderer prosjekt som ber om råd, sier Hufthammer.

Ny teknologi – en trussel?

Anne Karin Hufthammer. (Foto: Lise Ekern)
Anne Karin Hufthammer. (Foto: Lise Ekern)

DNA-analyser som man kan gjøre i dag, kunne ikke gjøres for ti år siden.

Bruken av nye metoder, som DNA- og isotopundersøkelser, er positiv for forskningen, men kan også være en trussel. Svært mange ønsker etter hvert bare «å ha en liten bit» – oftest fra tenner.

Men et skjelett har et begrenset antall tenner. Altså må verdien av forskningen settes opp mot forbruk av materiale.

Hufthammer sier at utvalget ser en økning i forespørsler nettopp på grunn av ny teknologi.

Ødelegges bit for bit

Avdelingsleder Mari Høgestøl ved Arkeologisk museum i Stavanger kan bekrefte samme tendens.

– Vi merker også økt pågang for å få utført DNA-analyser i forskningssammenheng, forteller hun.

Museet har en samling på i underkant av 200 hele eller fragmenterte skjeletter.

– De nye metodene er destruktive og ødelegger et skjelett på den måten at for hver nye, lille bit som tas ut, blir det mindre og mindre igjen av det unike materiale som et skjelett tross alt er.

– Vi skal ha respekt for hva som gjøres med et skjelett – både for det mennesket som det engang har vært og for forskning og ny kunnskap. Det er et dilemma vi må ta stilling til hele veien, sier Høgestøl.

Hun merker at det snakkes mye om denne tematikken i miljøet, og gjennom det ser hun at de etiske diskusjonene følger prosjektene mer og mer.

Museet har 10–20 utgravningsprosjekter fra ulike tidsperioder per år, men hun forklarer at skjelettmateriale ofte er dårlig bevart i den sure jorda i Rogaland.

– Desto viktigere blir det å behandle alle funn med varsomhet, både når det gjelder lagring og forbruk.

Database og deling

Høgestøl påpeker en annen utfordring som bekymrer henne.

– Flere og flere ser ut til å skulle forske på materiale som allerede er forsket på. En felles database og deling av resultat vil være en etisk forsvarlig måte å løse dette problemet på, mener hun.

Hun håper at det innen kort tid kan etableres en slik åpen fellesbase der funn og resultater blir publisert.

– Jeg tror at ny teknologi presser fram en litt annen måte å tenke på.

– Det er ikke mange ganger vi har sendt saker til Skjelettutvalget, men det er viktig å vite at de er der når vi trenger råd i våre vurderinger, sier Høgestøl.

Hun ser fram til at retningslinjer kommer på plass, men etterspør også et tydeligere mandat for utvalget.

– Det ville hjelpe både utvalget, oss som forvaltningsmyndighet og forskere. Slik mandatet er utformet i dag, blir man litt usikker på funksjonen. I mandatet står det både «bør» og «skal» kombinert med «fraråde» og «tilråde».

Høgestøl tror også det er litt uklart for mange hvordan saksgangen mot utvalget er.

– Jeg mener det er mest ryddig at det er vi som forvaltningsorgan og ikke forskerne selv, som sender brev til utvalget når vi trenger etiske råd.

Lenke:

Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget)