Fordi vi ikke hadde egen avis på denne tiden i Norge, så er dette den eneste trykte teksten som formidler bybrannen i Trondheim i 1681 for et samtidig publikum. (Foto: NTNU)
Fordi vi ikke hadde egen avis på denne tiden i Norge, så er dette den eneste trykte teksten som formidler bybrannen i Trondheim i 1681 for et samtidig publikum. (Foto: NTNU)

Skillingsvisene var Norges viktigste nyhetskanal

Før det fantes aviser i Norge hadde vi skillingsvisene. Nå skal de gjøres søkbare i en ny database.

Published

Natt til 19. april 1681 brant Trondheim. I løpet av 12 timer var hele byen brent ned. Kun noen få bygg, deriblant Nidarosdomen, sto igjen.

Ingen aviser kunne formidle nyheter om brannen. Dette var lenge før VG, Adresseavisen, NRK og sosiale medier.

Befolkningens informasjonsbehov og trang til å ta innover seg tragedien var sikkert like stor da som nå. Men tempoet i nyhetsformidlingen var noe lavere.

Skillingsvisene var allerede i 1681 en innarbeidet nyhetskanal, og vårt første massemedium.

Skillingsviser er små teksthefter som ble trykket opp i store opplag og solgt til en billig penge – ofte kostet de ikke mer enn én skilling, derav navnet.

Tekstene kunne skildre alt fra sensasjonelle hendelser til henrettelser og forbrytelser.

Frem fra glemselen

I Norge har vi over 20 000 skillingsviser, eller skillingstrykk som det heter, lagret i gamle arkiver.

Mange av trykkene er fra en tid der det fins få folkelige skriftlige kilder.

– Skillingsvisene er en oversett del av norsk kulturarv, sier litteraturforsker Siv Gøril Brandtzæg. Hun skal undersøke visene nærmere, i samarbeid med et titalls andre forskere.

Se Brantzæg fortelle om en henrettelesvise fra 1775:

Blir søkbare

I kjelleren i NTNU Gunnerusbiblioteket ligger esker og konvolutter med 1200 gamle skillingstrykk. Visene har til nå ligget så å si utilgjengelig på lager. Nå skal de skannes og legges inn i en søkbar database.

– En ny verden åpner seg når du kan søke fritt i teksten på alle visene. Tid, sted, hendelser og navn på personer er viktige deler av informasjonen. Samlingen blir søkbar for alle når databasen er ferdig og klar for internett, sier forskeren, som arbeider ved Institutt for språk og litteratur, NTNU.

Nyhetsviser var populære

Allerede under arbeidet med å lage databasen med skillingsvisene viser de første forskningsresultatene seg.

Brandtzæg kan fortelle at hele 25 prosent av visene er av typen nyhetsviser.

Nyhetsvisene var blant de mest populære typene gjennom hele perioden fra 1550 til 1950. Andre og mer kjente sjangre innen skillingsvisetradisjonen er emigrantviser, sjømannsviser, kjærlighetsviser og rallarviser.

1200 gamle skillingstrykk har til nå ligget ganske så utilgjengelig på lager kjelleren til Gunnerusbiblioteket ved NTNU. Nå skal de skannes og legges inn i en søkbar database. (Foto: Egil Lund)
1200 gamle skillingstrykk har til nå ligget ganske så utilgjengelig på lager kjelleren til Gunnerusbiblioteket ved NTNU. Nå skal de skannes og legges inn i en søkbar database. (Foto: Egil Lund)

En unik historisk kilde

Nyhetsviser er skillingsviser med nyheter om en aktuell hendelse, og som oppgir fakta om hendelsen på tittelsiden.

Nyhetsvisene kunne handle om store, dramatiske nyheter som bybranner, mord, henrettelser og omfattende ulykker. Men de kunne også formidle mindre hendelser, slik som små båtulykker og gårdsbranner. Nyhetsvisene oppgir som regel korrekt tid og sted samt navn på eventuelt involverte.

– Spesielt er skillingsvisene fra 1600- og 1700-tallet viktige, siden mange av visene faktisk formidlet nyheter før de trykte avisene ble etablert.

I Norge fikk vi nyheter via aviser først på 1760-tallet.

Et kommersielt produkt

Skillingsvisene var et kommersielt produkt gjennom 400 år. De spredte seg med trykkekunsten og var avhengig av salg for å eksistere.

Litteraturforsker Siv Gøril Brandtzæg. (Foto: Merethe Wagelund/NTNU)
Litteraturforsker Siv Gøril Brandtzæg. (Foto: Merethe Wagelund/NTNU)

Visene fikk opprinnelig sitt navn fordi de ble solgt for en skilling.

– Mange skillingsviser hadde tabloide titler, og de henviste til kjente melodier for å skape gjenkjennelse hos kunden. Visene inneholdt populære tema som var aktuelle i den tida de ble skrevet, ofte oppsiktsvekkende tema som kunne friste en stor kundemasse til å kjøpe et trykk, forteller Brandtzæg.

– Mord og andre forbrytelser, tragiske ulykker, emigrasjonsspørsmålet – eller evigvarende tema som aldri kunne slå feil, slik som kjærlighet og kjærlighetssorg. De ble gjort tilgjengelig for mange på grunn av den lave prisen, masseproduksjonen og distribusjonsmåten, samt en folkelig, kommersiell tekstform.

En av de vanligste titlene på skillingstrykk er «En Ny Vise» eller «En helt ny vise».

Mange av skillingsviseprodusentene har også skrevet på tittelbladet at visen er «trykt i dette aar» for å understreke nyhetsverdien ytterligere, men også for å forlenge levetiden på trykkene.

Skillingsvisen om Trondheims-brannen

Skillingsvisen om bybrannen i Trondheim er skrevet av bonde og salmedikter Peder Mathissøn Ofvid. «Klage-Viise».

Visen har 15 vers, bestrødd med bibelsitater, og den beskriver brannen fra et jeg-perspektiv:

«Jeg er elendig jammerlig thi Herren har bedrøffet mig udi sin grumme Vrede! Han sende ud saa glupsk en Ild Hastig jaged mine børn Husvild I Flugt for Flammer heede!»

Visen er nokså gammeltestamentlig i sin påstand om at bybrannen er en straff fra Gud for usedelig oppførsel og vantro blant byens befolkning:

«Jeg har dig Trundiem nock advart med haarde Ord og milde for din Vantro» , og «: «Nu har reffset trundhiems By for hindis Synd og Laster».

Brannen er også, ifølge forfatteren, en straff for manglende medlidenhet med de svakeste i samfunnet, for hovmod og rikdomsjag, og er slik sett en kritikk av øvrigheten i byen:

«Men gamle vanføør mennisker Du icke snart begræder Som bleff forbrend aff Gløden hed Og ingen tog sig til at redd Derfor vil Dommen svare visst fældis offver dem endnu som bære skull for dem Omhu At redde af den Fare».

Visen er trykt i København, antakelig samme år som brannen, altså i 1681.

(Foto: NTNU)

Viktige historiske dokument

– Ved å bruke historiske arkiver som kirkebøker og rettsarkiver, har vi gang på gang fått bekreftet at opplysningene i visene er svært pålitelige, sier Brandtzæg.

Tekstenes aktualitet, detaljrikdom og pålitelighet gjør dem til unike tidsvitner. Nyhetsvisenes tydelige beskrivelser fra en annen tid, er viktige historiske dokumenter om hvordan folk oppfattet for oss ukjente fremmede og hendelser, som for eksempel henrettelser.

– Det betyr at nyhetsvisene mest sannsynlig har hatt en viktig rolle i Norge, som det eneste mediet som formidlet nyheter for vanlige folk.

– Men selv etter at den trykte avisen ble etablert i Norge, ser vi at skillingsvisene ofte er det eneste stedet hvor enkelte nyheter ble presentert.

Sammenligning av aviser og skillingsviser

Henrettelser og en del andre hendelser som en skulle tro var viktige nyheter, havnet ikke i avisene.

Det er foreløpig et mysterium for forskerne hvorfor avisene ikke meldte slike nyheter. Kan det ha vært fordi avisene var underlagt streng sensur, og at skillingsvisene glapp under denne radaren med nyheter om mord eller barnefødsler i dølgsmål?

Kan det kanskje ha vært fordi myndighetene var redde for at folk skulle få ideer som kunne føre til at uønskede hendelser bredde om seg?

Dette er noe av det forskerne skal forsøke å finne ut av gjennom å sammenligne nyhetsinnholdet i aviser og i skillingsviser.

Skillingsvisene tilbyr også noe mer enn avisene: De utbroderer hendelser gjennom sterke følelser og gjennom å ha en klar moral.

Historien sett nedenfra

Skillingsviser er virkelig historie sett nedenfra. De fleste kildene som historikere har tilgjengelig, er skrevet av embetsmenn og jurister. Skillingsviser har ofte et helt annet perspektiv. De gir oss stemmene til vanlige arbeidsfolk, fattige, sjømenn og forbrytere.

Det er ikke nødvendigvis småkårsfolk som har forfattet visene – selv om de gjerne gir seg ut for å være skrevet av en bonde, en morder eller en allmuekvinne. Men perspektivet er ekte nok, og de forsøker å fange idéstrømninger og tenkemåten hos vanlige folk.

– Nyhetsvisene var en unik type tekster som befinner seg i grenselandet mellom fiksjon og journalistikk. På tittelsiden formidlet de faktiske hendelser med pålitelige detaljer, slik som avisene, men når vi åpner skillingstrykket får vi innblikk i hvordan folk oppfattet samfunnet, spesielt etikk og moral. De fleste skillingsviser om forbrytelser fra 1600-1700 tallet er sterkt religiøse.

– Alle nyhetsviser om henrettelser er skrevet over samme lest og med en subjektiv jeg-stemme: Her står jeg med hodet på blokken; jeg har syndet mot Gud og min straff er velfortjent; ikke følg mitt eksempel.

– De senere henrettelsesvisene, fra 1800-tallet, er mer sekulære, så her ser vi at skillingsvisene var et speil for samfunnsutviklingen for øvrig, forteller Brandtzæg.

– Tenk hvilken kilde dette kan bli for lokalhistorikere og slektsforskere – men også for lærere, sier en engasjert Brandtzæg.

Prosjektet er støttet av Norges forskningsråd.