Fredag lanserte Nasjonalbiblioteket (NB) en ny og moderne versjon av Peder Rafns visebok. Dette er Nordens største enkeltsamling av viser fra 1500- og 1600-tallet, ifølge Siv Frøydis Berg og Trond Haugen ved NB.

– Visene handler om alt fra de store sammenhengene til folks personlige erfaringer. De tar for seg livet, døden, livet etter døden, men også krig, politikk, kjærlighet, sorg og tap, sier Siv Berg.

På 1600-tallet ble viser trykket opp og spredd blant folk. Disse visetrykkene var enkle saker. Det var små, sammenbrettede ark som ble solgt på markedsplassene.

– Bøker var verdifulle på denne tiden. De gikk i arv og ble godt tatt vare på. Men de små visetrykkene har stort sett forsvunnet. De ble slitt ut og kastet, sier Siv Frøydis Berg. Hun er idehistoriker og forskningsbibliotekar ved NB.

Noen har likevel blitt bevart.

LES OGSÅ

Derfor brukte de gamle mesterne egg i berømte oljemalerier

Et hull på 100 år

Håndverkeren Pouell Maurysen samlet 106 slike visetrykk i en stor bok. Denne viseboka ga han til arbeidsgiveren sin, Peder Rafn.

Den første visa i samlingen kan stamme fra bryllupet mellom Rafn og Karen Hansdatter tjue år tidligere, tror forskerne.

– Peder Rafn får en gave som er siste skrik fra Europa. Det var de hippeste låtene fra verden der ute, sier Berg.

Til sammen er det 170 viser i boka, spredd over 1.000 små sider. Noen er oversatt fra andre språk, andre er nye tekster diktet til kjente melodier.

Peder Rafn fikk boka i 1641 i København. Det vet forskerne fordi det står på innsiden av bokpermen.

Rafn hadde vært lagmann i Bergen og i Stavanger. Det er sannsynlig at han tok med seg den fine gaven til Stavanger da han vendte tilbake dit.

Så forsvinner boka ut av syne for historikerne, før den dukker opp på en gård i Lærdal.

– Det er et hull på 100 år der vi er usikre på hvor viseboken har vært. Men etter 1745 var den på Hynjo gård i Lærdal, helt til den havner i De Heibergske Samlinger i 1934, sier Trond Haugen. Han er forskningsbibliotekar på NB.

Paven, munkene og tyrkerne truer

Det eldste visetrykket ble laget 50 år etter reformasjonen, samtidig som Norge ble et lydrike under Danmark.

Både endringen i religion og Norges tap av status som eget rike ble innført med militærmakt. All motstand ble slått hardt ned på.

Likevel er det lite motstand mot disse endringene i visene.

Derimot er katolikkene, paven og munkene beskrevet som farlige fiender. Også tyrkerne er en sterk trussel, ifølge sangtekstene.

– Det ottomanske riket var en sterk militærmakt. Visene inneholder mye propaganda mot fiendene som truer, sier Haugen.

Menneskene på denne tiden var opptatt av verdens undergang. De tolket tegn i naturen og var bekymret for samfunnsutviklingen.

LES OGSÅ

Kan man leve av å være kunstner?

Advarer mot utenlandsk mote

– Forestillingen om at den siste tiden har kommet, er et sentralt tema i mange av visene, sier Berg.

Undergangen er menneskenes egen feil. De har syndet.

Under katolisismen kunne folk påvirke om de havnet i himmel eller helvete. Da havnet de i skjærsilden etter døden, og der kunne de gjøre opp for sine synder. Denne muligheten forsvant med protestantismen.

– Etter reformasjon er det troen alene som avgjør. Om du kommer til paradis, handler om deg, din tro, gjerninger og livet du har levd på jorden. Det blir mer prekært å ha god livsførsel og leve ordentlig. De kristne dydene blir viktigere, forklarer Berg.

Flere av visene handler om dommedag og hvordan man kan havne på rett sted etterpå. De slår hardt ned på lureri i handel og høye renter.

Tegnene på jordas undergang fantes i naturen og på himmelen, men også hos kvinnene.

– Det blir også advart mot å være forfengelig og følge utenlandsk mote, sier Haugen.

Massakre på protestanter

Krig, politikk og religion er tema for flere av visene.

Europa er i krig. Fra år 1618 startet det som senere er kalt tredveårskrigen. En av årsakene var konflikten mellom protestanter og katolikker, ifølge Store norske leksikon.

Den protestantiske byen Magdeburg i Tyskland ble beleiret av katolske styrker. Innbyggerne overga seg til slutt, men for sent. Beskjeden nådde aldri fram til den katolske kommandanten. 20. mai 1631 stormet 40.000 soldater byen.

De satte fyr på husene, og brannen spredde seg fort. Soldatene hadde ikke fått lønn, og de krevde inn verdisaker. Da innbyggerne ikke hadde mer å gi fra seg, startet volden, torturen, voldtektene og drapene.

Det bodde 25.000 folk i Magdeburg, bare 5.000 overlevde stormingen.

Propaganda for krig

En av visene i Peder Rafns visebok handler om massakren i Magdeburg. Forskerne kaller det en nyhetsvise – slik fikk folk høre om krigens tap og seire.

– Tenk så fort en sang kan flytte seg. Det krever bare at noen husker teksten, sier Berg.

Visen om Magdeburg dramatiserer massakren. Den viser vantro og sjokk over grusomhetene.

– Dette er også propaganda. Et innlegg for fortsatt krig, sier Berg.

En annen vise skryter av et sjøslag ved Hamburg i Tyskland. Protestantene vant slaget og blir beskrevet som tapre og flinke soldater.

Andre viser argumenterer for at Danmark-Norge skal bli med i krigen. Kong Christian IV ville det, mens riksrådet sa nei. En av visene støtter kongen.

– Du kommer tett på krigsfrykten. Visene er så lange med mange vers. Du kan føle at frykten stiger, fienden rykker nærmere og nærmere. Det kommer bud herfra og derfra. De spør: Hvor er kongen, hvor er Gud? sier Berg.

Da Oslo brant

I 1624 brant Oslo. Trehusene var lett bytte for flammene. Nesten alle bolighus og matlagre brant opp. Etter tre dager lå byen i ruiner, ifølge Oslo byleksikon.

To år etterpå skrev handelsmannen Hans Nilssøn Gris en vise om brannen.

Dette er den første skjønnlitterære beskrivelsen av Oslo-brannen, ifølge forskerne.

- Visen handler om hvordan ulykken rammet Oslo-borgerne fordi de ikke hadde fulgt Guds ord, sier Haugen.

Kong Christian bestemmer at byen, som nå får navnet Kristiania, skal bygges opp i mur, for å unngå en ny brannkatastrofe. Dette er Kvadraturen som fortsatt har bygninger fra 1640-tallet.

Visen sier adjø til gamle Oslo, kalt Ansla, og hilser nye Kristiania velkommen.

Adi du gode Ansla/
Jeg biud’r dig gode Nat;
Hild vær' Christiania/
Naar Jeg tager dig fat.

LES OGSÅ

Historie-blogg: At Oslo har hatt sjøboder som i Trondheim, Bergen og Drammen, er ikke så kjent

Ulykkelig kjærlighet

Flere av visene handler om kjærlighet. Noen av dem hinter forsiktig om erotikk: «Jeg vil gå i rosehagen din.»

Kjærlighetssorg er tema for en annen vise. En ung kvinne har blitt forlatt.

– Hun er kjempelei seg. Hun vil heller dø enn å være så ulykkelig, sier Berg.

Kvinnen i visen ville vært lykkelig om hun aldri hadde møtt sin elskede. Hun ga sitt hjerte til ham, men han belønnet henne med utroskap.

Eya huor gantske lycksalig vaar ieg/
Om ieg aldrig haffde seet dig/
Jeg haffde mit Hierte vent til dig/
Men du met wtro lønner mig/

Mange spor til fortiden

Siv Berg og Trond Haugen håper nå at andre forskere tar fatt på Peder Rafns visebok. De mener visene er godt egnet for videre forskning.

– Det er mange spor å følge. De kan se på tekstene, musikken eller politikken. Viseboken er en kilde til mobilitet, bok- og trykkehistorien. Det er et rikt og egenartet kildemateriale til en felleseuropeisk kultur som Norge var en del av, sier Berg.

Viseboken gir oss et bilde av hva folkene på den tiden var opptatt av.

– Du får en følelse av å komme nærmere folkene på 1600-tallet, sier Haugen.

Hva med å bruke visene slik de er ment til? Å synges?

Det er fullt mulig, men foreløpig krever det litt jobb.

– Vi viser til melodiene og kildene der de kan finne noter. Men folk må selv finne fram til de gamle notebøkene, sier Haugen.

– Men jeg har en våt drøm om å gi ut Peder Rafns notebok, sier han.

—————

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

LES OGSÅ

Finske retts­medisinske eksperter: Karl 12. må ha blitt drept av en norsk kule