Et nedtagget hus i den romerske byen Pompeii. Etter et vulkanutbrudd ble byen begravet i aske, og gir oss et innblikk i datidens gateverden.
Et nedtagget hus i den romerske byen Pompeii. Etter et vulkanutbrudd ble byen begravet i aske, og gir oss et innblikk i datidens gateverden.

Taggingens historie:
«Gråt, jenter! Min penis har gitt dere opp. Nå gjennomtrenger den menns bakender»

Fra romerske smug til norske jernbanestasjoner, så har graffiti fulgt menneskehetens utvikling. Hvorfor er vi så glade i å tagge?

Moderne hedonistiske hilsener på en dovegg.
Moderne hedonistiske hilsener på en dovegg.

Hvis du noensinne har besøkt et offentlig toalett, eller trillet inn til en togstasjon, så er det tydelig at vi mennesker liker å tagge, skrible og drive graffiti på alle blanke flater vi finner.

Dette er ikke et fenomen som kom med sprayboksen og tusjen. Allerede for mange tusen år siden, da romerne tuslet rundt i toga og sandaler, sto folk på de støvete gatene og risset inn det de hadde på sine hjerter.

Disse små hilsenene fra fortiden forteller oss at selv om årtusen skiller oss, så er vi kanskje likere enn vi tror.

Hærverk i aske

Det meste vi vet om antikkens graffiti, stammer fra den italienske byen Pompeii. Etter et vulkanutbrudd ble mesteparten av byen brått godt bevart. Over 10 000 skriblerier og tegninger er funnet her, risset inn på vegger og stolper.

Jon Iddeng har skrevet flere bøker om antikken, og er førsteamuensis II ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Pompeii antagelig var en litt spesiell by, ifølge Iddeng. Mange kunne lese og skrive, og folkehavet var kanskje noe mer løssluppent enn andre steder.

– Men vi må uansett anta at fenomenet har vært temmelig vanlig rundt om i Romerriket. Det finnes noen rester også andre steder, men stort sett har tidens tann visket ut slike spor, sier han til forskning.no.

Det bevarte Pompeii er formelig krydret av erigerte peniser og sexscener, noe Iddeng sier turister i dag kan finne ekstra pikant. Han sier også at variasjonen minst var like stor i antikkens graffiti, som i vår egen.

– Når det kommer til de skriftlige skribleriene er det alt fra den sedvanlige «NN var her», til kjærlighetserklæringer, politiske agitasjon og markedsføring av produkter, sier historikeren.

Denne graffitien fra antikkens Pompeii skal vise en mann med abnormt stort understell. Disse tegningene fungerte som ondt-avvergende symboler, ifølge forsker.
Denne graffitien fra antikkens Pompeii skal vise en mann med abnormt stort understell. Disse tegningene fungerte som ondt-avvergende symboler, ifølge forsker.

Vegger før Facebook

En forskjell fra vår tid, er muligens at de grove graffiti hadde en litt mer lyrisk schwung. Flere er skrevet på vers, både fornærmelser og selvskryt.

– Mange er også ganske grove - mer enn 60 graffiti nevner ordet futuere (å knulle) – og ikke sjelden med referanse til prostitusjon: «Felix gjør det for fire as, Florus for ti», forteller Iddeng.

En as var en romersk mynt, laget av kobber. Om Felix sitt tilbud lød som et pompeiisk Black Friday i romerske ører, er ikke godt å si.

Fra antikken stammer også mange evige visdomsord. En av de mindre kjente, sto noen og risset inn i veggen for to tusen år siden:

«Han som knuller en ild, brenner sin penis».

En del paralleller kan kanskje trekkes mellom Facebook-vegger og gamle steinvegger.

Hvis du tror datidens folk slapp unna skryteoppdateringer av den hjemmelagde maten de kokte opp, så må du kanskje tro om igjen. I en gladiatorkaserne står denne dype beskjeden til omverdenen:

«Den nittende april, lagde jeg brød».

Hvorvidt dette skal tolkes bokstavelig fra en krigersk kokk, eller i overført betydning vites ikke. En melding som er vanskeligere å misforstå, er denne:

«Aufidius var her. Adjø».

Hilsen fra fortiden

Fortidens folk slapp heller ikke unna kvalmende kjærlighetserklæringer på sine vegger. Noen av Pompeiis romantiske kunne melde:

«Hvis noen ikke tror på Venus, så bør de se min kjæreste».

«Jeg selger ikke min ektemann, ikke for alt gull i verden».

«Vibius Restitutus sov alene her, og savnet sin kjære Urbana».

Eller den fryktelig poetiske:

«Gråt, jenter! Min penis har gitt dere opp. Nå gjennomtrenger den menns bakender. Farvel, vidunderlige femininitet!»

Litt triveligere er kanskje da et slags rop om å være det som, på nettet i dag, kalles BFFs best friends forever:

«Vi to kjære menn, venner for alltid, var her. Hvis du ønsker å vite våre navn, så er de Gaius og Aulus».

Bæsjebesatte borgere

En gjenganger på Pompeiis vegger, er drittsentrert rissing. Blant alle beskjeder å komme med, var denne viktig nok for forfatteren til å skrives tre ganger på samme vegg:

«Secundus bæsjet her».

Eller hva med denne, som slår sammen en hilsen med en interessant opplysning?:

«Apollinaris, legen til keiser Titus, dreit godt her».

Med kloakktilstander i gatene, har noen blitt bekymret:

«Driteren, måtte alt løse seg slik at du kan forlate dette stedet».

Men til slutt må tydeligvis noen ha fått nok av all dritten:

«Til den som bæsjer her. Vokt deg for forbannelsen. Hvis du ignorerer denne forbannelsen, måtte du få en sint Jupiter til fiende».

Og det er det nok de færreste som ønsker.

Datidens disser

«Epafra, du er skalla!».

«Chie, jeg håper dine hemoroider gnir sammen så mye at de gjør mye mer vondt enn noensinne tidligere!».

«Samius til Cornelius: gå og heng deg!».

Dette er bare tre eksempler på god, og i dette tilfellet, bokstavelig talt gammeldags skittkasting. Men blant fordums fornærmelser, finnes også noe mer betydelig.

En av verdens eldste karikaturer, risset inn ved Pompeii. Over det skallede hodet står «Rufus est».
En av verdens eldste karikaturer, risset inn ved Pompeii. Over det skallede hodet står «Rufus est».

På Palatinerhøyden i hjertet av Roma, stedet der keisernes palasser lå, ble det i 1857 funnet noe spesielt. Risset inn i en vegg var noe som tilsynelatende skulle håne byens voksende religiøse minoritet.

Under en tegning av en mann med eselhode på et kors, og en som strekker sin hånd i været mot skikkelsen, står det skrevet:

«Alexamenos tilber sin gud».

Dette kan faktisk være den tidligste kjente avbildningen av Jesus, og dateres som regel til starten av 200-tallet.

Til venstre et bilde av Alexamenos-graffitien, til høyre en skisse. Graffitien kalles også graffito blasfemo – den blasfemiske graffitien.
Til venstre et bilde av Alexamenos-graffitien, til høyre en skisse. Graffitien kalles også graffito blasfemo – den blasfemiske graffitien.

Hvem Alexamenos var, vites ikke, men i et tilstøtende kammer står det tilsynelatende et svar på den hedenske hånen:

«Alexamenos er trofast».

Mangel på sosiale medier

Så hvorfor tok romerne seg tid til å risse disse vidt forskjellige beskjedene inn i stein?

– Folk er folk. Da som nå. De hadde vel samme behovet for å uttrykke seg som oss, men verken med Facebook eller Twitter, sier Jon Iddeng.

– De offentlige toalettene var heller ikke utstyrt med dovegger rundt hver bås, som vi er vant til, og hvorpå iallfall min generasjon skrev iherdig. Den muligheten til å etterlate seg noe, tanketomt eller tankefullt, som andre kan lese eller se på er åpenbart en viss iboende menneskelig trang.

Men hva med parallellene til dagens pøbelstreker? Er dette med å legge igjen et merke, noe iboende i oss mennesker?

Mikael Lien Andersen har skrevet masteroppgave på moderne graffiti, og blodbrusingen dagens gateartister kjenner på.

– Forskere virker enig om at graffiti har eksistert helt siden mennesker begynte å leve sammen i samfunn, og oppdaget muligheten til å oversette tanker eller følelser til omgivelsene rundt, skriver han til forskning.no.

Da og nå

Så vidt han vet, er det skrevet lite sammenlignende om oldtidens og nåtidens graffiti.

– Det er en spennende problemstilling, men det handler kanskje litt om å fortelle omverdenen om at jeg eksisterer? Vi er ikke gamle før vi begynner å tegne med kritt på veggene i skolegården, og alle har vel risset inn noen ord på et tre eller en benk, sier Andersen.

– Kanskje gjør vi dette for å ta eiendom over gjenstanden, og fortelle andre at «her var jeg».

Hvorfor vegger er så forlokkende for oss mennesker å skrible på, og hvorfor det har appellert til alt fra gladiatorer til punkere, er ikke godt å si.

Hvorom allting er, så oppsummerer kanskje en av Jon Iddengs personlige favoritt-skriblerier fra Romerriket det godt:

«Jeg beundrer deg, O vegg, for at du som bærer så manges bekymringer, fremdeles står oppreist!»

Powered by Labrador CMS
Powered by Labrador CMS