Døden er noe mennesker alltid har måttet forholde seg til. Hvordan vi har valgt å gjøre det, har variert.

Før i tiden ble det i en del tilfeller tatt en gipsavstøpning av ansiktet like etter dødsfallet. Denne ble modell for en såkalt dødsmaske, også den av gips.

Tradisjonen har røtter i førkristen tid: Både egypterne og romerne laget masker av kjente skikkelser. De mest berømte er maskene av faraoene, kongene i det gamle Egypt.

Eksempler fra nyere tid er dødsmasker av flere forfattere, kunstnere og komponister, som vår egen Edvard Munch, død i 1944.

– Tanken var at man kunne ta vare på den åndeligheten, innsikten og geniet de representerte gjennom å fryse ansiktet deres i dødsøyeblikket, forteller Ole Marius Hylland. Han er seniorforsker og kulturhistoriker ved Telemarksforsking.

Laget voksfigurer

Hylland har sett nærmere på den årtusenlange tradisjonen med dødsmasker og også undersøkt hvilke som finnes på norske museer i dag. Dette skriver han om i et kapittel i boka Museums as cultures of copies.

I tiden etter Kristi fødsel var det først blant kongelige at tradisjonen med dødsmasker bredte om seg i Europa. Gjennom middelalderen og renessansen var det vanlig å lage figurer som forestilte den avdøde kongelige.

For at figuren skulle bli så lik den avdøde som mulig, ble det først laget en avstøpning av ansiktet.

Den endelige voksfiguren ble pyntet med den avdødes klær og brukt i begravelsesseremonien eller på gravstedet.

Dødsmaske i ramme

De første dødsmaskene av andre personer enn kongelige dateres til starten av renessansen, nemlig 1400-tallets Firenze.

Her kom dødsmasker på moten i private hjem, der de for eksempel ble satt i ramme eller brukt som ansikt til byster med bakhode, nakke og skuldre. Driveren var sannsynligvis ønsket om ære og berømmelse. Blant de som fikk ansiktet sitt avstøpt, var den berømte statsmannen Lorenzo de' Medici.

På slutten av 1700-tallet fikk maskene trolig en mer representativ funksjon. Den tyske kulturforskeren Susanne Regener har pekt på at dødsmasken da ble et slags avtrykk av den avdødes personlighet, noe man kunne ta med seg og la seg inspirere av.

Samtidig oppstod det en tradisjon med å lage dødsmasker av forbrytere. Det fortelles blant annet at det var denne typen praksis som var starten på karrieren til franske Madame Tussaud, kvinnen bak Londons berømte voksmuseum.

– Det er flere eksempler på at det helt opp til 1920-tallet ble tatt dødsmaske av forbrytere umiddelbart etter henrettelser. Dette fordi man var overbevist om at menneskelige egenskaper kunne leses ut fra en persons utseende. Kriminalitet kunne studeres gjennom systematiske undersøkelser av hvordan forbrytere så ut, sier Hylland.

Norges dødsmasker

Hylland har sett nærmere på ni dødsmasker i Norge, og det finnes også noen flere. Dødsmaskene er spredt på ulike museer, og det virker til dels tilfeldig hvordan de har havnet der de er:

• Dødsmaskene til Henrik Wergeland og hans søster Camilla Collett finnes på Norsk Folkemuseum.
• Bjørnstjerne Bjørnson ble det laget flere dødsmasker av, som er på Aulestad i Gausdal og Molde bibliotek. Sistnevnte har fått sin maske overført fra Romsdalsmuseet.
• På Kulturhistorisk museum finnes en avstøpning av hånden til Kong Oscar I og dødsmasken til kong Karl IV. Begge disse var konger over Sverige og Norge på 1800-tallet. Det finnes også en dødsmaske og byste av Karl IVs lille sønn, prins Carl Oscar.
• Sunnmøre Museum har dødsmasken til forfatteren Rasmus Steinsvik.
• Munchmuseet har dødsmasken til Edvard Munch.
• Ringve Musikkmuseum har en maske som ble laget av Beethoven mens han levde, i tillegg til to dødsmasker: Frédéric Chopin og den ukjente piken fra Seinen. Sistnevnte har fått mye oppmerksomhet og berømmelse.

Dødsmasken bak Anne-dukken

Piken fra Seinen ble funnet i elva Seinen i Paris i 1880-årene. En assistent ved likhuset skal ha blitt så fascinert av skjønnheten og uttrykket hennes at han laget en avstøpning.

Den inspirerte mange, blant annet kunstnere og skribenter.

– Denne dødsmasken ble en slags pyntegjenstand. Via mange omveier havnet kopiene av den på veggene i millioner av europeiske hjem, forteller Hylland.

Blant annet havnet den på veggene til leketøysprodusenten Åsmund Sigurd Lærdals besteforeldre. Også han lot seg inspirere av uttrykket hennes da han laget en av Norges store eksportvarer: Anne-dukken, som har trent over 400 millioner mennesker i livredning.

– Denne dødsmasken blir altså reprodusert den dag i dag gjennom stadig nye utgaver av Anne-dukken. Det er både kuriøst og interessant, og det er liten tvil om at det er den dødsmasken som er spredt lengst og sett av flest.

Bjørnson på utstilling

Ikke alle dødsmasker har blitt pyntegjenstander. Noen av dem har vært til hjelp for skulptører og flere har blitt utstilt, for eksempel som del av utstillinger om de personene maskene viser.

Wergelands dødsmaske ble brukt som hjelp for skulptøren Gustav Vigeland, da han laget en Wergeland-statue i 1907. Denne dødsmasken har også blitt stilt ut.

Edvard Munchs maske ble sist utstilt som del av utstillingen Munch på papir i 2013.

Dødsmaskene til Bjørnstjerne Bjørnson er trolig de eneste som er utstilt den dag i dag. Den ene står i hjemmet hans på Aulestad, del av Stiftelsen Lillehammer Museum, den andre er del av en Bjørnson-utstilling på Molde bibliotek.

Livet stopper på museum

De fleste dødsmaskene i Norge har imidlertid aldri vært utstilt og få vet at de eksisterer. Ifølge Hylland ser det ut til at de fleste dødsmaskenes liv stopper når de kommer inn i en museumssamling.

– Museene er steder som i prinsippet skal ta vare på absolutt alt menneskelig. Mange er proppfulle av gjenstander som aldri blir utstilt, sier Hylland.

Det kan til dels handle om kapasitetsproblemer, som at man ikke har lokaler eller nok montre til å utstille alt, forklarer han.

Muligheter og utfordringer

– Dødsmaskene er kuriøse og ikke veldig viktige, men de viser litt av både de mulighetene og de utfordringene museene har i dag.

Selv synes Hylland at det kunne bli en fascinerende utstilling hvis noen forsøkte å samle de dødsmaskene som finnes i Norge.

– Maskene gir ikke lenger mening i seg selv. De er heller ikke alltid så pene. Camilla Collett mangler for eksempel flere tenner, forteller han.

De bringer også døden tett innpå, legger han til.

– Men jeg tror at det kunne være flere interessante og flerdimensjonale historier å fortelle om disse maskene også i dag, for eksempel om hvordan mennesker forholdt seg til døden i tidligere tider, sier Ole Marius Hylland.

Referanse:

Ole Marius Hylland: Faces of death. Deathmasks in the museum. Kapittel i boka Museums as cultures of copies, 2018. (Sammendrag)

Artikkelen er produsert og finansiert av Telemarksforsking

Telemarksforsking er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.