– De norrøne overlevde på Grønland i over 400 år fordi de brakte med seg økologiske tilpasnings-strategier fra Norge og Island, skriver kronikkforfatteren. (Maleri av Carl Rasmussen)
Slik levde norrøne bønder på Grønland i vikingtida
KRONIKK: Hvordan klarte de norrøne å livberge seg der i over 400 år, og hvordan skal en forklare at deres historie endte med verdenshistoriens kanskje mest omdiskuterte forsvinningsnummer?
Fra år 985 AD til omtrent 1420 levde en norrøn bondebefolkning på Grønland som på sitt meste var på ca. 2500 mennesker. Et helhetlig bilde av hvordan dette samfunnet kan ha fungert får en ved å jamføre med Norge og Island der bøndene kom fra
To hovedproblem har opptatt forskerne. Hvordan klarte de norrøne å livberge seg der i over 400 år, og hvordan skal en forklare at deres historie endte med verdenshistoriens kanskje mest omdiskuterte forsvinningsnummer? Det engelske forlaget Routledge utga i oktober 2018 en monografi på 430 sider om dem, skrevet av undertegnede.
Møtte flere økologiske utfordringer
En arkeologisk tradisjon har ment at de norrøne utvandret til Grønland fordi det var knapphet på jord i Norge. Men i det nye landet ventet dem ei problematisk tilpasning til annerledes naturforhold og klima. De overlevde fordi Grønland fram til år 1250 opplevde en varmeperiode.
Hovedproblemet var at korn ikke ble modent på Grønland. Bøndenes svar var å kombinere flere andre matkilder i en årlig syklus. Størrelsen på ruinene av grønlendingenes fjøs gjør det mulig å beregne gjennomsnitts-buskapen deres til 7-8 melkekyr, antallet geiter og sauer kan en anslå ved å jamføre med Norge og Island. Husdyrene var grunnvollen i matforsyninga og kan ha dekket ca. 57 prosent av kaloribehovet, derav 53 prosent fra melk og 4 prosent fra kjøtt. Omtrent 50 prosent av kaloriene kom fra storfe, 7 prosent fra sauer og geiter. Økt husdyrhold dekket langt på vei det matunderskuddet mangelen på korn skapte.
Sommerbeite var ikke noe problem på det norrøne Grønland. Verre var det med vinterfôr de syv månedene kyrne måtte stå på bås. Graset ble slått og tørket om sommeren, og lagret i uthus til det kunne trekkes hjem på sledeføre. De rodde langs strendene, tørke gras der de fant det, og rodde det hjem. Siden de ikke hadde åker, kunne de bruke all gjødsla på å dyrke fram engstykker der graset grodde frodigere. Disse kan en fremdeles se rundt norrøne ruiner.
Tenkte langsiktig
Norske kystbønder drev jakt på reinsdyr og sel. På Grønland var forekomstene rikere og foregikk nærmere bosetningene slik at bøndene kunne nytte ledige perioder mellom andre gjøremål. Viltvoksende marehalm ble malt til mjøl, den kunne suppleres med lin, angelika, skjørbuksurt (kokleare), bær og tang.
Kystfisket langs norskekysten kan der ha dekket fjerdeparten av kaloribehovet. På Grønland var fisk mindre tilgjengelig fordi bosetningene lå inne i fjordene og sjøtemperaturen var lavere. Men mange gårder eide en kombinert ro- og seilbåt kalt «seksring» som ble brukt både til fjordfiske og persontransport. Ved å kombinere næringer tilpasset årstidene oppnådde grønlenderne matsikkerhet. De gjorde naturen mer produktiv ved å rydde og gjødsle engstykker og beitemark. De tenkte langsiktig.
Husdyrbruket deres var mer robust enn tidligere forstått
Etter AD 1250 ble klimaet kjøligere. Arkeologer har ment at norrøne grønlendere hadde usikre matforsyninger fra starten, men nå ble matproduksjonen så redusert at helsetilstanden ble forringet.
Skipstrafikken opphørte så de kunne vanskelig evakuere. Innvendinga mot dette bildet er at kaldere klima og kortere vekstsesong kan hindre korn fra å bli modent, men på Grønland dyrket en ikke korn. Temperatur-fallet var ikke så dramatisk at det hindret grasveksten og produksjonen av vinterfôr til husdyra. Bonden ville telle antall lass som ble båret inn i løa hans om høsten, og kunne da anslå hvor mange husdyr han kunne fø gjennom vinteren. Husdyrbruket på Grønland var mer robust enn skrivebords-arkeologer har forstått!
Hadde sitt eget lovverk
Sosiologen Max Weber definerte en stat som en organisasjon med monopol på legitim vold. På 900- og 1000-tallet begrenset den norske kongen lokale høvdingers rett til å holde væpnede svenner, og sagaskriverne mente det var en hovedårsak til at mange emigrerte. Weber og sagaskriverne oppfattet statsdannelse på samme måten. De norrøne forlot ikke sine hjemland fordi de manglet jord.
Fram til 1260 hadde den norrøne bosetninga ingen ytre fiender og det ble ikke organisert noen leidangs- eller forsvarsordning, etter norsk mønster. Konflikter mellom grønlandske hushold ble dømt i samsvar med «Grønlandsk lov» på ei ting-forsamling avholdt ved sankthans på gården Gardar.
Fram til 1260-årene holdt de norrøne til sør for Diskobukta. Inuittenes jaktområde lå på god avstand nord for Melville-bukta. I den følgende perioden trengte inuittene sørover og inn i de norrønes jakt- og bosetningsområder. De norrøne jaktet først og fremst hvalross, inuittene sel, og begge ressurser var rikelige. Det er ikke innlysende at møtet mellom de to folkegruppene måtte bli voldelig. Hvorfor ble det likevel det?
Hvor ble det av de norrøne bøndene på Grønland?
Bøndenes arbeid fremmet ikke voldelighet. De tok vare på sine husdyr for at de skulle produsere melk, ull og slakteferdige ungdyr hver høst. Tinget på Gardar begrenset feidene. Jegerne hadde en annen bakgrunn. Forfatteren Niels Egede hevdet i 1770 at inuitter hadde glede av å «skjærer opp byttedyr som fremdeles lever».
Den grønlandsk-danske etnologen Knud Rasmussen intervjuet i 1904 inuitter som hadde levd i jegersamfunn utenfor den danske statens kontroll. I år med knapphet på mat, reduserte de antall munner å mette ved å etterlate lite produktive medlemmer på et øde sted der de ville sulte i hjel. En 15 år gammel gutt fortalte at mens han levde i jegersamfunnet, følte han konstant frykt for å bli drept «fordi min far var død». Mekanismene for å stoppe en blod-feide var svake.
Ivar Bárdarson var en norsk prest som omkring 1350 besøkte den nordligste av de to norrøne bosetningene på Grønland i et krigsutrustet skip for å hjelpe dem «mot inuittene». «Da de kom dit fant de ikke et eneste menneske hverken kristent eller hedensk, bare frittgående husdyr».
De så ingen inuitter, de kan ha vært inne i fjordene på jakt. Sommeren var beste melketida for kyr og geiter, og for innhøsting av vinterfôr. For norrøne bønder var det utenkelig å overlate husdyr og gårdsanlegg til seg selv. Ivar sier ikke hvor det var blitt av dem, åpenbart fordi leserne visste svaret. De var alle døde. På det norrøne Grønland var spredt gårdsbosetning det fornuftige for de som skulle dyrke jorda. Det gjorde dem til lett bytte for inuittenes «hit and run»-taktikk.
Tyder på konflikt
De norrøne overlevde på Grønland i over 400 år fordi de brakte med seg økologiske tilpasnings-strategier fra Norge og Island. Hvorfor endte deres historie likevel med et forsvinningsnummer som for mange og spesielt arkeologer har vært uforståelig?
Kildematerialet støtter ikke en hypotese som vektlegger klimaforverring og økologiske problemer.
Hypotesen om etniske konflikter støttes derimot av skrift-kildene, falsifiseres ikke av det arkeologiske materialet, og må i dagens forsknings-situasjon anses som verifisert. Kyndige bønder kan mestre nye naturforhold og klimatiske endringer, men de har lite å stille opp med når motstanderen er tallmessig overlegen og ikke trenger ta hensyn til følgene av egen voldsbruk.
Teksten ovenfor bygger på: Arnved Nedkvitne: Norse Greenland. Viking Peasants in the Arctic, Routledge: London og New York, 2019, spesielt sidene 245, 298-301, 53, 338 og 348.
