Redaktør Nina Kristiansen til venstre og den franske sangeren Blanche d'Antigny (1840-1874), malt av Betinet.
Redaktør Nina Kristiansen til venstre og den franske sangeren Blanche d'Antigny (1840-1874), malt av Betinet.

Takket være noen tøffe damer, sykler jeg dit jeg vil

REDAKTØREN ANBEFALER: Du bør lese denne fine artikkelen fra forskning.no-arkivet.

Publisert

Det er fort gjort å glemme at Norge ikke har vært et likestilt land. For nå vi er stolte av å komme øverst på internasjonale lister for lykke, velstand og altså likestilling.

Det har ikke kommet av seg selv. Den første bølgen med kvinnekamp handlet om retten til å få stemme, ta utdanning og lønnet arbeid. Deretter har det gått slag i slag.

En av forutsetningene for å være et fritt menneske, er at du kan bevege deg dit du vil når du vil. Derfor har kvinners bevegelsesfrihet blitt begrenset - før i tiden og i dag. Det skjer ved forbud, ved å stemple uønsket adferd som ukvinnelig og stygt eller under dekke av å beskytte kvinner mot anstrengelser og farer.

Derfor måtte Gerd von der Lippe løpe under mannsnavn i Holmenkollstafetten i 1972. Derfor får ikke kvinner i Yemen i dag gå ute uten en mann, derfor kan ikke iranske kvinner løpe fritt og derfor får ikke norske kvinner lov til å konkurrere i skiflyvning.

Men sykle kan kvinner i Norge. Det kom heller ikke av seg selv. Les historien, skrevet av journalist Eivind Torgersen, om hvordan det gikk til: