«I 1843 gikk husmannsdatteren Sørine Eriksdatter Aaseide til fots fra Ullensaker og inn til hovedstaden for å søke om opptak på jordmorutdanningen.»
Slik starter den ferske boken «Profesjonsutdanninger i sentrum. Fra jordmorutdanning til OsloMet 1818–2018».
– Statushevingen og veksten i de kvinnedominerte utdanningene ved høyskolene har vært blant de viktigste bidragene til likestilling mellom kvinner og menn i det norske samfunnet, sier forfatter og forsker Jan Messel ved Senter for profesjonsstudier på OsloMet.
Da Sørine ønsket opptak på jordmorutdanningen, hadde den allerede eksistert i 25 år.
Jordmorutdanningen, som i 1818 ble etablert ved Fødselsstiftelsen i Christiania, er dermed den eldste av utdanningene som har en ubrutt linje fram til dagens OsloMet, forteller Messel.
Et feministisk prosjekt
De yrkesrettede utdanningene har gjennomgått store endringer siden jordmorutdanningen ble etablert for over 200 år siden.
En rekke kvinneyrker har beveget seg fra å være yrkesutdanninger uten særlig prestisje, til å bli akademiske universitetsutdanninger.
– Når det i dag er et flertall av kvinner blant studentene i høyere utdanning, skyldes dette i større grad disse endringene, enn at kvinner har søkt seg til de tidligere mannsdominerte universitetsfagene, sier forfatteren.
Overrepresentasjonen av døtre fra familier der foreldrene har lang utdanning og høy inntekt, har vært langt mindre ved høyskoleutdanningene enn ved de tradisjonelle universitetsutdanningene.
– Utviklingen innenfor høyskoleutdanningene har dermed også i større grad hatt en likestillingseffekt i de jevne lag av befolkningen, sier forskeren.
– Kunnskapsutviklingen innenfor flere av utdanningene ble drevet fram som feministiske prosjekter, av kvinnene selv, men i et spenningsforhold til de som forvaltet den «høyere» kunnskapen, utdyper han.
Om yrkesutdanning i endring
Forfatteren tar i hovedsak for seg de 25 årene etter at en rekke tidligere enkeltstående høyskoler i 1994 ble samlet i Høgskolen i Akershus og Høgskolen i Oslo, som igjen ble slått sammen som Høgskolen i Oslo og Akershus i 2011.
I 2018 fikk høgskolen universitetsstatus som OsloMet – storbyuniversitetet.
Fremdeles en klar kjønnsdeling mellom studiene
Da disse utdanningen ble utviklet i starten av forrige århundre, ofte av og for kvinner, var det borgerskapets kvinner som begynte å studere.
– Det var et kvinneoverskudd, og de som ikke ble gift, måtte skaffe seg et erverv. Forskjellige kvinnesaksforeninger engasjerte seg sterkt i disse utdanningene, sier Messel.
At kvinner fikk adgang til utdanning og yrkesliv, var en viktig del av kvinnefrigjøringen også den gang, men var samtidig basert på en klar rollefordeling mellom kjønnene.
Kvinneutdanningene var knyttet til omsorg, helse og pedagogikk for de minste.
Det mønsteret som da ble etablert, viste seg å være svært standhaftig. Fremdeles er det en overveldende overvekt av kvinner på mange utdanninger ved OsloMet.
Ved enkelte av dem er nær 90 prosent av studentene kvinner. Motsatsen er ingeniørutdanningen der omtrent 80 prosent er menn.
Likestillingen har med andre ord skjedd innenfor et system der kvinner og menn fremdeles blir tilskrevet ulike roller. Et annet moment er at kvinneyrkenes statusheving ikke har fått sitt motsvar i lønnsutviklingen.
Fra erfaring til teori
Messel har også vært interessert i hvordan profesjonsutdanningenes plass i det utdanningspolitiske landskapet har endret seg igjennom årene.
Profesjonsutdanninger har endret seg mye. Teori og forskningsbasert kunnskap har over tid tatt over for mye erfaringsbasert kunnskap.
Profesjonene var selv pådrivere for å få lengre utdanninger og mer teori inn i utdanningene. Oppfatningen var at dette både ville bedre yrkesutøvelsen og gi yrket høyere status.
Etter at utdanningene ble innrullert i utdanningspolitikken fra 1970-årene, bidro også myndighetenes politikk til en økende akademisering.
Høyskoler og universiteter likere etter 1994
Høyskolereformen i 1994 innebar at 98 mindre statlige høyskoler ble sammenslått til 26 større enheter. Etter 1994 ble skillelinjene mellom høyskolene og universiteter mindre.
– Forskning ble en del av høyskolenes oppgaver, en felles stillingsstruktur mellom høyskoler og universiteter ble innført, og det ble stilt større krav til formell akademisk kompetanse hos underviserne, sier Messel.
Samtidig førte økonomiske nedskjæringer til undervisning i større grupper og mer selvstudier. Det særegne ved profesjonsutdanningene ble svekket, ifølge Messel.
Kvalitetsreformen i 2003 innebar mer vekt på teori, en trend som ble forsterket da det ble aktuelt å bli et universitet.
Forfattere beskriver dette som akademisering ovenfra. Det ble ikke alltid tatt hensyn til profesjonenes premisser og egenart.
Høyskoler uten klar identitet
Da de to høyskolene i henholdsvis Oslo og Akershus ble etablert i 1994, hadde de et dobbelt identitetsproblem, ifølge Messel. De samlet flere selvstendige profesjonsutdanninger med lange tradisjoner. De nye høyskolene hadde derimot ingen klar felles identitet.
– De første årene Høgskolen i Oslo eksisterte, ville for eksempel ikke journalistikkstudentene at det skulle stå HiO på vitnemålet, men Journalisthøyskolen. Det hadde større status, sier Jan Messel.
Særlig for Høgskolen i Oslo ble det viktig å bygge en felles identitet.
Utfordringen lå i at det som samlet høyskolen – profesjonsutdanning – også skapte skillelinjer. Det er nok fremdeles en aktuell problemstilling på dagens OsloMet, ifølge forfatteren.
Fagidentitetene var og er fremdeles sterke.
De to høyskolene hadde heller ingen særlig sterk posisjon i hovedstadsregionens identitet. Mens regionale høgskoler andre steder ofte var bygd på distriktshøyskoler med sterke bånd til lokalpolitikere og næringsinteresser, hadde ikke HiO en slik plass i Oslo.
Høgskolen i Akershus fikk derimot en viss regional forankring da den ble samlet på Kjeller i 2003.
Etableringen av OsloMet
Messel har med boka villet vise at historien til høyere utdanning i Norge er mer enn fortellingen om de gamle universitetene og det distriktspolitiske aspektet.
Profesjonsutdanninger har lange kunnskapstradisjoner. Det er disse utdanningene som nå er samlet på OsloMet.
Han tror at mye av den utviklingen som har skjedd i de siste tiårene, nok ville ha foregått uansett.
– De ansatte var ikke veldig opptatt av om det ble universitet eller ikke. Det som betydde noe, var hva som skjedde med undervisningen, sier han.
Referanse:
Jan Messel: Profesjonsutdanninger i sentrum. Fra jordmorutdanning til OsloMet 1818–2018. Pax forlag, 2021. (Forlaget om boken)
Tidslinje
- 1818: En norsk jordmorutdanning ble etablert ved Fødselsstiftelsen i Christiania.
- 1873: Etableringen av Christiania tekniske skole. Sammen med oppstarten av Den kvindelige Industriskolen i Christiania to år senere innledet dette den første store etableringsfasen av de utdanningene som nå er samlet i OsloMet.
- 1950- og 1960-årene: Den andre store etableringsfasen da flere spesialiserte helse- og sosialfagutdanninger ble etablert.
- 1966–1970: Ottosen-komiteen leverte sine fem innstillinger som ga grunnlag for å samle all «postgymnasial» utdanning og etablere de nye distriktshøyskolene.
- 1974: Lærerskolene ble til pedagogiske høyskoler som innledet overgangen til høyskoler for de utdanningene som i dag er samlet på OsloMet.
- 1994: Høyskolereformen som samlet 98 profesjons- og distriktshøyskoler i 24 regionale høyskoler. Høgskolen i Oslo (HiO) og Høgskolen i Akershus (HiAk) ble etablert.
- 2003: Høgskolen i Akershus ble samlet på Kjeller. Samme år gjennomføres den såkalte Kvalitetsreformen.
- 2007: Høgskolen i Oslo vedtok universitetsambisjonene.
- 2011: Høgskolen i Oslo og Høgskolen i Akershus slo seg sammen til Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).
- 2018: Høgskolen i Oslo og Akershus ble til OsloMet – storbyuniversitetet.
Les også disse sakene fra OsloMet:
forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER
