Denne artikkelen er produsert og finansiert av NTNU - les mer.

Kvinner i middelalderen hadde sjelden direkte makt. Men de hadde ofte indirekte makt.
Kvinner i middelalderen hadde sjelden direkte makt. Men de hadde ofte indirekte makt.

Allerede på 1100-tallet hadde nordiske kvinner flere rettigheter enn kvinner lenger sør

De fikk makt gjennom retten til å arve og eie land.

Historikere er enige om at det meste av grunnlaget for likestilling i Norge ble lagt sent på 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet. Men så tidlig som på 1100-tallet hadde norske og andre nordiske kvinner langt flere rettigheter enn kvinner lenger sør.

– I Norden arvet kvinner eiendom. Slik var det ikke i hele Europa i middelalderen. Det er kanskje den viktigste faktoren som forteller oss at kvinner kan ha hatt flere rettigheter her enn de hadde i en del samfunn sørover i Europa, sier professor Randi Bjørshol Wærdahl ved Institutt for historiske og klassiske studier på NTNU.

I de norske lovene står det for eksempel helt klart at kvinner kan arve fra sine foreldre allerede fra 1100-tallet og 1200-tallet, og spesielt i det nasjonale lovverket som kom i 1270-årene.

Med arv, og spesielt med retten til å arve og eie land, kom også makt. Spesielt utøvde adelskvinner det som kan kalles myk makt.

– Mens de kanskje ikke kunne kontrollere politiske og økonomiske situasjoner direkte, hadde disse kvinnene tilgang til mennene som gjorde beslutningene, og de kunne påvirke dem, sier Wærdahl.

Podcast: Om pirater, adelskvinner og syklende husmødre

Kvinnekamp og kvinners rettigheter i Norge er også tema i denne engelske podcasten fra NTNU.

Lytt til episoden her.

Hun sendte pirater som hevn

Olav Nilsson var høvedsmann i Bergen, en slags guvernør. Han hadde i årevis kjempet for å svekke hanseatenes makt over handelen. Det var tyske handelsmenn som dominerte Norges handel med blant annet tørrfisk helt fra 1360-årene.

Men i september 1455 ble Nilsson drept av hanseatene.

Som skikken var, søkte datteren Magdalena Olavsdatter erstatning fra det mektige Hansaforbundet for tapet av faren. Hun brukte flere tiår på saken, uten at det førte frem.

I 1491 var Magdalena også blitt enke. Da hadde hun fått nok. Så hun hyret inn pirater. Mange nok pirater til å ødelegge handelen langs hele sørkysten av Norge. Selv kongen kunne ikke kontrollere henne.

– Ingen protesterte fordi hun var kvinne. Det var ikke saken. Problemet var at hun i det hele tatt gjorde dette, og at kongen ikke greide å stanse det. Så kjønnet hennes er egentlig ikke en del av saken her, sier professor Wærdahl.

– Av ulike grunner begynte kvinner å miste rettigheter fra siste del av 1500-tallet, sier Randi Bjørshol Wærdahl.
– Av ulike grunner begynte kvinner å miste rettigheter fra siste del av 1500-tallet, sier Randi Bjørshol Wærdahl.

En brennende by i speilet

Noen ganger tok kvinner i middelalderen altså saken i egne hender, som Magdalena Olavsdatter og en annen norsk kvinne fra 1500-tallet, Othilia Ottarsdatter.

Othilia var gift med en mektig mann som kriget med byer sør i Norge. Den politiske eliten i Sarpsborg dro for å forhandle med Othilia for å se om de kunne overtale henne til å stanse mannen fra å brenne ned byen deres. Wærdahl fant et dokument fra denne perioden som beskriver det som skjedde.

– Ifølge borgerne i Sarpsborg sa Othilia at «når jeg ser meg i speilet, ser jeg Marstrand brenne bak meg».

Marstrand er et tettsted i dagens Sverige. Det ble brent ned tidligere i konflikten.

– Så hun truet dem. De kom ikke til å få noe som helst fra henne, sier Wærdahl.

Bondekonenes rolle

Av ulike grunner begynte kvinner å miste rettigheter fra siste del av 1500-tallet, sier Wærdahl.

– Vi ser en nedgang i kvinners rettigheter. Når vi kommer til 1800-tallet, er kvinners økonomiske makt mye mer begrenset enn den var i høymiddelalderen og den sene middelalderen, sier hun.

Men spesielt fra 1800-tallet hjelper det norske landbruket til med å snu denne trenden, sier Kari Melby, historiker og professor emerita fra Institutt for tverrfaglige kulturstudier på NTNU.

– Om jeg skal peke på én viktig forklaring, er det å understreke den sterke landbrukstradisjonen med å verdsette arbeidet som ble gjort i husholdningene, sier Melby.

– Om du tenker på jordbrukssamfunnet på 1800-tallet, lagde kvinnene mat for alle gårdsarbeiderne og selvsagt for familiene. De lagde klær, fødte, oppfostret ungene og den neste generasjonen og tok vare på de gamle og syke.

Praktisk talt alle europeiske land var avhengige av jordbruket på denne tida, men spesielt i Norges situasjon, et kaldt og vått fjelland, var jordbruket mer utfordrende enn andre steder.

– Dette betydde mye for å verdsette kvinnenes bidrag til husholdningens økonomi, sier Melby.

Livet på bygda i Norge kunne være hardt, og dermed ble kvinnenes innsats verdsatt høyt. Her fra Gausdal i 1908.
Livet på bygda i Norge kunne være hardt, og dermed ble kvinnenes innsats verdsatt høyt. Her fra Gausdal i 1908.

Unionen med Sverige

Men tradisjonene fra landbruket ville nok ikke vært nok for å gjøre Norge til et ledende land på kvinners rettigheter.

Isteden kan et av historiens luner ha vært en avgjørende faktor.

Norge var i union med Danmark i rundt 400 år fra sent på 1300-tallet. Men Norge–Danmark sto på den tapende siden av revolusjonskrigene i 1814. Og Danmark ga bort Norge til Sverige.

Norges respons på å bli behandlet som en eiendel var å skrive sin egen grunnlov, noe alle som har gått i 17. mai-tog kjenner til.

Men grunnloven var ikke bra for kvinners stilling, ifølge Melby.

– Norge fikk en fremtidsrettet og moderne grunnlov i 1814, det var en liberal lov. Men kvinner ble utelukket. Vi hadde ingen politiske rettigheter og ble ikke sett på som norske borgere, forklarer hun.

Dette tilbakeskrittet, det faktum at norske kvinner ikke engang ble sett på som borgere, ga støtet til at kvinner organiserte seg. De dannet og ble med i frivillige organisasjoner, som senere førte til mobilisering om stemmeretten.

Unionen med Sverige ble oppløst i 1905, og mange kvinner engasjerte seg. Her fra Torgallmenningen i Bergen samme år.
Unionen med Sverige ble oppløst i 1905, og mange kvinner engasjerte seg. Her fra Torgallmenningen i Bergen samme år.

Kvinner på sykkel

Melby kan liste opp en rekke kvinnelige pionerer i kampen for likestilling, men blant dem som skiller seg ut, er Fredrikke Marie Qvam.

I 1896 var hun med på å starte Norske kvinners sanitetsforening (NKSF), en humanitær organisasjon som driver frivillig arbeid innenfor helse- og sosialområdet.

Fredrikke Marie Qvam.
Fredrikke Marie Qvam.

– Kampen mellom Norge og Sverige om unionen ble stadig sterkere frem mot unionsoppløsningen i 1905. Det var trusler om krig og uro på grensen, så NKSF ble grunnlagt. De hadde en rekke mål. De skulle slåss for kvinners stemmerett, forberede kvinner og skaffe nødvendige materialer i tilfelle krig med Sverige, de skulle kjempe mot tuberkulose, sier Melby.

Kvinner fikk ikke delta i folkeavstemningen om unionsoppløsningen i 1905. Så Qvam og hennes forbundsfeller kastet seg på syklene og samlet inn underskrifter fra kvinner i et opprop til støtte for unionsoppløsningen.

De samlet inn hele 300.000 signaturer i et land med bare litt over to millioner innbyggere.

– De viste at de var politisk engasjerte, at de hadde autoritet og på et vis, at de ønsket å være politiske individer. Det disse kvinnene gjorde i 1905 var med på å legge grunnlaget for at kvinner skulle få full stemmerett, sier Melby.

I 1913 ble Norge den første uavhengige nasjonen som ga kvinner full stemmerett.

Fredrikke Marie Qvam taler ved Universitetet i Oslo i 1902.
Fredrikke Marie Qvam taler ved Universitetet i Oslo i 1902.

Norsk utvandring og ugifte kvinner

Stemmerett var viktig. Men full likestilling mellom kjønnene omfatter mye mer enn det. Her spiller en annen historisk begivenhet en sentral rolle.

Mellom 1830 og 1920 utvandret 800.000 mennesker fra Norge til USA og andre land. De aller fleste var menn.

Som en konsekvens var nesten 40 prosent av kvinnene i Norge ugift ved begynnelsen av 1900-tallet. Mennene de kunne ha giftet seg med, var reist.

Både liberale og konservative politikere så at dette var en katastrofe i emning. Om kvinner ikke fikk lov til å arbeide, hvordan skulle ugifte kvinner overleve?

Norske emigranter forlater Christiania i 1905. De skal til Amerika.
Norske emigranter forlater Christiania i 1905. De skal til Amerika.

– Både konservative og liberale menn presset på for formelle rettigheter for ugifte kvinner, slik at de kunne ta vare på seg selv. Presset om reformer kom fra mannlige politikere som så at ugifte kvinner trenge muligheten for å skaffe seg et brukbart levebrød, sier Melby.

I tillegg til arbeidslivsreformer vedtok politikere en liberal ekteskapslov i 1927 som verdsatte kvinnens arbeid i hjemmet.

Norske sykepleiere i 1930.
Norske sykepleiere i 1930.

Babyboomere driver velferdsstaten

Etter andre verdenskrig opplevde Norge, som de fleste landene i vesten, en babyboom. På denne tida var forventningen at kvinner skulle bli i hjemmet for å ta vare på barna.

Men utover i 1960-årene begynte Norge å få stor mangel på arbeidskraft. Politikerne gjorde alt de kunne for å overtale mødrene til å bli med i arbeidsstokken, men det var ikke før i 1975, da myndighetene innførte barnehageloven, at kvinner sto helt fritt til å arbeide utenfor hjemmet.

I dag bidrar Norges liberale foreldrepermisjon til å øke likestillingen og balansere kravene fra arbeid og familie. Denne omfatter nesten et års permisjon med full lønn for mødre og en sjenerøs fedrekvote.

Marie-Laure Olivier er administrativ leder for Senter for Fremragende Forskning PoreLab ved NTNU. Hun kom til Norge fra Frankrike i 1996 og har førstehåndskjennskap til hvordan Norges holdning til kjønn har hjulpet til med å forme mer innbydende arbeidsplasser og hjemmeliv for kvinner.

– Min erfaring er at det er mye lettere å være kvinne i Norge sammenlignet med i Frankrike. Frankrike har denne patriarkalske kulturen. Norge er mye mer avansert sosialt sett, sier hun.

– Jeg har aldri, aldri opplevd noen diskriminering i Norge fordi jeg er kvinne. Absolutt aldri.

Kvinner kom mye mer med i arbeidslivet. Denne sekretæren jobbet ved NVE i 1966.
Kvinner kom mye mer med i arbeidslivet. Denne sekretæren jobbet ved NVE i 1966.

Advarsler fra historien

Hva så med Magdalena Olavsdatter i Bergen?

Wærdahl sier at det ikke finnes noen dokumenter som forteller oss om Magdalena noen gang greide å få kompensasjon for farens død fra Hansaforbundet.

Men når Wærdahl ser mer bredt på kvinnenes historie og kvinners rettigheter i Norge, med sine opp- og nedturer gjennom århundrene, ser hun en klar beskjed i trendene.

– Vi tror alltid at når det kommer til likestilling mellom kjønnene, går ting stort sett i retning av noe bedre. Men det er ikke nødvendigvis sånn, sier Wærdahl.

Avskallingen av kvinners rettigheter fra begynnelsen av 1500-tallet og til det snudde igjen rundt midten av 1800-tallet, bør tjene som en advarsel, sier hun.

– Du må se hele det store bildet for å forstå det som skjedde med kvinnerettigheter i Norge. Jeg tror du kan se på den historien som et bevis på at vi ikke skal ta noe for gitt, sier Wærdahl.

Denne engelske podkasten gir deg mye mer om kvinnekampen og kvinners rettigheter i Norge:

Powered by Labrador CMS