Kanskje er endringene større enn dem vi opplevde på 1700-tallet. Ja, kanskje er de like store som det som skjedde på 1200-tallet, ifølge jussprofessor Jørn Øyrehagen Sunde.

Disse periodene er hva professoren kaller «uroperioder» i norsk rettskultur – perioder da vår oppfatning av rett og galt blir totalt snudd på hodet.

Årsaken til dagens omveltninger er at deler av vår rettslige kontroll er overført organ som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og EU-domstolen.

– Det norske byråkratiet gir slipp på sin kontroll fordi så mye av dens legitimitet, autoritet og makt er overført overnasjonale organ, sier professoren.

Rettslig fellesskap

En rettskultur er opplevelsen av fellesskap som oppstår gjennom ideer om, og forventninger til retten, og hvordan disse forventningene gjør seg gjeldende i praksis. En rettskultur endrer seg fordi kulturen og politikken endrer seg. Fordi vi endrer oss.

– På 1200-tallet fører kristningen av landet til en fundamental verdiendring i samfunnet. Den andre store endringen er statsdannelsen, der kongsmakten og kirken utgjør staten.

– I 1274 kommer Magnus Lagabøtes lover, og hevnretten, som til da hadde vært gjeldende for konfliktløsning, blir forbudt, forteller Øyrehagen Sunde.

På 1700-tallet skjer det nye, radikale endringer.

– Vi får et sekulært substitutt for kristendommen som verdigrunnlag, nemlig naturrettstenkning som moralfilosofi. Den andre endringen skjer i statsdannelsen, med framveksten av den byråkratiske staten.

– Den har en helt annen kontrollmulighet enn før og er til stede i hele landet. Igjen får vi voldsomme endringer i rettspraksis, sier Øyrehagen Sunde.

Hva med i dag? Er omveltningene så store at vi kan kalle det en tredje uroperiode i norsk rettskultur? Ifølge Øyrehagen Sunde kan vi bare spekulere, siden vi står midt oppe i det.

– For at vi skal være i en uroperiode må alle de rettskulturelle momentene endre seg. 100 år er raskt i denne sammenhengen. Men allerede nå, 50 år etter opprettelsen av EU og Europarådet, ser vi store omveltninger. De fleste land i Europa harmoniserer retten sin med Den europeiske menneskerettighetssdomstolen og EU-domstolen.

– Det er ekstremt radikalt at en stat overlater produksjonen av rettslige normer til en ekstern domstol som i utgangspunktet er frikoblet nasjonalstaten. Noe sånt har vi aldri før sett rettshistorisk, slår professoren fast.

Kontrollkultur

Kommunikasjon har fungert som en motor i de rettskulturelle uroperiodene. På 1200-tallet gjør skrivekunstens utbredelse at en kan drive stat på en helt ny måte.

På 1700-tallet fører trykkekunsten til at man kan distribuere identiske lovverk. I dag har vi Internett.

– Da jeg studerte juss på 1990-tallet, fantes det to bibliotek i Norge som hadde all EU-rett samlet: I Oslo og her ved UiB. Hvis du ville vite hva som sto i en EU-rettsregel om anbud, måtte du reise til Oslo eller Bergen for å bla i en papirutgave.

– Tenk hvor mange anbud en kommune setter ut i dag! Nå kan du sitte som kommuneadvokat i Stjørdal og gå inn i en database. Rettskultur blir skapt gjennom kommunikasjon, for det er gjennom kommunikasjon du skaper fellesskap.

– Kan du gi eksempler på at de europeiske lovene har ført til noe positivt for det norske samfunnet, og på den andre siden, noe negativt?

– EU-tilknytningen har ført til en rivende utvikling innen norsk konkurranserett. EU har fri konkurranse som formål, mens vi i Norge har trodd at ting var bra som de var. På den andre siden:

– Det verste med EU-retten er alle kontrollreglene – som er en del av den samme konkurranseretten. Det er en enorm regelkontroll og overvåkning av alle samfunnsoperasjoner som gjør at vi snart har flere byråkrater enn universitetslærere og helsepersonell.

– Mye går ut på å kontrollere, ikke på å skape. Vi utvikler regler som i større grad sikrer den enkelte, men den samme utviklingen fører til et veldig byråkrati som gjør den enkelte maktesløs, hevder Øyrehagen Sunde.

En felles europeisk rettskultur

I EU-domstolene sitter dommere fra alle medlemslandene. De kommer fra helt ulike juridiske tradisjoner. Men de må bli enige. Og den fusjonen blir utgangspunktet for utviklingen av en felles europeisk rettskultur, ifølge Øyrehagen Sunde.

– Gjennom konfliktløsning holder vi på å få et felles rettferdighetsideal, og vi får en felles metode. Det har vi aldri før hatt. Disse EU-dommene er i ferd med å bli våre nye, rettslige normer.

– I 2010 bestemte Høyesterett seg for å avvente en sak til EU-domstolen hadde løst en tilsvarende sak. Dette er radikalt nytt. Vi holder på å utvikle en parallell rettskultur i Norge, en som er sterkt lenket til den europeiske og som vi ikke kan fristille oss fra.

– Det er en veldig spesiell konstruksjon – vi skal beholde suverenitet samtidig som vi avgir suverenitet. Normer blir ikke nødvendigvis produsert av Stortinget, men av EU-domstolene.

– Hvordan kan den vridningen skje? Kan Stortinget skyve seg selv ut på sidelinjen?

– Etter Grunnloven kan vi ikke det. Men vi bestemte oss for å knytte oss opp til de europeiske menneskerettighetene og vi bestemte oss for å knytte oss opp til EØS. Det vi da gjorde, var at vi inngikk en forhåndsgodkjennelse om at vi skal motta rettslige normer i framtiden.

– Vi har forsåvidt en vetorett når det gjelder EU-retten, og vi kan melde oss ut av Europarådet og EØS, men i praksis er det utenkelig. Vi har inngått et ekteskap, vi har sagt at vi tror så mye på dette at vi binder oss for framtiden. Men vi vet ikke hva som vil komme.

EU er Gud

Den enorme normproduksjonen i EU, og de intrikate måtene vi er forbundet med dette overnasjonale systemet på, gjør det vanskelig tilgjengelig for folk flest, og dermed vanskelig å diskutere.

Men det bør vi, mener Øyrehagen Sunde. Det skjer nemlig en dreining mot at rettspolitikken legger rammene for den allmenne politikken, og ikke omvendt.

– Av og til føler jeg at å diskutere disse spørsmålene i det offentlige rom blir som å påstå i middelalderen at Gud ikke finnes. For alle vet at Gud finnes. Og sånn blir det i vårt system.

– Vi kan ikke gå ut og si at vi ikke vil ha kontrollregimet og byråkratiseringen, for alle vet at politisk sett må det være slik. EU og menneskerettighetene blir vår Gud.

– Men verken EU-retten eller menneskerettighetene er annet enn kulturprodukter skapt av mennesker, for mennesker. Hvis vi ikke åpner for å diskutere dette, har noe gått tapt, sier professor Øyrehagen Sunde.