Kommentar: Holocaustbenektelse

Er det mulig å ikke vite?

Publisert

Jeg trodde knapt mine egne øyne og ører da jeg sist mandag så den tidligere frontkjemperen Arne Borgir fra SS-divisjon Wiking på NRK1s Redaksjon EN: Han var usikker på om Holocaust virkelig hadde funnet sted.

Det vil si: Han forsøkte å fremstå som mer reflektert og åpen enn som så. Dersom Holocaust virkelig fant sted, sa han, er det verdenshistoriens største forbrytelse. Men dersom det ikke fant sted, fortsatte han, er det verdenshistoriens største bløff.

Og etter å ha blitt presset en smule av programlederen, kom det fram at Borgir så langt ikke hadde sett beviser som han ville vurdere som overbevisende.

Jeg har vanskelig for å finne dekkende ord, så jeg skal i det følgende holde meg i det moderate toneleiet: Borgir hadde med dette sådd en tvil verken en tappert kjempende Hans-Wilhelm Steinfeld eller forsøksvis kritisk Viggo Johansen hadde den fjerneste sjanse til å utrydde i løpet av programmets direktesendte knappe halvtime.

Den enkle og korte versjonen av mine reaksjoner er derfor at dette sirkuset skulle Redaksjon EN aldri ha satt i gang.

Ikke det at det nødvendigvis er feil å gi sendetid til tidligere frontkjempere. Det er lenge siden krigen, og det begynner å bli få gjenlevende igjen av dem også, så om ikke annet så av sosiologiske, historiske og psykologiske grunner kunne det av og til vært interessant også å høre hvordan de oppfattet det hele.

Men dette var definitivt ikke måten å gjøre det på. Og definitivt heller ikke synspunktene å bære frem. Og det burde Johansen & co. forstått på forhånd. Setter du en mann som Borgir foran åpen mikrofon, ber du om trøbbel. Særlig hvis du ikke har forberedt deg på det som skal skje.

Hvor himmelstormende urimelige, gale eller sprø hans påstander måtte være - Redaksjon EN har nå gitt dem legitimitet, de fester seg, de får liv. Noen plukker dem opp, og om ett år eller ti år vil de komme til overflaten igjen: Noen sa på tv at Holocaust ikke fant sted?

I etterkant av mitt raserianfall denne mandagskvelden, meldte det seg en tanke om hvordan Borgir ikke kunne vite. Er det virkelig mulig?

Med Holocaust mener vi nazistenes planlagte, systematiserte mord på seks millioner jøder under andre verdenskrig. Begrepet omfatter Auschwitz og alt vi forbinder med teknologisert massemord, men det omfatter også henging, skyting, sulting, ihjelslåing - bare fantasien setter grenser - foretatt overalt hvor tyskerne hadde innflytelse. Og selvsagt ikke bare av tyskere.

Etter i et langt liv å ha sett bilder, filmer og lest om disse hendelsene, virker det usømmelig bare å ymte om at dette ikke er sant, at alt dette grusomme ikke fant sted.

Men noen gjør det.

Det vil si: De er sluere enn som så. Bildene lyver ikke. Mange mennesker døde, og mye grusomt skjedde, men?

De kaller seg holocaustrevisjonister. Revisjonisme er imidlertid et ord som gir assosiasjoner til redelig forskning. Historikere kan være revisjonister, de kan på bakgrunn av studier, nye funn og nytolkninger gi oss en revidert oppfatning av fortiden. Det er ikke det vi snakker om her - og vi kaller dem derfor i stedet holocaustbenektere.

De benekter ikke at mange jøder døde under krigen. Men de benekter at det fant sted et folkemord rettet mot jødene. Mange mennesker døde under krigen, sier de, og jødene står ikke i noen særstilling.

Mange av benekterne fremstiller seg som historikere, og de benytter seg ofte av vitenskapelig liknende metoder og argumenter når de legger fram sine løgner. Nettopp derfor er de vanskelig å imøtegå for folk som ikke er godt skodd for den slags.

Arne Borgir hadde ikke sett gode nok bevis for at Holocaust virkelig fant sted, sa han. Dette er en variant av David Irvings berømte utfordring fra en del år tilbake: Just one proof! Vis meg bare ett bevis for at dette virkelig skjedde - en retorikk vi gjenkjenner fra andre fringe-grupper, de kreasjonistiske antidarwinistene for eksempel, som forsøker å tuske til seg et skinn av vitenskapelig troverdighet. Vis meg bare ett bevis!

Poenget er at det ikke finnes “ett bevis” som enten beviser eller motbeviser Holocaust, og det vet selvsagt folk som pretenderer å snakke vitenskapens språk.

Ett foto beviser selvsagt ingenting, uansett hvor grusomt motivet måtte være. Et bilde er bare et bilde. Det var noe som skjedde, kan de si. Men det beviser ikke et folkemord. Det beviser ikke intensjonen.

Én tilståelse fra en fangevokter beviser ikke noe. Ikke to heller. Fem? Kanskje. Ett vitne? To? Et skriftlig dokument? Én massegrav? Ruinene av et gasskammer? Arbeidstegningene av gasskamrene? Flere dokumenter. Gassrester.

Nå begynner det å likne noe.

Tusenvis av fotografier? Tusenvis av øyenvitner? Tusenvis av lik? Restene av konsentrasjonsleirene? Mange leire? Mange tilståelser?

Det er summen av alt det vi vet og ser, som gjør at vi kan si at vi vet - helt sikkert.

Av og til dukker det opp feil. Til tider har man operert med andre dødstall, enn vi gjør i dag. Falske vitnesbyrd er blitt avslørt.

Men likevel: Én feilregning. Én forfalskning. Det forandrer ingen ting.

Det er helheten som teller.

Og ikke minst dette: Hvis det virkelig ikke fant sted noe folkemord på jøder - hvor ble det av dem alle sammen? Hvor ble det av alle jødene som ble deportert fra Norge? Vi vet hvor mange jøder det fantes i Europa før krigen, og hvor mange som var igjen etterpå. Hvis de ikke ble utryddet, hvor ble de av?

Borgir og andre “tvilere” som fører liksomvitenskapelige kritiske holdninger foran seg i sin propaganda bør merke seg dette vitenskapelige prinsippet. En vitenskapelig teori eller et historisk faktum er et byggverk av indisier og mer eller mindre gode beviser. Det er helheten som er beviset - og det er ikke mulig å la være å vite at Holocaust fant sted. Hvis du er ærlig.