På 1870-tallet kunne endelig kartet vise hvor bratt fjellet stuper ned i Kattfjorden på Kvaløya utenfor Tromsø.
Høydekurver var ikke helt nytt da løytnant Hansen i 1876 tegnet kartet over Kattfjorden på Kvaløya vest for Tromsø.
Allerede på 1700-tallet dukket det opp sporadiske forsøk på å bruke linjer for å markere høydeforskjeller, særlig under vann.
Først på 1840-tallet ble det vanlig i Europa, i en periode der det skjedde mye på målefronten. Gjennom meterkonvensjonen i 1875 forpliktet Norge og 50 andre land seg til å bruke det metriske system. Det begynte også å nærme seg en enighet om å bruke Greenwich som nullmeridian.
Men tilbake til høydekurvene, eller kotene som de også kalles: De var jo i prinsippet verken avhengig av meter eller meridianer. På sitt vis bidro de til et stort fremskritt for at kartene skulle stemme med terrenget.
– Her har man begynt å prøve seg med koter og ekvidistanse. Det er fantastisk å se hvordan de har fått det til. Da ser man hvor stupene er, sier historieprofessor Hilde Sandvik ved Universitetet i Oslo.
– Tegninger av fjell på tidligere kart blir naive i forhold til dette, sier hun til forskning.no.
Ingen forskjell på en liten ås og et stupbratt fjell
– I tidligere tegnemetoder var høydedrag bare indikasjoner på høydedrag, sier Sidsel Kvarteig. Hun er fagarkivar ved Kartverket og er med på å drive Norsk kartmuseum på Hønefoss.
De sa ikke noe om hva høydedraget besto i.
– De små åsene i Østfold kunne se vel så bratte ut som fjellene på Vestlandet. Du kunne ikke vite hvor kupert det var, forteller Kvarteig til forskning.no.
Jotunheimen anno 1761. Fjellenene fremstår ikke veldig skumle på Ove Andreas Wangensteens norgeskart. (Foto: (Kart: Kartverket))
– I løpet av 1860- og 1870-årene ble det bestemt at vi måtte begynne å indikere hvor høyt det er. Da begynte karttegnerne å eksperimentere med koter.
På de tidligste kartene fra 1870-årene vises høydeforskjellene tydeligere og tydeligere.
– De er indikert med koter, men det står ikke tall på selve kotene. Det er tettere mellom strekene, men det står ikke noe mer, sier Kvarteig.
Det ser bratt ut i Våler i Østfold, men disse «toppene» strekker seg ikke mer enn 130 meter over havet. Utsnitt fra amtskart over Smaalenene fra 1826. (Foto: (Kart: Kartverket))
– Fem år senere er det mye tydeligere, og du får tydelig avmerking på toppene hvor høye de er. Nå også med det metriske systemet, poengterer Kvarteig.
Så, enda fem år senere, er det omtrent sånn som vi kjenner det fra i dag.
– I løpet av disse 10–15 årene skjer det en endring i metodikken for hvordan man skulle gjengi høyde på kart, sier Kvarteig.
Som det fleste av kartene fra denne tiden, er det militære som står bak. Tegneren Hansen har for eksempel løytnant-tittel.
– Området var av militær interesse. Det var frykt for russisk ekspansjon på denne tida og da var det nødvendig å kjenne terrenget. For eksempel hvor er det mulig å komme gjennom, og hvilke daler som går hvor, sier Hilde Sandvik.
Da er det ikke så dumt at kartet viser både hvor det er bratt og ikke minst hvor bratt det er. Men du trenger ikke være militær for å sette pris på det.
– Jeg liker å gå i fjellet, så jeg vet hvor utrolig viktig det er at kartet viser om det er en slak rygg som det er mulig å gå ned, eller om du ikke bør gå der, sier Sandvik.
Utsnitt fra løytnant Hansens kart fra 1876 som gir et mye bedre bilde av høydeforskjellene. (Foto: (Kart: Kartverket))
