På 1700-tallet var kart et militært anliggende. Det var også slik Ove Andreas Wangensteen fikk sin utdannelse som karttegner, ifølge William B. Ginsbergs Maps and Mapping of Norway, 1602–1855.

Likevel er det ikke mye krigersk innstilling å spore i utformingen av kartet.

– Jeg synes det er et veldig vakkert kart. Det er elementer i kartet som du ikke finner på kart i dag, sier Sidsel Kvarteig. Hun er fagarkivar ved Kartverket og er med på å drive Norsk kartmuseum på Hønefoss.

Hun sikter blant annet til alle kartusjene – de dekorative emblemene som for eksempel er tegnet rundt tittelen på kartet og rundt tegnforklaringen.

– Kartusjer fremhever opplysninger om selve kartet, alt fra karttegn til hvem som har laget kartene og hvem som har bestilt dem, sier Kvarteig til forskning.no.

Hvis du ser nøye etter, kan du også se små kunstverk som skal vise litt av norsk næringsliv på denne tiden. For eksempel handel og fiske – til og med dyreliv.

– Dette kartet er et uttrykk for at det er et land som er i bruk, sier historieprofessor Hilde Sandvik ved Universitetet i Oslo.

Hun sikter til hvor mye som er kartlagt av for eksempel elver, vannveier og handelsveier.

– Det er ingen blanke flekker. De som har tegnet kartet, er klar over at man driver handel på kryss og tvers, sier Sandvik til forskning.no.

Kysten er klarere

William B. Ginsberg skriver at Wangensteen lagde et kart som var av mye høyere kvalitet enn tidligere norgeskart, som altså var tegnet av utlendinger.

Særlig den mer avrundede og jevnere vestkysten fra Bergen og sørover er helt ulik tidligere kart. Perfekt er det riktig nok ikke.

– Kartet er basert på det man hadde fra tidligere pluss kanskje en del egen erfaring, sier Sidsel Kvarteig.

– Som for eksempel at Trondheim lå så og så mange dagsmarsjer fra Hamar. Da er det begrenset hvor nøyaktig kartet kan bli.

Svenskegrensen også

– Vi kan se at grensen mot Sverige er gått opp, sier Hilde Sandvik.

Denne grensen var nemlig ikke så gammel, i hvert fall ikke nøyaktigheten i den. Bare ti år tidligere, i 1751, undertegnet Danmark–Norge og Sverige den såkalte Stømstadtraktaten, som fastla riksgrensen fra Kornsjø i Østfold til Nesseby i Finnmark.

Wangensteen har muligens ikke lest denne traktaten nøye nok i første utkast.

– Det jeg synes er morsomt med akkurat det kartet, er grensejusteringen som har skjedd mellom Norge og Sverige ved Femunden.

Hvis vi zoomer inn, ser vi nemlig at han først har trukket grensen tvers gjennom Femunden. Men det ble rettet opp før noen ble fornærmet.

Hilde Sandvik legger også merke til at Wangensteen ikke har fulgt 1751-grensen i Finnmark.

– Her kunne de laget et bedre kart, sier hun.

Major Peter Schnitler, som ledet det dansk-norske arbeidet med grenseoppgangen fra Røros og nordover, var nemlig en meget grundig kartlegger.

– I Finnmark gikk Schnitler ut fra hvor reindriftssamene holdt til om vinteren og beiterutene de benyttet ned til kysten. Dette er grunnlaget for hvordan grensene er trukket i Norge, sier Sandvik.

Hva har skjedd med Nord-Norge?

Det som i dag er våre tre nordligste fylker, ser ikke ut til å ha kommet heldig ut. Fasongen på landet vårt gjør det vanskelig å få plass uten å dele landet i to. Men Wangensteen har plassert Nord-Norge i et hjørne og i bare en tredel av målestokken til resten av kongeriket.

Kvarteig tror ikke dette skyldes en nedvurdering av nordområdene.

– Størstedelen av næringsinntektene på den tiden kom fra handel med tørrfisk og da var nettopp disse fylkene viktige. Svaret kan være at det ikke var plass til mer, sier hun.

Forklaringen kan også ligge i hva som var hensikten med kartet.

– En av primæroppgavene til dette kartet er å vise utstrekningen til kirkestiftene.

Stift tilsvarer dagens bispedømme, som igjen er delt opp i prostier.

Frem til 1804 var nemlig hele Nord-Norge underlagt Trondhjem stift. Og da var det kanskje ikke nødvendig å gå så detaljert til verks.

Lenke:

Du kan laste ned kartet i Kartverkets arkiv