– Nei. Ikke der.

– Ikke der heller. Nei.

Fingrene til matematikkprofessor Helge Holden ved NTNU blar seg gjennom uendelige mengder med kladdeark. Perm for perm, boks for boks, hylle for hylle. Han leter etter en serviett.

– Jeg har hørt rykter om en serviett med notater, sier Holden og plukker ut neste boks.

Det er en onsdag i april, og vi er i den gamle tyske ubåtbunkeren Dora. Det lukter kjeller. Det er kaldt. Klimaet er perfekt for papir som skal bevares for evigheten. Selv om sola steiker, er bunkeren med sine titusener av hyllemeter med arkiv like uberørt.

Innerst i en lang gang finnes avdøde professor Lars Onsagers private notater. Nesten alle er upubliserte.

Skriblet overalt

– Her er arbeidet som senere ga ham Nobelprisen, sier Holden og holder fram en tynn, grønn liten lefse av en bok. Brune ark som ved første øyekast ser ut som skriblerier fra et kjedelig møte.

Noen tall, noen piler i en sirkel, en graf som senere er strøket over igjen og tegnet på nytt – denne gangen med knekken litt lenger ned.

Lagene med tanker ligger oppå hverandre uten å ha blitt visket ut. Bare strøket over med en blyant. Skriblerier som kan følges fra start til slutt. Med og uten kaffeflekker.

Lars Onsager regnet på alt, og skrev overalt. Men han var en perfeksjonist, og publiserte derfor lite.

– Jeg vet ikke helt om han hadde blitt så glad for at vi nå viser fram kladdearkene, men det er mange skatter her. Onsager er kjent for sitt arbeid med Ising-modellen som han ble nominert til Nobelprisen i fysikk for. Det upubliserte arbeidet han jobbet med etter nominasjonen, finnes her, sier Holden og dykker ned i nok en boks med kladdeark.

– Det er helt vanlig i vår bransje at folk skriver overalt – på duker, servietter eller flybilletter. På Schrødingerinstituttet i Wien har de tatt dette på alvor. Der er det til og med små tavler på do, forteller Holden.

Fant den svarte boka

Det er ikke første gangen han er på skattejakt. For over ti år siden var det en liten svart bok Holden lette etter. Og fant.

– Alle visste om den svarte boka. Den heter Whittaker and Wattson: A Course of Modern Analysis, og er en knallhard bok om matematikk. Onsager hadde regnet ut alt som var inne i den.

– Flere av sidene var tynnslitte fordi han hadde jobbet så mye med den. Han hadde rett og slett lest den i stykker. Den boken ville jeg ha i arkivet. Nå er den her på Gunnerusbiblioteket i Trondheim, sier Holden.

Det var nemlig Holden som fikk kontakt med barna til Onsager for over femten år siden. Da Holden var i USA i 1997, tok han like godt turen innom datteren som fortsatt bor på familiens småbruk. I en garasje i hagen hadde Onsager arbeidsværelset sitt.

– Det var en underlig opplevelse å gå inn der, sier Holden.

– Jeg skal ikke si at det var som å finne den hellige gral, men det var ikke langt unna heller. Det var tydelig at det ikke hadde vært noen der på mange, mange år. Det var støv overalt, og alt var bare forlatt. Der stod skrivebordet hans, stolen, diplomene, sjakkbrettet, bøker, bilder og notater.

Barna til Onsager donerte alt på fars arbeidsværelse til NTNU, ettersom det var her Onsager hadde fått sin utdannelse. Skrivebord, diplomer, notater, bøker, bilder, pipe, askebeger og sjakkbrett ble med på turen over Atlanteren.

– Det eneste barna ikke ønsket å gi bort, var Nobelmedaljen i rent gull. Den ligger i en bankboks i USA, sier Holden.

Eksepsjonelt dårlig foreleser

I 1993 etablerte NTNU Lars Onsager-professoratet og Lars Onsager-medaljen som deles ut hvert år. Fysikkprofessorene Per Hemmer og Eivind Hiis Hauge ved NTNU har skrevet en kort biografi om Onsager, og hans publiserte artikler har blitt samlet i en egen bok.

Holden mener det er viktig å sørge for at Onsager ikke glemmes.

– Forskningen har naturligvis gått videre, men de store resultatene til Onsager er for evigheten. Onsager var en av de største naturviterne i det forrige århundre, og det var et stort århundre. Han var et geni, og det er veldig flott at NTNU har arkivet hans.

– Jeg tror ikke NTNU får et bedre arkiv noensinne, sier Holden.

Onsager ble nominert mange ganger til Nobelprisen i både kjemi og fysikk.

– Det er en ganske ekstrem kombinasjon, men Onsager var ekstrem på mange andre områder også. Han var en eksepsjonelt dårlig foreleser, og da mener jeg hinsides alt. Han fikk til og med sparken fra Johns Hopkins University fordi han var så dårlig til å forelese!

– Studentene kalte hans kurs i «Statistical Mechanics» for «Sadistical Mechanics». Han kastet ofte posten sin uåpnet, og sekretæren måtte passe på at lønnssjekken ikke gikk samme veien, forteller Holden.

Skatter venter på å bli funnet

Tiden er i ferd med å renne ut. Arkivet skal snart stenges, og vakten skal hjem til middag. Servietten er fortsatt ikke funnet.

– Her får man ingen juveler gratis. Her må man virkelig bruke tid og sette seg inn i tankegangen til en annen mann. Men det er mulig. Det beviste de to amerikanske fysikerne, sier Holden.

Amerikanerne han sikter til, er Gregory Eyink fra The Johns Hopkins University og Katepalli R. Sreenivasan fra University of Maryland.

For fire år siden snuste de seg gjennom bunkene med papir og publiserte senere 48 sider om «Onsager and the theory of hydrodynamic turbulence» i det internasjonalt anerkjente tidsskriftet Reviews of Modern Physics.

I artikkelen skriver amerikanerne at «det uten tvil er mange overraskelser for forskere og historikere, som ligger gjemt i folderne og fortsatt venter på å bli oppdaget.»

De mente at NTNU burde få arkivet på nett.

Og som ment, så gjort.

To melk og ett brød?

Fysikkprofessorene Per Hemmer og Eivind Hiis Hauge brukte fem dager på å gå gjennom arkivet, og velge ut hva som skulle digitaliseres. Hiis Hauge forteller at det var en nesten umulig oppgave.

– Ofte var det ikke mulig å forstå kvaliteten av det som stod der. Dette var vitenskapelige notater, ofte uten begynnelse og slutt. Det var dessuten en salig blanding av fysikk, kjemi og matematikk – noe som reflekterte den brede fagmannen han var.

– Derfor var det en helt urealistisk ambisjon å skulle gå gjennom notatene, og bedømme konkret hva som kunne være viktig eller ikke. Det som åpenbart er uviktig, er ikke digitalisert, som løse lapper, mens resten er det.

– Vi forkastet minst mulig slik at vi ikke skulle bli tatt i urimelig sensur. Derfor er cirka 75 prosent digitalisert, sier Hiis Hauge.

– Husker du i hvilken boks det lå en serviett?

– Det var mange løse lapper, men jeg husker ingen serviett. Og hvis det var en der, så stod det kanskje bare «to melk og ett brød» på den? Hva vet jeg? Nobelprisvinnere er tross alt bare mennesker, de også, sier Hiis Hauge.

Arkivsenteret på Dora har åpent alle ukedager. Løp og let. Si fra hvis du finner servietten. Og klarer å forstå hva som er skrevet på den. 

Lenke:

The Lars Onsager Online archive