Da ballen gikk inn

Nordnorsk fotball og nordnorsk selvfølelse er to sider av samme sak.

Det viktigste målet i nordnorsk fotballhistorie? Sturla Solhaug header inn 1-0 til Bodø/Glimt i cupfinalen mot Vard i 1975. (Fotograf ukjent)
Det viktigste målet i nordnorsk fotballhistorie? Sturla Solhaug header inn 1-0 til Bodø/Glimt i cupfinalen mot Vard i 1975. (Fotograf ukjent)

– Det var en stupheading. Jeg fikk et innlegg fra venstre og hev meg frempå. Jeg var så vidt borti ballen. Den gikk visst både i keeper og en back før den gikk i mål. Jeg visste ikke at det var scoring før jeg reiste meg og så at ballen var på tur inn.

– Så hørte jeg brølet fra publikum. Å score mål er alltid godt, men dette målet var jo litt spesielt – en berusende følelse.

Slik beskriver Sturla Solhaug 1-0-scoringen i cupfinalen mellom Bodø/Glimt og Vard i 1975, kanskje den viktigste kampen i nordnorsk fotballhistorie.

Glimt vant til slutt 2-0 og ble dermed det første nordnorske fotballaget som gikk til topps i et nasjonalt mesterskap.

Smittende selvtillit

Den nordnorske fotballen var lenge isolert fra resten av landet. Først i 1972 ble det åpnet for at lag fra nord fikk delta i toppserien. Man kan like det eller ikke, men følelsen av mindreverd og utestengelse er en sentral del av nordnorsk fotballhistorie.

– Vi sto med hua i handa når vi var sørpå. For å sette det litt på spissen så ble man nervøs når man hørte sørnorsk dialekt.

– Men Harald ”Dutte” Berg kom hjem fra profftilværelsen og var sentral i Glimt på 70-tallet. Han tenkte nytt, og på grunn av ham klarte vi å bygge opp selvtillit, sier Solhaug.

Glimts selvtillit smittet over på resten av landsdelen. Cupseieren i 1975 gjorde underverker for selvfølelsen til nordlendinger fra Bindal til Hammerfest. I første bind av Nordnorsk kulturhistorie står det:

”Bodø-Glimt var et regionalt anliggende – landsdelens felles symbol på at man hadde fått oppreisning og oppnådd likeverd.”

Opplevd fellesskap

– Fellesskap og identitet er de to viktigste stikkordene for nordnorsk fotball, sier Steinar Aas, kontorsjef ved Institutt for historie ved Universitetet i Tromsø (UiT).

Aas har skrevet bok om Narviks historie, en historie som også handler om fotball.

– Vi kan skille mellom forestilt fellesskap og opplevd fellesskap. Nasjonen Norge er et eksempel på et forestilt fellesskap, der fellesskapet mellom de fleste av innbyggerne ikke er reelt opplevd. Idrett gir derimot opplevde fellesskap, sier Aas.

Å være publikum på en fotballkamp, gir stor fellesskapsfølelse for tilhengerne som heier på samme lag. Dette er et opplevd fellesskap. Felleskapsfølelsen omkring et fotballag kan være en sentral byggestein for en bys identitet.

– Da narviklaget Nor slo Svolvær 3-0 i 1919, brukte lokalpressen formuleringen ”vore gutter”. En seier var viktig for folk i Narvik og bidro til identitetsbygging. Identitet betyr mye i fotball, sier Aas.

Utenforlandet Nord-Norge

Historiker Steinar Aas og fotballegende Terje Skarsfjord diskuterer nordnorsk fotball under Historisk forenings rødvinsseminar.
Historiker Steinar Aas og fotballegende Terje Skarsfjord diskuterer nordnorsk fotball under Historisk forenings rødvinsseminar.

Tidligere Tromsø-trener Terje Skarsfjord var aktiv i tiden både før og etter at landsdelen fikk innpass i den nasjonale ligaen.

– Perioden 1960 til 1980 er kanskje den viktigste perioden i nordnorsk fotball. Det var i den perioden vi ble en del av allnorsk fotball. Dette har jeg opplevd selv, sier Skarsfjord, som spilte på narviklaget Mjølner, Nord-Norges beste lag på den tiden.

Fotballegenden forteller om utenforlandet Nord-Norge som måtte underholde seg selv gjennom nordnorsk cup, serie og et eget landsdelslag.

– Det lå stor prestisje i å komme på landsdelslaget. Her spilte de beste spillerne sammen mot motstandere som Sverige, Finland, Oslos bylag og Trondheims bylag. I 1960 spilte vi mot Sverige på Narvik stadion og tapte 6-1, mimrer Skarsfjord.

Men selv om landsdelslaget fikk bryne seg mot solide motstandere, var klubblagene lenge dømt til bare å leke med hverandre. I perioden 1961 til 1973 vant Mjølner den nordnorske serien åtte ganger.

– Vi la flere ganger press på Norges fotballforbund for å bli inkludert i allnorsk serie, men fikk til svar at det ikke lot seg gjøre på grunn av dårlig kommunikasjon og lange avstander nordpå. Spillmessig tror jeg ikke vi var dårligere enn lag sydpå, mener Skarsfjord.

Han støttes av gode resultater i norgescupen, der Nord-Norge fikk innpass så tidlig som i 1963. Da sjokkerte Bodø/Glimt fotballnorge ved å slå både Nidelv og Rosenborg på Lerkendal, før de tapte 1-0 for Frigg på Ullevål.

Mjølner banet vei

Situasjonen endret seg, med små skritt av gangen. Tidlig på 1960-tallet ble to karer fra Nord-Norge tatt ut på juniorlandslaget. Den ene var Trygve Bornø, den andre Skarsfjord.

– Det var første gang nordnorske spillere ble tatt ut på et landslag, sier Skarsfjord.

– Jeg meldte forfall. Landskampen gikk på lørdag, men på søndag var det finale i den nordnorske cupen, Mjølner mot Harstad idrettslag. Jeg kom aldri mer på landslaget, men vi vant mot HIL.

I 1972 ble Mjølner Nord-Norges første lag i den allnorske toppdivisjonen. Norges fotballforbunds beslutningsorgan, Forbundstinget, lot seg overbevise om at tiden var overmoden.

Terje Skarsfjord fikk en sesong som spiller i norsk toppfotball, og selv om Mjølner rykket ned hadde klubben åpnet døren til resten av landet for nordnorsk fotball. Det fikk også Skarsfjord merke, da han vant cupgull som trener for Tromsø i 1986.

Sturla Solhaug er takknemlig for Mjølners innsats. Selv kan han ikke huske at spillerne fokuserte spesielt på den nordnorske patriotismen da Vard ble slått i cupfinalen i 1975.

– Det var ikke noe vi snakket om, det kom i ettertid. Men hele høsten var spesiell. Vi slo ut storlag som Viking, Start og Skeid. Stemningen bygde seg opp etter hvert som vi nådde milepæler hele veien. Det er artig å ha vært med på.

Powered by Labrador CMS