Isolert, iskaldt, vilt og ensomt. Svalbard har alltid vært en farlig plass å besøke, og for de tidlige europeiske hvalfangerne var døden en velkjent gjest.

Hundrevis av gravsteder på Svalbard vitner om en arbeidsplass der det minste feilgrep kunne bli skjebnesvangert og et klima der uvitenhet eller uflaks kunne bli din bane.

Selv ikke Willem Barentsz som oppdaget Svalbard i 1596, overlevde turen hjem. Han døde etter at skipet hans frøs fast utenfor Novaya Zemlya, og mannskapet ble tvunget til å overvintre.

Selv med den tragiske avslutningen på ekspedisjonen, spredte nyheten om oppdagelsen seg som ild i tørt gress i Europa.

Enhver oppdagelse av nye landområder ble møtt med begeistring, og engelskmennene ble de første som nådde fram. De oppdaget enorme flokker av hval og andre marine pattedyr og innså hvilke rikdommer de kunne hente ut her oppe i isødet.

– På det europeiske kontinentet var det på denne tiden et sug i markedet etter animalsk olje. Dette ble brukt til bearbeiding av tekstiler, som bestanddel i maling, lampeolje og den nye moderne forbruksvaren såpe, forteller Tora Hultgreen, direktør ved Svalbard Museum.

Oljeeventyr

De arktiske marine pattedyrene med sine store spekklagre var perfekte til dette formålet, og Europas stormakter begynte umiddelbart å krangle om hvem som hadde rett til å utnytte det nye skattekammeret.

Enden på visa var at de store sjømaktene England og Nederland ble mer eller mindre enige om en oppdeling av området, og Europas første oljeeventyr var et faktum.

– Ingen av dem hadde noen form for erfaring med hvalfangst, og var avhengige av hjelp fra baskerne som fanget hval i Biscayabukta og ved Labrador-kysten, sier Hultgreen.

Menn fra store deler av Europa mønstret snart på skipene og lærte teknikkene med å harpunere hvalene, dra de med inn på land, flense dem og utvinne oljen fra spekket i store kobbergryter. På slutten av sommeren reiste de tilbake til fastlandet med oljen på tønner.

Skjønt det var mange som ble igjen etter endt sesong, begravd i grunne graver i selvsnekrede kister, ved siden av andre som heller ikke hadde klart seg.

– De var klar over at dette var en farefull ferd og at døden lurte rundt hvert hjørne. Derfor pakket de også med seg ting som kistebord og kanskje litt mose til å fore bunnen av kisten, sånn at de døde skulle få et behagelig leie, forteller Hultgreen.

– Hvis vi leser mellom linjene, så var det nok et ønske om å gi kameratene en ærefull og verdig begravelse. De ønsket ikke å begrave folk i havet, det var ikke deres skikk og ble nok sett på som upersonlig.

Omsorgsfulle kamerater

Hultgreen forteller om graver der det ser ut som kameratene har vært spesielt omsorgsfulle i sin deponering av den døde.

– Noen har myke lag med sagflis eller mose nederst. Kisten er foret med et tynt stoff og de døde har fått flere lag med klær på, eller er svøpt inn i et ullteppe slik at de ikke skal fryse.

– Det var jo vanskelig å grave folk ned i permafrosten, men de har forsøkt å komme så dypt som mulig, og dekket over med stein slik at ikke rovdyrene skulle forsyne seg, sier hun.

På Svalbard er alle kulturminner fra før 1946 automatisk fredet, og det gis sjeldent dispensasjon til å undersøke hvalfangergravene. Unntaket er hvis gravene er i ferd med å ødelegges, noe som var tilfellet på Likneset på Nordvest-Svalbard på midten av 80-tallet.

Marinarkeolog Dag Nævestad, forsker ved Norsk Maritimt Museum, ledet utgravingen av gravene som var truet av kysterosjon den gang, og forteller at slike staselige begravelser allikevel hører til mindretallet.

– Det hadde sikkert med hvilken status den døde hadde, men de fleste vi fant var begravet i finskjorta si og lange sokker som gikk opp til midt på låret. Men vi fant én litt atypisk grav der den døde var begravet i en staselig jakke og hadde en silketørkle rundt halsen, sier han.

Faren for skjørbuk

Det var ikke bare hvalfangerteknikkene som var ukjent territorium for hvalfangerne. De fleste hadde svært lite kjennskap til det nådeløse arktiske klimaet, og hadde kun med seg de vanlige vinterklærne sine til den svalbardske sommersesongen.

Allikevel var det ikke kulden som var den store dødsårsaken.

– Når vi analyserer gravmaterialet ser vi at en stor andel av de døde hadde skjørbuk. Det er ikke så merkelig at dette var en hyppig dødsårsak.

– De fleste kom fra lavere sosiale lag uten tilgang på sunn mat, og hadde nettopp gjennomlevd en vinter i sitt eget hjemland med mangel på fersk frukt og grønnsaker, forklarer Hultgreen.

– De led antakelig allerede av mangel på C-vitamin, og den ensidige skipskosten av saltkjøtt og tørkede erter ble for mange fatal.

Det ironiske er at hvalkjøtt er en god kilde til C-vitamin så langt mot nord, men hvalkjøttet ble ikke regnet som spiselig.

De ante ikke hva som hjalp, så de prøvde seg frem. Når de overlevde, så var de heller ikke sikker på hva som hadde hjulpet dem.

– Om det var bjørnefettet de smurte på leddene, blandingen av tobakkssaus og aske som de smurte på gummene, måltidet med ferskt kjøtt og lokale planter eller de ti ave mariaer de sa før de gikk å la seg om kvelden, påpeker Nævestad.

Noen hvalfangere kjente til at det vi i dag kaller skjørbuksurten, nederlenderne kalte det salat, skulle hjelpe, og det ble blant annet redningen til de sju første som overvintret frivillig på Svalbard.

Ble etterlatt

Vinteren 1630-1631 ble en gruppe engelske hvalfangere akterutseilt av sitt eget skip på slutten av sesongen. Uten provianter ble de nødt til å jakte ferskmat, noe som reddet dem fra den visse død.

Da engelskmennene kom tilbake på våren ble det stor oppstandelse da det viste seg at mennene hadde overlevd en hel vinter mot alle odds.

Hollenderne ble ordentlig inspirert av denne historien, og da de opplevde at baskerne plyndret en av deres baser på Jan Mayen etter endt sesong, bestemte de seg for å sette igjen sju mann ved Smeerenburg på Svalbard og sju mann på Jan Mayen for å passe på utstyret.

– Blant de sju ved Smeerenburg finner vi to tyskere, fire hollendere, og overraskelsen: en nordmann! Vi har kommet frem til at det må være en Karsten Andersen fra Fredrikstad som da altså var blant de første europeere til å overvintre frivillig på Svalbard, smiler han.

Under kommando av Jacob van der Brugge forbereder gjengen seg på vinteren på det som viser seg å være den helt riktige måten.

– De samlet sammen skjørbuksurt før snøen kom, og spiste det rått. Koker du det mister du nemlig vitaminene. Samtidig la de ut på lange roturer et par ganger i løpet av vinteren for å skaffe ferskt reinsdyrkjøtt, og da kokken ble syk ble han beordret til å spise revekjøtt, sier Nævestad.

Hvalen forsvant

Taktikken holdt og alle syv kom velberget hjem etter strabasene. De syv på Jan Mayen hadde vært mindre heldig og omkom alle sammen.

Hollenderne konkluderte med at vinterklimaet på Svalbard måtte være enklere å tåle, og sløyfet overvintring på Jan Mayen året etter.

Men de syv nye på Svalbard rakk ikke å sanke inn skjørbuksurt, og fikk heller ikke tak i ferskt kjøtt, og allerede i februar var de alle døde.

I 1650 hadde rovdriften på hvalen gjort at det nesten ikke var dyr å finne langs kysten, og hvalfangsten flyttet ut på åpent hav opp mot iskanten. De som døde under denne fangsten ble oppbevart på skipet og begravd på Svalbard på vei hjem.

– Ble du gravlagt på Svalbard i de dager, fikk du aldri besøk på graven av kona eller ungene dine. Det ble et glemt sted, uten en minnestein, ikke engang i vigslet jord. Det var ganske harde bud på den tiden, sier Tora Hultgreen.

Kilder:

W. Martin Conway: Early Dutch and English voyages to Spitsbergen in the 17th century (1904).

Kristin Prestvold: Smeerenburg Gravneset (2001).