- Det er verdt å merke seg at selve behandlingssystemet, som skal hjelpe folk å bli bedre, oppfattes som et hinder mot bedring, sier Ottar Ness, forsker ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold. 

Sammen med kollega Marit Borg og Larry Davidson fra Yale University i USA har han gått gjennom fagfellevurderte studier publisert mellom 2000 og 2013, med førstehåndsfortellinger om hva det er som bidrar til og hva som hindrer bedring for personer som har både rusproblemer og psykiske lidelser - såklate ROP-pasienter. 

– Det fins mye forskning rundt effekt av behandling. Men vi ønsket å finne ut hva personer med ROP-lidelser selv mener hjelper eller ikke hjelper, sier Ness.

Dobbel bedring

Forskerne ble svært overrasket over at de fant så få studier av selverfarte bedringsprosesser. Syv studier ble til slutt inkludert i litteraturgjennomgangen. Antall respondenter i studiene varierer fra én til 310.

Mye av den eksisterende forskningen undersøker bedring enten innen psykisk helse eller rus. Siden ROP-pasienter har to typer lidelser, er de også i det som kan kalles dobbel bedring. Derfor mener forskerne det er viktig å vite hva som kan bidra til at disse pasientene blir bedre. 

Og konklusjonen er ganske klar:

– Det personer med ROP-lidelser mener bidrar til bedring handler om sosiale og relasjonelle forhold. Barrierene fins på systemnivå, da snakker vi om struktur og organisering av tjenestene, forklarer Ness.

Arbeid, hobbyer og egen styrke

Forskerne peker på tre helt sentrale faktorer som bidrar til bedring.

Én av dem er betydningen av å ha en meningsfull hverdag. Å ha arbeid, meningsfulle aktiviteter, hobbyer og interesser gir tilhørighet og bidrar til stabilitet i hverdagen. Mange av respondentene i studiene la særlig vekt på muligheten til å dele sine erfaringer og hjelpe andre.

Å fokusere på egne styrker og være orientert mot fremtiden er en annen faktor som er viktig for bedring. Flere av studiedeltakerne forteller at de nådde et punkt hvor de måtte akseptere at fortiden har vært vanskelig og smertefull, men at de nå må vende blikket fremover. Ved å fokusere på egne styrker, og ha tro på at endring er mulig, oppleves det som lettere å planlegge fremtiden.

Den tredje faktoren som særlig bidrar til bedring er å gjenskape et sosialt liv og bygge relasjoner med andre mennesker. Et sosialt liv bidrar både til å forebygge ensomhet og til å føle at vedkommende er del av samfunnet. På samme måte er tillitsfulle relasjoner med andre, det være seg behandler, omsorgspersonell, familie eller venner, vesentlig i bedringsprosessen.

Byråkrati og tøffe krav

Lite tilpasset hjelp og fragmenterte tjenester trekkes frem som to av de største utfordringene. Litteraturgjennomgangen viser at et vanlig hinder i bedringsprosesser er helsepersonell som ikke forstår pasientens livssituasjon og/eller ikke aksepterer tilbakefall eller skadereduserende tiltak. Mange av studiedeltakerne forteller at de har fått motstridende råd fra hjelpeapparatet, noe som gjør at de heller søker bistand fra likesinnede. Det kan bidra til en oss mot dem-tankegang.

Noen studiedeltakere mente det var vanskelig å orientere seg i jungelen av tilbud og tjenester. Særlig der hvor rus og psykiatri er organisert i ulike enheter, oppleves byråkrati og mangel på samhandling som en stor barriere.

Deltakerne var også opptatt av høy turnover blant ansatte i tjenesten. Bedring fra både rus- og psykisk lidelse er en langvarig prosess, og hyppig skifte av personell gjør det vanskelig å bygge tillit og stabile relasjoner.

Den store utfordringen for forskerne fremover blir å undersøke hvordan helsetjenesten kan organisere tjenester slik at de bidrar til, ikke hindrer, bedring.   

Referanse

Ottar Ness, m.fl. Facilitators and barriers in dual recovery: a literature review of first-person perspectives. Advances in Dual Diagnosis, Vol. 7 Iss 3 pp. 107 - 11, 2014. Sammendrag