Slik
beskriver en datter hvordan hun opplever at moren hennes har det på
sykehjemmet. Datteren slet med uro for sin mor. Hun var bekymret for at moren hennes var
redd og ensom på sykehjemmet.
Kvinnen er
en av 29 pårørende til pasienter på sykehjem som sykepleieforskere i Norden har
intervjuet i en studie.
Professor
Vibeke Lohne fra OsloMet er blant forskerne. Hun har gjennom sine 40 år som sykepleier og forsker, hørt mange historier fortalt av pårørende.
Hennes
forskning har dreid seg om håp og verdighet i sykepleie. For tiden er hun
opptatt av pårørende i forskningen sin.
– Vi blir
alle pårørende i løpet av livet, sier Lohne.
– Pårørende
er både dypt involvert og samtidig maktesløse vitner på sidelinjen.
Hun påpeker
at det er så viktig å se familien som er rundt pasienten.
– Der har vi
en jobb å gjøre i helsevesenet.
Alle i
familien blir rammet
Pårørende
har en viktig rolle på sykehjemmet fordi de er både utenfor og innenfor
institusjonen. Der er de både pasientenes talerør og en viktig ressurs for beboere og helsepersonell på sykehjem, konkluderer Vibeke Lohne i studien.
– Når en i
familien blir syk, blir alle på en eller annen måte rammet, sier Lohne.
– Tankene
kretser mye rundt sykdommen, og dette skaper stor usikkerhet for eksempel for
fremtiden og for tryggheten innad i familien. I tillegg sørger vi ofte ulikt og
også i ulike faser av sykdommen. Slik kan pårørende kjenne på en usigelig
ensomhet og smerte.
Studien
viser at de pårørende følte uroen på egen kropp, som om det gjaldt dem selv. De
ble derfor veldig slitne og utmattet.
Slik en
datter i studien fortalte:
«Å være
pårørende er å være kontinuerlig redd.»
– En taus
og tapper gruppe
Pårørende er
også redde for å være til bry, for de ser jo at personalet løper rundt og har
det travelt.
Annonse
Samtidig er
det vanskelig å se noen som man er glad i, lide. Derfor er de veldig bekymret
for sin kjære, og de vet ikke helt hva de skal gjøre. Ofte tenker de på om mor
eller far får den hjelpen og den støtten de trenger.
– Pårørende
har en dobbeltbyrde fordi de er knyttet til pasienten som ofte er alvorlig syk
og pleietrengende. Og så opplever de i tillegg at de ikke blir sett eller møtt.
Det blir på en måte en dobbel sorg, sier Lohne.
– I tillegg
ser de at far kanskje lengter hjem og er ulykkelig på sykehjemmet. Pårørende er
en taus og tapper gruppe, og dette er en gruppe som stadig vokser.
For mange
ufaglærte
Flere av de
pårørende var jevnlig på sykehjemmet for å forsikre seg om at deres kjære hadde
det bra. Dette skapte stress og uro i hverdagen.
Og slik
oppsto det konflikter mellom pårørende og helsepersonell.
– Jeg mener at
konfliktene skyldes mangelen på ressurser og at det er for mange ufaglærte som
jobber på sykehjem og helsehus.
– Man må ha
en grundig utdanning for å gjøre en ordentlig jobb når mennesker er syke og
pleietrengende. Dette krever mye kunnskap, innsikt og motivasjon.
Pårørende er
også svært opptatt av engasjementet og omsorgen til pleierne. En pårørende som
tenkte mye over det, sa dette i intervjuene:
«Helsepersonell
uten kjærlighet for medmennesker skulle aldri fått tillatelse til å jobbe her.»
Vibeke Lohne har forsket på håp i 40 år. – Forskning tyder på at mennesker som håper, har det bedre enn dem som ikke håper. Håpet har derfor stor betydning for både pasienter og pårørende, sier hun.(Foto: Sonja Balci)
Ble
totalt usynlig
Vibeke Lohne
har selv vært pårørende da hennes mann fikk hjernekreft og døde i 2009. Etter disse
erfaringene ble hun enda mer opptatt av hvordan helsevesenet møter de
pårørende.
Annonse
– For meg
som har jobbet i helsesektoren i mange år, ble det en ny virkelighet å oppleve
sykehuset fra den pårørendes situasjon. Som pårørende, ble jeg totalt usynlig,
sier hun.
– Dette ble
helt uvirkelig og var egentlig veldig lærerikt, så dette har jeg selv også
kjent på kroppen.
Samtidig er
hun opptatt av å få frem at det er mange helter som jobber på sykehjem rundt
omkring i landet, men det er for få hender.
– Det blir
feil å kritisere personalet, for det er ikke der problemet ligger, sier Lohne.
– Jeg tror
løsningen ligger på et politisk nivå. Vi trenger rett og slett flere pleiere
med høyere kompetanse, og vi må gjøre det mer attraktivt å jobbe på sykehjem.
Referanse:
Vibeke Lohne mfl.: Family
Caregivers’ Experiences in Nursing homes: Narratives on Human Dignity and
uneasiness. Research in Gerontological Nursing, 2014. (Sammendrag) Doi.org/10.3928/19404921-20140325-99
