Denne artikkelen er produsert og finansiert av Sykehuset Innlandet HF - les mer.
Folk med nnvandrerbakgrunn i Norge har økt risiko for å utvikle rus- og psykiske lidelser.(Foto: Gadiel Lazcano / Unsplash)
Innvandrere med rus- og psykiske lidelser kan bli tvunget til dobbeltliv
De rapporterer om et helsevesen som viser liten kultursensitivitet. Samtidig sliter de med et lite nærmiljø som mangler kunnskap og forståelse om lidelsene.
Prabhjot
Kour har
forsket på hvordan personer med innvandrerbakgrunn og ROP-lidelser blir møtt av helsetjenesten. En kombinasjon av ruslidelse og psykisk sykdom kalles ROP-lidelser.
– Vi ville utforske både hvordan pasientene opplevde å bli møtt av behandlerne og hvordan innvandrerbakgrunnen påvirket ønskene deres i behandlingen, sier hun.
Kour har nylig avlagt doktorgrad knyttet til Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (NKROP) ved Sykehuset Innlandet. Hun har intervjuet både helsepersonell og ti menn med ROP-lidelser og innvandrerbakgrunn.
– Vi ville ha et helhetlig blikk på fenomenet. Vi valgte derfor også å intervjue helsepersonell som hadde erfaring med å jobbe med innvandrere. Vi ville undersøke hva utfordringene besto av når de møtte denne pasientgruppen.
Dobbeltliv
De
siste tiårene har andelen av befolkningen med innvandrerbakgrunn økt kraftig.
Samtidig er denne gruppen i økt risiko for å utvikle rus- og psykiske lidelser.
En av utfordringene ligger i de små og nært knyttede nærmiljøer.
– Vi
undersøkte selvfølelsen til pasientene og hvordan nærmiljøet og samfunnet som
helhet, påvirket hvordan de så på seg selv, sier Kour.
Å få
støtte fra venner og familie er viktig for dem som står i fare for å falle
utenfor. Men for noen blir nærmiljøet enda et problem.
– Å
ha et rusproblem eller en psykisk lidelse er stigmatisert i mange
innvandrermiljøer. Mangelen på støtte gjorde at de ikke kunne være åpne om
lidelsene, noe som også forverret dem, sier Kour.
I
kulturen pasientene kom fra, var det ofte en helt annen forståelse av rus- og
psykiske lidelser
– Familiene
til pasientene slet med å akseptere at dette var en sykdom som kan behandles i
utgangspunktet. Det oppsto en kulturkonflikt hvor familiene kunne tenke at
pasientene bare var gal eller at det var noe overnaturlig på gang.
Siden
behandlingen er så langvarig, måtte noen pasienter lyve til familien sin om
hvor de skulle. De opplevde det som en byrde å leve et dobbeltliv.
– Å
ha psykiske lidelser eller rusproblemer ble ofte ikke godtatt i det hele tatt,
slik at flere pasienter løy til venner og familie om hvor de skulle under
behandlingen.
– Miljøene
er også ganske små hvor alle kjenner alle. Rykter kunne fort spre seg og gjøre
at pasientene følte seg avvist av venner og familie.
Kunnskap, kommunikasjon og kultursensitivitet
Når
pasientene kom til behandling, møtte de nye utfordringer med diskriminering og
rasisme.
– Pasientene
opplevde ikke at behandlingen var tilpasset dem, og at den ikke var
kultursensitiv. Behandlingen imøtekom ikke behovene, og dermed falt mange også
av. Det var også ofte uenighet mellom pasientene og behandlerne om hva
behandlingen skulle omfatte.
– Det
var en mangel på kunnskap, kommunikasjon og kultursensitivitet som kunne gjort
behandlingen bedre.
Annonse
Kultursensitivitet i hjelpearbeid handler om å være bevisst kulturelle likheter og forskjeller mellom bruker og hjelper, og aktivt jobbe for å forstå egne og andre personers utgangspunkt.
Noen
behandlere var ivrige til å forstå og hjelpe, og noen hadde også lignende
bakgrunn. Samtidig rapporterte pasientene at migrantperspektivet manglet fra
det langsiktige behandlingsløpet.
– Den
psykiatriske behandlingen skal vare i ni måneder og opp til to år. Likevel ble
de for eksempel ikke spurt hvorfor de begynte å ruse seg i utgangspunktet.
Språk- og kulturbarriere
Behandlerne
opplevde problemer med kommunikasjon på grunn av språkbarrierer.
– De
fleste gruppeterapitimene var på norsk, og deltakerne som ikke snakket godt nok
norsk fikk lite utbytte av denne behandlingen, sier Kour.
Bruk
av tolk og tolketjenester var også sjeldent og sjeldnere godt nok.
– Tolk
var lite tilgjengelig på grunn av kostnadene. Tolkene manglet også kunnskap om
lidelsene til pasientene og klarte ikke kommunisere tydelig hva pasienten ga
uttrykk for.
Behandlerne
opplevde det som et problem at de sjeldent fikk samme tolk til samme pasient
igjen.
– Hyppig
utbytting av tolk skapte en følelse av å starte helt på nytt hver gang. Det ble krevende å etablere tillit mellom
pasientene, behandlerne og tolkene med ny tolk i hver time. Dette førte til
mistillit og feilkommunikasjon som igjen førte til at flere pasienter falt av
behandlingen.
– Deltakerne
rapporterte også at behandlerne unngikk å ha dem som pasienter på grunn av den
ekstra arbeidsmengden knyttet til deres utfordringer. Samtidig var det flere
behandlere som var interessert i de unike utfordringene og forsøkte å lære mer
om situasjonen.
Veien tilbake
Annonse
Etter
endt behandling slet pasientene med å komme seg tilbake til samfunnet.
– Hvis
de skulle søke jobb, opplevde de å ikke få samme muligheter hos NAV som andre. De ble heller bedt om å komme tilbake på et senere tidspunkt igjen og igjen. De
ble veldig demotiverte og følte seg sett ned på.
– En
pasient rapporterte å ha besøkt en psykiater hvorpå det første spørsmålet han
fikk, var om han var voldelig. Det er ikke et godt første spørsmål å stille til
noen som er der for å få hjelp.
Samme
pasient rapporterte at de fikk lite oppmerksomhet på rehabiliteringssenteret
sammenlignet med norske pasienter.
– Han
ble gitt antidepressiva og angstdempende medisiner med liten oppfølging, forteller hun.
Det
var et gjentagende tema at pasienten etterspurte å bli sett som individer og
ikke bare som diagnosen og sykdommen.
– Helsepersonell
starter med sykdomsbildet og ikke med en samtale som får dem til å føle seg
sett og respektert. De etterlyste i det hele tatt mer kunnskap og forståelse
for deres bakgrunn.
– Studien
viser hvor viktig det er for pasienten å bli sett som et helt menneske.
Samtidig er det svært viktig med ettervern. Flere pasienter beskrev at de
manglet støtte etter endt behandling. Det førte til at de hadde tilbakefall, sier Prabhjot Kour.
Pasienter
med alvorlig ruslidelse har ofte samtidig psykisk sykdom, og pasienter med
psykisk sykdom har mye hyppigere ruslidelse enn gjennomsnittet i befolkningen.
Kombinasjonen ruslidelse og psykisk sykdom har fått kortnavnet ROP-lidelser. Rusmisbruk kan ødelegge den psykiatriske
behandlingen, og den psykiske sykdommen kan stå i veien for rusbehandlingen.