En kartlegging av 61 psykiatriske avdelinger i 2017 viser at psykisk helsevern har problemer med å hjelpe pasienter med svært alvorlig selvskadingsproblematikk.
En nasjonalt sammensatt prosjektgruppe står bak studien, som er publisert i tidsskriftet Nordic Journal of Psychiatry.
Prosjektgruppen ble startet av Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri ved Oslo universitetssykehus.
– Kompetansetjenesten fikk henvendelser fra klinikere ved psykiatriske døgnavdelinger som søkte råd om en pasientgruppe med svært alvorlig selvskadingsproblematikk og langvarige døgninnleggelser, sier prosjektleder Elfrida Hartveit Kvarstein ved Seksjon for personlighetspsykiatri, Oslo universitetssykehus.
Alarmerende mange pasienter
Det er gjort lite forskning på pasienter med svært alvorlig selvskading. Forskerne gjorde derfor en kartlegging for å undersøke omfanget.
– Studien bekrefter et bemerkelsesverdig omfang og kan tyde på at helsevesenet har problemer med å diagnostisere og samarbeide godt om disse pasientene, sier Kvarstein.
Forskerne kontaktet 83 avdelingsledere ved psykiatriske døgnavdelinger i Norge, og 61 av avdelingslederne ble intervjuet.
– Gjennom intervjuene identifiserte vi 427 pasienter som enten hadde uvanlig hyppige innleggelser i 2016, eller uvanlig lange innleggelser på grunn av alvorlig selvskadende adferd. Så omfattende døgnbehandling tyder på at dette er pasienter som helsevesenet kanskje ikke greier å hjelpe på en god måte, sier Kvarstein.
Hun sier antallet nasjonalt er alarmerende høyt.
– Situasjonene ble beskrevet som svært ressurskrevende, sier hun.
Selvskadende handlinger kan både være selvmordsforsøk eller ikke selvmordsrelaterte, og spenner fra overfladiske hudrisp til livstruende skader. Det er vanligst blant ungdommer og unge voksne.
Blir liggende lenge på akuttavdelinger
Kvarstein understreker at studien er en foreløpig kartlegging og ikke representerer alle avdelingene i Norge.
Den nye forskningen viser at pasientene var nokså jevnt fordelt rundt i landet, og at problemet altså eksisterer i hele Norge.
Noen av disse pasientene blir liggende på akuttavdelinger i ukesvis.
– Slike døgnavdelinger er ofte ikke bemannet for langvarig terapeutisk behandling, men kan ha adgang til skjerming eller kontroll av selvskadende adferd. Dermed har man mulighet til å passe på pasienten, men en akuttpsykiatrisk avdeling vil som oftest ikke være egnet for behandling av den grunnleggende psykiske lidelsen, sier Kvarstein.
Intervjuene avdekket eksempler på svært alvorlige og gjentagende selvskadende handlinger med store følger. Blant de 427 innlagte pasientene var det fem dødsfall i 2016.
Uenighet om pasientbehandling
Flere avdelingsledere opplevde store problemer med å få til godt behandlingssamarbeid rundt pasientene, både internt på avdelingen, mellom sykehusavdelinger, DPS-er, polikliniske tjenester og førstelinjetjenester, ifølge Kvarstein.
Det var flere eksempler på at behandlingsapparatet ikke var enige om hvor pasienten hører hjemme.
– Uenigheten dreide seg primært om kapasitet til å ta imot pasienten, og vurdering av forsvarlighet.
Sykehusavdelingen kunne ønske å henvise pasienter til behandling ved DPS, mens DPS-et hadde problemer med å ta imot pasienten på grunn av manglende ressurser, sier Kvarstein.
Forskerne fant også en sammenheng mellom alvorlige kroppslige skader hos pasientene som følge av selvskadingen, og samarbeidsproblemer i helsetjenesten.
Vanskelig å finne riktig diagnose
Klinikerne kunne ha ulikt syn på pasientens diagnose og dermed også hva slags behandling som skulle iverksettes.
Kvarstein påpeker at selvskading forekommer ved mange ulike psykiske lidelser.
– Ved alvorlige tilstander kan dette være vanskelig å vurdere. Det kan spenne fra psykoselidelser til personlighetsforstyrrelser og er svært ofte en kombinasjon av flere psykiatriske diagnoser. Lettere psykisk utviklingshemming og autisme er også beskrevet. Dersom man ikke tar høyde for både grunnleggende lidelse og alvorlighetsgrad kan det bli vanskelig å finne den beste tilnærmingen, sier hun.
Intervjuene viste at helsepersonellet var bekymret for kvaliteten på diagnostikken og for behandlingstilbudet for denne pasientgruppen. Forskerne er nå i ferd med å innlede neste trinn i forskningen.
– Planen er å gjøre en systematisk, nasjonal undersøkelse i 2019 av pasienter med omfattende døgninnleggelser og alvorlig selvskading. Vi vil kartlegge pasientenes psykiske helse og fungering, og også erfaringer og samarbeid innen helsetjenester, sier Kvarstein.
Kompetansetjenesten og prosjektgruppen vil tilby klinikere ved døgnavdelinger mulighet til å delta på seminarer med fokus på denne typen pasienter, vurdering av alvorlig selvskading og helhetlig forståelse av sammensatte psykiske lidelser.
– Prosjektet kan bidra til et bedre grunnlag for forståelse ved slike alvorlige tilstander, sier Kvarstein.
– Har klare utfordringer
Karoline Lindquist er psykologspesialist ved Sykehuset i Vestfold og jobber med pasienter som skader seg selv alvorlig.
– Til enhver tid har vi kanskje 1-3 pasienter i Vestfold som har et mønster av alvorlig egenskade. Vi har klare utfordringer når det gjelder å gi disse pasientene et behandlingstilbud som skal sørge for at pasienten får best mulig prognose på sikt, sier Lindquist.
Hun sier man først og fremst må sørge for en samlet diagnostisk forståelse som skal gi grunnlaget for videre etablering av behandlingstilbudet.
– Deretter må vi etablere en behandlingsplan og en krisehåndteringsplan i tråd med hva vi skal behandle og hvordan vi planlegger at det best kan gjøres. Den bør holde selv om symptomene kan bli annerledes i perioder, for eksempel hvis pasienten også begynner å streve med mat eller rus. Slik det er nå er det risiko for at pasienten da må bytte seksjon og behandler, selv om grunnlidelsen er den samme som før, sier Lindquist.
Uklart ansvar
Hun ser også at noen pasienter behandles parallelt i flere seksjoner på sykehuset.
– Det gir stor risiko for at behandlingsansvaret ikke helt eies av noen. Pasientene trenger en fast behandler, gjerne i team, som kjenner pasienten og historien, og som har hovedansvaret, sier hun.
Ofte er det flere involverte i behandlingen.
– Da er det nødvendig å snakke sammen og bli enige om forståelsen av pasienten. Dette er ikke minst viktig når man må balansere behovet for å beskytte pasienten mot alvorlig skade med sikringstiltak, samtidig som man har ambisjon om best mulig prognose på sikt. Pasienter med mønster av alvorlig villet egenskade trenger engasjerte behandlere som kan tåle deres strev over tid, sier Lindqvist.
Vanskelig å gi diagnose
Hun sier diagnostiseringen av pasientene oftest er komplisert.
– Psykisk helsevern er nå i stor grad organisert slik at vi blir utfordret når vi møter en pasient med en tilstand som ikke klart tilfredsstiller diagnostiske kriterer for én eller to enkeltdiagnoser, men heller en blanding av flere forskjellige diagnoser og helt passer inn i noen av dem, sier Lindqvist.
I tillegg er det slik at poliklinikkene som skal ha hovedansvaret for behandlingstilbudet ofte ikke har kapasitet til å klare å gi et tilbud som er robust og fleksibelt nok for disse pasientene, ifølge psykologen.
– Vi kan ikke si at pasienten er vanskelig å behandle fordi vi har organisert oss slik at tilbudene følger av diagnose, og fordi behandlere i poliklinikk nesten ikke har mulighet til andre rammer enn konsultasjon én gang i uka. Vi trenger et off-piste-forløp, som jeg liker å kalle det, altså et forløp skreddersydd til hver enkelt pasient, sier hun.
Hun synes prosjektet fra kompetansetjenesten er et veldig positivt engasjement.
– De har engasjert seg i en pasientgruppe som historisk sett er forsømt i psykisk helsevern, sier Lindquist.
Referanse:
Elfrida Hartveit Kvarstein m.fl: Extreme challenges: psychiatric inpatients with severe self-harming behavior in Norway: a national screening investigation, Nordic Journal of Psychiatry, oktober 2018
